tag:blogger.com,1999:blog-86120878559139028202024-03-08T12:34:46.526+01:00lyrikkgledeHans Børli, Olav H. Hauge, Svein Ellingsen, Åse-Marie Nesse, Halldis Moren Vesaas, Ylva Eggehorn, Karin Boye og Barbro Raen Thomassen.
Fra april 2014 legger jeg ut dikt av Anbjørg Pauline Oldervik, født i 1918 i Oslo. Debuterte i 1967 med diktsamlingen Lytt, og har senere gitt ut en rekke samlinger.Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.comBlogger228125tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-33660125835298272532023-10-18T08:53:00.000+02:002023-10-18T08:53:01.653+02:00<p><span style="font-size: large;"><i>Ingen er glemt av Gud</i></span></p><p> <i>Nå er livet gjemt hos Gud.</i></p><p><i>Vi overgir alt til ham.</i></p><p><i>Håpet er tent i tyngste sorg. </i></p><p><i>Ingen er glemt av Gud.</i></p><p><i><br /></i></p><p><i>Vi får hvile i Guds fred</i></p><p><i>og sove i jordens fang.</i></p><p><i>Kristus har gjort vår grav til sin.</i></p><p><i>Alltid er vi hos Gud.</i></p><p><i><br /></i></p><p><i>Gud, vår Far, tar vare på</i></p><p><i>det liv som er revet bort.</i></p><p><i>Kristus har gjort i stand et rom.</i></p><p><i>Før oss gikk han til Gud.</i></p><p><i><br /></i></p><p><i>Dagen kommer, Kristi dag, </i></p><p><i>da tiden blir visket bort.</i></p><p><i>Kristus står fram og alt blir nytt.</i></p><p><i>Døden blir knust av Gud.</i></p><p><i><br /></i></p><p><i>Nå er livet gjemt hos Gud.</i></p><p><i>Vi overgir alt til ham.</i></p><p><i>Håpet er tent i liv og død.</i></p><p><i>Ingen er glemt av Gud.</i></p><p><i><br /></i></p><p><i><b>Svein Ellingsen 1977</b></i></p><p><i><b>Norsk salmebok nr. 872</b></i></p><p><i>A</i></p>Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-17488161818948815802023-10-17T23:03:00.000+02:002023-10-17T23:03:06.168+02:00Alt ble med ett så stille….<p>Alt ble med ett så stille,</p><p>livet er helt forandret.</p><p>Døden har banket på vår dør </p><p>og sorgen har fylt hvert rom.</p><p><br /></p><p>Hvor det er tungt å miste</p><p>en vi så høyt har elsket!</p><p>Å, hvilken tomhet over alt, </p><p>vårt savn er så vondt og sårt. </p><p><br /></p><p>Mange er våre tårer,</p><p>her, blant de tusen spørsmål.</p><p>Gud, du som ser vår dype sorg,</p><p>vi ber deg: Vær du vår trøst!</p><p><br /></p><p>Vær hos oss midt i savnet,</p><p>omslutt oss med din godhet!</p><p>Gud, ta vår smerte i din hånd,</p><p>så uro kan bli til fred.</p><p><br /></p><p>Du som er trøstens kilde, </p><p>la oss få tro i sorgen:</p><p>tro at vi alltid er hos deg,</p><p>vår Herre i liv og død.</p><p><br /></p><p>En salme av Svein Ellingsen</p><p>Norsk salmebok nr. 875</p>Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-78834705565887942942016-02-25T22:47:00.000+01:002016-02-25T22:48:16.985+01:00ikke engang tenke ossDET VI VET - -<br />
<br />
De var på månen men det meste<br />
står igjen å vite, det meste<br />
er u-oppdaget,<br />
kan ikke forståes, kan vi ikke engang<br />
tenke oss<br />
<br />
- det meste<br />
er i taushet, det vi vet<br />
er en spurv, det vi vet<br />
er et smett i en port,<br />
en plutselig<br />
regndråpe i øyet.<br />
<br />
<i>Rolf Jacobsen </i>i samlingen<br />
<i>Liv laga 1991</i>Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-6595033522099753682016-01-17T19:00:00.002+01:002016-01-17T19:00:38.631+01:00en glede i øyneneRekk meg dine savn<br />
