bli overvunnet av Ømheten

PANTET

Ja, jeg gir deg en rose. Fordi rosene hvisker:
ennu kan ikke verden gå under - .

Og jorden skyter fremdeles gress, her må et løfte
ligge gjemt, et tegn til oss

at verdens hjerte en dag vil bli overvunnet
av Ømheten, og begynne å skjelve
for sin yngste bror

alles Benjamin.

Bare lengeselen efter tilgivelse kan lukke umenneskelig-
hetens gapende sår. Og denne lengsel er vekket.

Ennu kan ikke verden gå under, et ukjent,
annerledes hjerte har gitt seg selv som pant.

Anbjørg Pauline Oldervik i diktsamlingen,
Være i hemmelig ærend, Dreyer forlag A/S 1988

Påskedag om våren

Det er slektskap mellom våren og påskedag. Når jeg nå legger ut det første diktet av Anbjørg Pauline Oldervik som møtte meg, i hennes forfatterskap, så er det ikke uten grunn at det ble på påskedag.

Jeg fikk diktet av gode venninne Randi-Ann, ved de tider jeg mistet min mor i 1988. Diktet ble med meg inn i den boka jeg skapte med dikt, collage, sitat, brokker og biter som jeg oppdaget og samlet som skatter i denne tiden, når livet selv var ubeskyttet og hudløst, og sansene åpne.

Min gode veileder på oppgaven jeg skrev, Marie ~ gav meg pågangsmot i arbeidet med boka. Hun anerkjente dette arbeidet som en del av det å mestre å skrive oppgaven som måtte bli skrevet mens jeg var i utdanning ved Videreutdanning for psykiatriske sykepleiere ved Bygdøy.

Så fikk da oppgaven navnet; Veien om sorga antyder veien til omsorg.... Å samle og sortere alt som levde i meg når jeg både skulle ferdigstille et produkt ~ og samtidig være den som kunne ivareta sorgen og sorgarbeidet i mitt eget liv, gav meg mer å håndtere enn jeg trodde jeg kunne klare.  Mang en gang har jeg sendt Marie veileder en stille takk, for hennes utholdenhet med meg i mitt kaos. I dette ble den til, boka som siden er blitt kjær for meg. Blant de første diktene i boka er dette.

Jeg har ikke klart å finne ut fra hvilken diktsamling diktet er hentet, men det finner jeg nok ut en dag.

Klima - endring

Som glør gjemt i aske til morgenen
 ~ vernes vi av vår ensomhet
Med tapet som innsats
    vinner vi alltid
Planter vi døden med myke hender
    vokser livet til et mektig tre
Vår smerte brister i et skrik av angst
 ~ fødselsveer, før en sang blir til

I slam og søle gror den fagre lotus
    av trengsel og mørke stiger stengelen HÅP

Stengt ute - tvinges vi inn i oss selv
    der vi er ventet ~
Opp står vår glede
    av sorgens grav
Som glør gjemt i aske til morgenen
som tap kommer ut med høy gevinst
som istider utfordrer ny energi
Slik skaper vår lengsel
    en klimaforandring

Anbjørg Pauline Oldervik

Bare til mennesket - ble ordet gitt

Møte med Anbjørg Pauline Olderviks diktning: å tre inn i et univers, gjennomstreifet, gjennomlidt, visjonært opplevd og tilegnet i undring og glede, så helt hennes eget. Men nettopp derfor også mer enn hennes eget - gitt videre i en skapende formidling, "med budskap fra skjulte riker". Opplevelsen av uendelighet avspeiles her, med en søkende, aldri uttømt fornemmelse av skapelsens ufattelige dimensjoner - fylde og fjernhet på samme tid. Men også dens nærhet, dens konkresjon, i fattbar form, ja i tusen former, i natur, med appell til alle sanser, med rop om tilhørighet, medviten, med-LIV. Univers utover i anelse, univers også i omgivende ufattelig fylde, og så ikke minst i en tredje og helt avgjørende dimensjon: sinnets univers innover, veldig og gåtefylt som det ytre, uendelig i lengsel, i søken, i sorg, i kjærlighetsvilje, og med et rop som forplanter sine lydbølger stadig videre, innover og utover, og ikke kan bringes til taushet: ropet om mening.
Her er det mennesket, dikteren, med sin visjon og sin formende drift og evne, møter sin bestemmelse:

Bare til mennesket
ble ordet gitt

derfor er skapningens bønn - utsi oss du
GJØR VÅR ORDLØSE VITEN TIL EN SANG
(s. 9)

Fra forordet "Under de opphøyede tegn" av Carl Fredrik Engelstad, i diktsamlingen
Være i hemmelig ærend, av Anbjørg Pauline Oldervik, Dreyers forlag A/S 1988

Å VÅKNE ER EN VIRKNINGSFULL STROFE

Alle kroppens funksjoner er som dikt
- å våkne er en virkningsfull strofe

skulle gråten komme endog før morgenkaffen
har jeg likevel grunn til glede:
inderlig forenet har kropp og sjel skapt
en lindrende tåre - gitt min lengsel
eller min bitterhet uttrykk i en dråpes
sluttede form - med vannets klarhet
og med saltets rensende egenskap
mitt hjerte lettes for en tung vekt 
og jeg tar imot min nye dag som en gave

Disse armer som løftes - hender
som åpner seg og setter lyset i bevegelse
min fot som flytter seg og kløver mørket

blikket som ser trær der ute
øret som fanger en lyd - eller stillhet -
strupen som frigir en sang

Dog dypest beundrer jeg de indre organer
som tjener alle de usagte ting
i stille selvfølgelighet

min tanke undrer seg over disse mirakler
i mitt sinn stiger undringen nu til jubel:

alle kroppens funksjoner er som dikt
- å våkne er en virkningsfull strofe

Fra diktsamlingen OG DU JERUSALEM (1976)
Anbjørg Pauline Oldervik