Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

søndag 2. mars 2014

EPILOG



Reinmosens små blåseinstrument
tonar kvelden inn
For å høyre det
må du bøye kne

PAAL - HELGE HAUGEN

Frø mot handa
lettare enn luft
sterkare enn død


HUN BRODERER "AUTUMN LEAVES" på blad av løvtrær i en park i Glasgow, på trær langs en vei, ved en bro. Autumn leaves betyr høstblader, eller det kan bety at høsten forsvinner, blir borte. Hun passerer stedene hver dag. Observerer og dokumenterer hvor lenge bladene blir hengende før de faller. leaf (leaves) : (leaves) leaving. Hun leker med ordene og lager en "Artist´s Book" av sine funn. Den får sin plass i samlingen av Artist´s Books i Mackintosh-biblioteket på Glasgow School of Art. Dette biblioteket som Mackintosh nettopp tenkte seg som en slags glenne i skogen, en arkitektonisk lysåpning.
"Etter at løvet har falt, vender vi tilbake / til tingenes enkle betydning," skriver den amerikanske poeten Wallace Stevens. När träden avlövas ser man längre från vårt kök er tittelen på en bok av Tomas Sjödin. Avløving gjør det altså mulig for oss å se både lenger inn og lenger ut. Vi ser under enhver omstendighet noe annet enn det vi så før. Noe vi ikke kunne se så lenge trærne stod fulle av løv. Når grenene langsomt avdekkes - og til slutt står der nakne - blir trærnes grunnform tydeligere, klarere, mer distinkt. Vi ser trærnes strukturer, mellomrommene mellom strukturene. Og det som er bortenfor. 

Å leve enklere handler om å gi slipp, la løv falle. Se lenger inn, og lenger ut.

                                                               -----------------------

Mandag får jeg vite at jeg har leddgikt. Jeg har kjent meg stiv og uvanlig utilpass i min egen kropp et års tid. Mandag får jeg vite av fastlegen at jeg har leddgikt, revmatoid artritt. Natt mellom torsdag og fredag dør min tapre, tapre pappa. Han har hatt ulike former for kreft fra før han fylte 50. Han ble nesten 86.
Han har falt og utløser trygghetsalarmen. Hjemmesykepleien kommer. Ambulansen kommer. Han fraktes med blålys til akutten. Telefon fra sykehuset halv tre på natta. Vi er hos ham en halv time senere. Stryker ham over den tynne huden og det hvite håret, smører de tørre leppene hans med vaselin, kysser ham, hvisker myke ord.
Han kjemper. Han har kjempet før. Kanskje vet han ennå ikke at han skal dø. Han skal dø på under en time fra nå. Han vrir seg i smerte, små bevegelser. En ny sprøyte morfin. Ber om å bli lagt over på siden. Vi snur ham så forsiktig vi kan. Han sier: "Takk - det var bedre." Ligger stadig med lukkede øyne. Han ser oss ikke, men vet at vi er der. 
Høyre hånda hans, den som er mest skadet av kreften, kommer ut under syna, skraper mot lakenet, leter etter min - som straks griper hans takknemlig, begjærlig. Jeg holder ham over i døden. Han holder meg. Et fast grep. Slipper ikke. Puster. Puster ikke. Puster igjen. Leppene hans skjelver. Lepper og løv. Løv - leaf. Leaf - leaves. Leaving. Faller. Og stiger.

På Fjodor M. Dostojevskijs gravsted ved Aleksander Nevskij-klosteret i St. Petersburg, står følgende innskrift i steinen: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt." (Johannesevangeliet 12,24)
Det var min pappa som lærte meg å så, trykke et frø med fingeren ned i sort muldjord. Vanne det. Og vente. Frøet - dette lille forunderlige - som både er mål og mening. Plantens siste stadium. Og det første. På en og samme tid. Fullendelsens modne frukt og samtidig det spede nye livets begynnelse. Fullendelse og forløsning.

Fra boka: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,  
av Barbro Raen Thomassen
Avenir forlag 2011