Gjør meg rik<br />
<br />
Greier vi å stå i vår følelse, hva den enn<br />
handler om - når vi frem til hverandre.<br />
Holder vi ut i mørket, møter vi en dag<br />
de andre som ble på post i seg selv<br />
da det røynet på.<br />
De har en glede i øynene som<br />
stryker over oss som muntre kjætegn.<br />
Det er den oppnåelige kjærligheten<br />
som endelig hjemsøker oss.<br />
<br />
<b>Liv Haavik, </b>i diktsamlingen<br />
<i style="font-weight: bold;">Ord i nød og lyst, </i>Aschehoug, 1979<br />
<br />
Liv Haavik var programsekretær i NRK, og blant annet hovedansvarlig for "Oss mennesker imellom".Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-14191248062935979612015-05-19T10:08:00.002+02:002015-05-19T10:08:39.177+02:00leke hverandres leker<br />
<br />
<i>TIME FOR LEKSE</i><br />
<i><br /></i>
<i>Kom - la oss lage ny geografi</i><br />
<i>fjerne grensene, åpne landene</i><br />
<i>gi vår verden en ny dimensjon</i><br />
<i><br /></i>
<i>plante unge løker i vår nabos</i><br />
<i>hage, strø roser der alle går</i><br />
<i><br /></i>
<i>riste av oss våre ufrie vaner</i><br />
<i>rulle ut flagget som løper</i><br />
<i>når en sårføtt vandrer kommer</i><br />
<i><br /></i>
<i>frie som barn leke hverandres</i><br />
<i>leker og rope hverandres navn</i><br />
<i><br /></i>
<i>Kom! la oss lære språket vårt</i><br />
<i>omigjen, helt fra grunnen av:</i><br />
<i><br /></i>
<i>Hjerte betyr hjerte - vi begynner</i><br />
<i><br /></i>
Fra diktsamlingen, <i>Være i hemmelig ærend,</i><br />
ved <b><i>Anbjørg Pauline Oldervik, </i></b>Dreyer Forlag A/S 1988<br />
<br />
Og som et apropos til hennes dikt, deler jeg et sitat av Dom Helder Camara:<br />
<br />
<i>Hvis jeg kunne,</i><br />
<i>gav jeg hvert barn</i><br />
<i>et verdenskart,</i><br />
<i>og, var det mulig,</i><br />
<i>en lysende globus...</i><br />
<i>Og jeg ville håpe</i><br />
<i>at barnets blikk åpnet seg</i><br />
<i>og at dets kjærlighet og omsorg ble vekket</i><br />
<i>for alle folk,</i><br />
<i>alle raser,</i><br />
<i>alle språk,</i><br />
<i>alle religioner...</i><br />
<i><br /></i>
<i>27. juni 1971</i><br />
<i><br /></i>
Fra boka, <i>Tusen grunner til å leve,</i><br />
av <b><i>Dom Helder Camara</i></b><br />
Verbum forlag 1985<br />
<br />
Dom Helder Camara var biskop i Brasil. Utrettelig har han engasjert seg for de undertrykte og fattige både i Rio og på landsbygda i nord-øst Brasil. I 1974 fikk han Folkets fredspris.Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-61442111000270803642015-01-25T21:10:00.003+01:002015-01-25T21:15:01.110+01:00barndomen hela tiden en källaJeg må tilbake til Ylva Eggehorn, som jeg har presentert med etpar små biter i april 2011. I møte med hennes forfatterskap, har gjennkjenning og lengsler i meg blitt vekket - og siden ikke stilnet igjen.<br />
<br />
I boka, <b>Språk för en vuxen tro,</b> 1986 er det utdrag i kapitelet "Det farliga barnet", som jeg vil dele:<br />
<br />
<i>"Men i det stora arbete, som varje människa bedriver, på att skapa en helhet av sitt liv, är barndomen hela tiden en källa, en drivkraft, en skatt av minnen som avger kreativ energi varje gång jag verkligen kommer i beröring med dem - som om dessa minnen innehöll en tid utöver sin egen, en profetisk laddning, en ström av läkedom under allt hopsamlat bråte i min tillvaro." (s. 31)</i><br />
<i><br /></i>
<i>"Att vara som ett barn" - ja, det talar vi ofta och gärna om, inte minst i kristna sammanhang. Och fram manas bilden av det lyckliga, det tillitsfulla, det strålande barnet, barnet som tar världen i sin famn. Men hur många av <b>oss </b>har en förstahandserfarenhet av att vara ett sådant barn?.......</i><br />
<i><br /></i>
<i>Men i stället för med förundran lever vi ofta med sorg och besvikelse över allt som uteblev. Vi går med spända nackmuskler, bär tunga bördor på skuldrorna och drabbas av oförklarlig trötthet. Så mycket smärta som härbärgeras i våra kroppar. </i><br />
<i><br /></i>
<i>......</i><br />
<i><br /></i>
<i>Att bli osynliggjord, bli negligerad, "hållen för intet" - det lider båda rika och fattiga barn av. Att bli mätt med ett för litet mått, att bli förnedrad, avbruten, hindrad.</i><br />
<i><br /></i>
<i>Kanske det är det allra svåraste för ett barn att förstå: att pappa och mamma, hur allsmäktige de än är, också en gång har varit små, maktlösa och behövande. Det kan ta ett helt vuxenliv för att verkligen inse att de stora och skrämmande eller fascinerande gestalterna från barndomen har varit lika utsatta som jag själv. Bara den förälder som minns, som känner av sin egen barndom, kan förstå på ett moget och levande sätt. Så är det också med vårt Upphov i tillvaron, med Gud.</i><br />
<i><br /></i>
<i>Någonstans i vår teologiska tradition har gudsbilden förvrängts - från Honom som har medlidande med vår svaghet, därför att han känner den inifrån, till en blänkande, osårbar Hjälte, en Makt - och Moralväktaren som vill kontrollera och behärska oss." </i><br />
<i><br /></i>
<b style="font-style: italic;">Ylva Eggehorn, </b>i boja, <i style="font-weight: bold;">Språk för en vuxen tro, </i>1986, Verbum förlag, SverigeElse Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-56060821641974489392014-10-09T15:07:00.001+02:002014-10-09T15:07:10.590+02:00gåtene<br />
<br />
<i>UNDER DE OPPHØYEDE TEGN</i><br />
<i><br /></i>
<i>Morgenen vekker meg, dagens diadem</i><br />
<i>blir satt på mitt hode:</i><br />
<i><br /></i>
<i>Hvor kommer jeg fra</i><br />
<i> Hvorfor er jeg her</i><br />
<i> Hvor skal jeg hen</i><br />
<i><br /></i>
<i>diademets perlebue</i><br />
<i>gir min panne en renhet</i><br />
<i><br /></i>
<i>Hva holder livsflammen evig vedlike?</i><br />
<i><b>gåtene </b>er eliksiret, oljen</i><br />
<i><br /></i>
<i>gåtene er vår banner</i><br />
<i><br /></i>
<i>stille, under de opphøyede tegn</i><br />
<i>går hjertet til sin gjerning</i><br />
<i><br /></i>
<i><br /></i>
<i><br /></i>
<b style="font-style: italic;">Anbjørg Pauline Oldervik, </b>i samlingen<br />
<b><i>Til fremtiden 1979</i></b>Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-45453568107670902462014-09-23T22:07:00.000+02:002014-09-23T22:07:13.757+02:00Hva rørte lett min arm<div>
<br /></div>
<div>
<i>MOT ET LYS</i></div>
<div>
<i><br /></i></div>
<div>
<i>Hva rørte lett min arm</i></div>
<div>
<i>streifet svakere enn pust</i></div>
<div>
<i>mine lukkede øyne</i></div>
<div>
<i>en usynlig </i></div>
<div>
<i>nær min munn</i></div>
<div>
<i><br /></i></div>
<div>
<i>Hvem merker med skyggefingre</i></div>
<div>
<i>mine tinninger</i></div>
<div>
<i>dreier mitt hode</i></div>
<div>
<i>som i en magnets felt</i></div>
<div>
<i><br /></i></div>
<div>
<i>mot et lys</i></div>
<div>
<i>innenfor lyset</i></div>
<div>
<br /></div>
<div>
Anbjørg Pauline Oldervik, fra diktsamlingen LYTT, 1967</div>
Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-35947795141508949992014-05-21T22:09:00.001+02:002014-05-21T22:09:03.457+02:00skjelvende<i><b>Siste nytt</b></i><br />
<i><br /></i>
<i>Den nye pilegrimen</i><br />
<i>en ekte revolusjonær</i><br />
<i><br /></i>
<i>parolen som før</i><br />
<i><b>elsk hverandre</b></i><br />
<i><b><br /></b></i>
<i>men sangen er ny:</i><br />
<i><br /></i>
<i>Vi lever - </i><br />
<i>det er vårt offer</i><br />
<i>skjelvende ligger vi</i><br />
<i><br /></i>
<i>i våre framrakte hender</i><br />
<i><br /></i>
<b style="font-style: italic;">Anbjørg Pauline Oldervik, </b>i samlinga<br />
<i>Kime og Arr, Grøndahl og Dreyers Forlag AS 1992</i><br />
<i><br /></i>
<i><br /></i>Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-36988485079291443582014-05-20T21:55:00.003+02:002014-05-20T21:58:21.578+02:00gjennomskinnelig<br />
<i>Av materie</i><br />
<i>gjenskape ånd</i><br />
<i><br /></i>
<i>poesien, vår sorg-sliper</i><br />
<i>gjør sorgen gjennomskinnelig</i><br />
<i><br /></i>
<i>regnbue, ikke tåre</i><br />
<i>skal fylle øyet</i><br />
<i><br /></i>
<b style="font-style: italic;">Anbjørg Pauline Oldervik, </b>i diktsamlinga<br />
<i>Kime og arr, </i>Grøndahl og Dreyers Forlag AS 1992Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-62326397215772626812014-05-06T17:34:00.000+02:002014-05-06T17:34:08.577+02:00trygg<br />
<i>TRYGG</i><br />
<i><br /></i>
<i>Åpenhet hegner om meg</i><br />
<i>grenseløshet rammer meg inn</i><br />
<i><br /></i>
<i>idet min fot trår ned</i><br />
<i>legges min vei</i><br />
<i><br /></i>
<i><br /></i>
<b style="font-style: italic;">Anbjørg Pauline Oldervik, </b>i diktsamlinga<br />
<b><i>VÆRE I HEMMELIG ÆREND</i></b><br />
Dreyers Forlag A/S 1988Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-21761991058797249392014-05-04T09:02:00.001+02:002014-05-04T09:02:36.468+02:00hører til sin undring sorgen synge<br />
<i>SLIK SKJER DET</i><br />
<i><br /></i>
<i>Når all motstand er knust og kampen endt</i><br />
<i>da kommer en - hvis øye ikke er øye men lys</i><br />
<i><br /></i>
<i>hender ikke hender, men ømhet - stemmen</i><br />
<i>en stille flod mellom grønne bredder</i><br />
<i><br /></i>
<i>den som ser, ser kjærlighetens skikkelse</i><br />
<i><br /></i>
<i>kvelende islag smelter - lytt,</i><br />
<i>sjelen puster, den som var død, lever</i><br />
<i><br /></i>
<i>hører til sin undring sorgen synge</i><br />
<i><br /></i>
<i>en splintret sjel er helet og gjort til bolig</i><br />
<i>allerede har kjærligheten flyttet derinn</i><br />
<i><br /></i>
<b style="font-style: italic;">Anbjørg Pauline Oldervik, </b>i samlingen<br />
<i>VÆRE I HEMMELIG ÆREND, </i>Dreyer Forlag A/S 1988Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-30067996695893963052014-04-21T20:06:00.001+02:002014-04-21T20:06:51.357+02:00bli overvunnet av Ømheten<br />
<i>PANTET</i><br />
<i><br /></i>
<i>Ja, jeg gir deg en rose. Fordi rosene hvisker:</i><br />
<i>ennu kan ikke verden gå under - .</i><br />
<i><br /></i>
<i>Og jorden skyter fremdeles gress, her må et løfte</i><br />
<i>ligge gjemt, et tegn til oss</i><br />
<i><br /></i>
<i>at verdens hjerte en dag vil bli overvunnet</i><br />
<i>av Ømheten, og begynne å skjelve</i><br />
<i>for sin yngste bror</i><br />
<i><br /></i>
<i>alles Benjamin.</i><br />
<i><br /></i>
<i>Bare lengeselen efter tilgivelse kan lukke umenneskelig-</i><br />
<i>hetens gapende sår. Og denne lengsel er vekket.</i><br />
<i><br /></i>
<i>Ennu kan ikke verden gå under, et ukjent,</i><br />
<i>annerledes hjerte har gitt seg selv som pant.</i><br />
<i><br /></i>
<b style="font-style: italic;">Anbjørg Pauline Oldervik </b>i diktsamlingen,<br />
<i style="font-weight: bold;">Være i hemmelig ærend, </i>Dreyer forlag A/S 1988Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-87903398430162593532014-04-20T10:19:00.000+02:002014-04-20T10:19:14.450+02:00Påskedag om vårenDet er slektskap mellom våren og påskedag. Når jeg nå legger ut det første diktet av Anbjørg Pauline Oldervik som møtte meg, i hennes forfatterskap, så er det ikke uten grunn at det ble på påskedag.<br />
<br />
Jeg fikk diktet av gode venninne Randi-Ann, ved de tider jeg mistet min mor i 1988. Diktet ble med meg inn i den boka jeg skapte med dikt, collage, sitat, brokker og biter som jeg oppdaget og samlet som skatter i denne tiden, når livet selv var ubeskyttet og hudløst, og sansene åpne.<br />
<br />
Min gode veileder på oppgaven jeg skrev, Marie ~ gav meg pågangsmot i arbeidet med boka. Hun anerkjente dette arbeidet som en del av det å mestre å skrive oppgaven som måtte bli skrevet mens jeg var i utdanning ved Videreutdanning for psykiatriske sykepleiere ved Bygdøy.<br />
<br />
Så fikk da oppgaven navnet; <i>Veien om sorga antyder veien til omsorg....</i> Å samle og sortere alt som levde i meg når jeg både skulle ferdigstille et produkt ~ og samtidig være den som kunne ivareta sorgen og sorgarbeidet i mitt eget liv, gav meg mer å håndtere enn jeg trodde jeg kunne klare. Mang en gang har jeg sendt Marie veileder en stille takk, for hennes utholdenhet med meg i mitt kaos. I dette ble den til, boka som siden er blitt kjær for meg. Blant de første diktene i boka er dette.<br />
<br />
Jeg har ikke klart å finne ut fra hvilken diktsamling diktet er hentet, men det finner jeg nok ut en dag.<br />
<br />
<i>Klima - endring</i><br />
<i><br /></i>
<i>Som glør gjemt i aske til morgenen</i><br />
<i> ~ vernes vi av vår ensomhet</i><br />
<i>Med tapet som innsats</i><br />
<i> vinner vi alltid</i><br />
<i>Planter vi døden med myke hender</i><br />
<i> vokser livet til et mektig tre</i><br />
<i>Vår smerte brister i et skrik av angst</i><br />
<i> ~ fødselsveer, før en sang blir til</i><br />
<i><br /></i>
<i>I slam og søle gror den fagre lotus</i><br />
<i> av trengsel og mørke stiger stengelen HÅP</i><br />
<i><br /></i>
<i>Stengt ute - tvinges vi inn i oss selv</i><br />
<i> der vi er ventet ~</i><br />
<i>Opp står vår glede</i><br />
<i> av sorgens grav</i><br />
<i>Som glør gjemt i aske til morgenen</i><br />
<i>som tap kommer ut med høy gevinst</i><br />
<i>som istider utfordrer ny energi</i><br />
<i>Slik skaper vår lengsel</i><br />
<i> en klimaforandring</i><br />
<br />
<b><i>Anbjørg Pauline Oldervik</i></b>Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-36430125203793874012014-04-19T11:57:00.000+02:002014-04-19T11:57:17.550+02:00Bare til mennesket - ble ordet gittMøte med Anbjørg Pauline Olderviks diktning: å tre inn i et univers, gjennomstreifet, gjennomlidt, visjonært opplevd og tilegnet i undring og glede, så helt hennes eget. Men nettopp derfor også mer enn hennes eget - gitt videre i en skapende formidling, "med budskap fra skjulte riker". Opplevelsen av uendelighet avspeiles her, med en søkende, aldri uttømt fornemmelse av skapelsens ufattelige dimensjoner - fylde og fjernhet på samme tid. Men også dens nærhet, dens konkresjon, i fattbar form, ja i tusen former, i <i>natur,</i> med appell til alle sanser, med rop om tilhørighet, medviten, med-LIV. Univers utover i anelse, univers også i omgivende ufattelig fylde, og så ikke minst i en tredje og helt avgjørende dimensjon: sinnets univers <i>innover, </i>veldig og gåtefylt som det ytre, uendelig i lengsel, i søken, i sorg, i kjærlighetsvilje, og med et rop som forplanter sine lydbølger stadig videre, innover og utover, og ikke kan bringes til taushet: ropet om <i>mening.</i><br />
Her er det mennesket, dikteren, med sin visjon og sin formende drift og evne, møter sin bestemmelse:<br />
<br />
<i>Bare til mennesket</i><br />
<i>ble ordet gitt</i><br />
<i><br /></i>
<i>derfor er skapningens bønn - utsi oss du</i><br />
<i>GJØR VÅR ORDLØSE VITEN TIL EN SANG</i><br />
<i>(s. 9)</i><br />
<i><br /></i>
Fra forordet "Under de opphøyede tegn" av Carl Fredrik Engelstad, i diktsamlingen<br />
<b style="font-style: italic;">Være i hemmelig ærend, av Anbjørg Pauline Oldervik, </b>Dreyers forlag A/S 1988Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-90592391919746683532014-04-17T20:16:00.001+02:002014-04-17T20:28:15.235+02:00<i>Å VÅKNE ER EN VIRKNINGSFULL STROFE</i><br />
<i><br /></i>
<i>Alle kroppens funksjoner er som dikt</i><br />
<i>- å våkne er en virkningsfull strofe</i><br />
<i><br /></i>
<i>skulle gråten komme endog før morgenkaffen</i><br />
<i>har jeg likevel grunn til glede:</i><br />
<i>inderlig forenet har kropp og sjel skapt</i><br />
<i>en lindrende tåre - gitt min lengsel</i><br />
<i>eller min bitterhet uttrykk i en dråpes</i><br />
<i>sluttede form - med vannets klarhet</i><br />
<i>og med saltets rensende egenskap</i><br />
<i>mitt hjerte lettes for en tung vekt </i><br />
<i>og jeg tar imot min nye dag som en gave</i><br />
<i><br /></i>
<i>Disse armer som løftes - hender</i><br />
<i>som åpner seg og setter lyset i bevegelse</i><br />
<i>min fot som flytter seg og kløver mørket</i><br />
<i><br /></i>
<i>blikket som ser trær der ute</i><br />
<i>øret som fanger en lyd - eller stillhet -</i><br />
<i>strupen som frigir en sang</i><br />
<i><br /></i>
<i>Dog dypest beundrer jeg de indre organer</i><br />
<i>som tjener alle de usagte ting</i><br />
<i>i stille selvfølgelighet</i><br />
<i><br /></i>
<i>min tanke undrer seg over disse mirakler</i><br />
<i>i mitt sinn stiger undringen nu til jubel:</i><br />
<i><br /></i>
<i>alle kroppens funksjoner er som dikt</i><br />
<i>- å våkne er en virkningsfull strofe</i><br />
<i><br /></i>
Fra diktsamlingen OG DU JERUSALEM (1976)<br />
<b><i>Anbjørg Pauline Oldervik</i></b>Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-85611591766314677572014-03-02T14:48:00.001+01:002014-03-02T14:48:36.311+01:00EPILOG<i><br /></i>
<i><br /></i>
<i>Reinmosens små blåseinstrument</i><br />
<i>tonar kvelden inn</i><br />
<i>For å høyre det</i><br />
<i>må du bøye kne</i><br />
<i><br /></i>
PAAL - HELGE HAUGEN<br />
<br />
<i>Frø mot handa</i><br />
<i>lettare enn luft</i><br />
<i>sterkare enn død</i><br />
<i><br /></i>
<i><br /></i>
<i>HUN BRODERER "AUTUMN LEAVES" på blad av løvtrær i en park i Glasgow, på trær langs en vei, ved en bro. <b>Autumn leaves </b>betyr høstblader, eller det kan bety at høsten forsvinner, blir borte. Hun passerer stedene hver dag. Observerer og dokumenterer hvor lenge bladene blir hengende før de faller. <b>leaf (leaves) : (leaves) leaving. </b>Hun leker med ordene og lager en "Artist´s Book" av sine funn. Den får sin plass i samlingen av Artist´s Books i Mackintosh-biblioteket på Glasgow School of Art. Dette biblioteket som Mackintosh nettopp tenkte seg som en slags glenne i skogen, en arkitektonisk lysåpning.</i><br />
<i>"Etter at løvet har falt, vender vi tilbake / til tingenes enkle betydning," skriver den amerikanske poeten Wallace Stevens. <b>När träden avlövas ser man längre från vårt kök </b>er tittelen på en bok av Tomas Sjödin. Avløving gjør det altså mulig for oss å se både lenger inn og lenger ut. Vi ser under enhver omstendighet noe annet enn det vi så før. Noe vi ikke kunne se så lenge trærne stod fulle av løv. Når grenene langsomt avdekkes - og til slutt står der nakne - blir trærnes grunnform tydeligere, klarere, mer distinkt. Vi ser trærnes strukturer, mellomrommene mellom strukturene. Og det som er bortenfor. </i><br />
<i><br /></i>
<i>Å leve enklere handler om å gi slipp, la løv falle. Se lenger inn, og lenger ut.</i><br />
<i><br /></i>
<i> -----------------------</i><br />
<i><br /></i>
<i>Mandag får jeg vite at jeg har leddgikt. Jeg har kjent meg stiv og uvanlig utilpass i min egen kropp et års tid. Mandag får jeg vite av fastlegen at jeg har leddgikt, <b>revmatoid artritt. </b>Natt mellom torsdag og fredag dør min tapre, tapre pappa. Han har hatt ulike former for kreft fra før han fylte 50. Han ble nesten 86.</i><br />
<i>Han har falt og utløser trygghetsalarmen. Hjemmesykepleien kommer. Ambulansen kommer. Han fraktes med blålys til akutten. Telefon fra sykehuset halv tre på natta. Vi er hos ham en halv time senere. Stryker ham over den tynne huden og det hvite håret, smører de tørre leppene hans med vaselin, kysser ham, hvisker myke ord.</i><br />
<i>Han kjemper. Han har kjempet før. Kanskje vet han ennå ikke at han skal dø. Han skal dø på under en time fra nå. Han vrir seg i smerte, små bevegelser. En ny sprøyte morfin. Ber om å bli lagt over på siden. Vi snur ham så forsiktig vi kan. Han sier: "Takk - det var bedre." Ligger stadig med lukkede øyne. Han ser oss ikke, men vet at vi er der. </i><br />
<i>Høyre hånda hans, den som er mest skadet av kreften, kommer ut under syna, skraper mot lakenet, leter etter min - som straks griper hans takknemlig, begjærlig. Jeg holder ham over i døden. Han holder meg. Et fast grep. Slipper ikke. Puster. Puster ikke. Puster igjen. Leppene hans skjelver. Lepper og løv. Løv - leaf. Leaf - leaves. Leaving. Faller. Og stiger.</i><br />
<i><br /></i>
<i>På Fjodor M. Dostojevskijs gravsted ved Aleksander Nevskij-klosteret i St. Petersburg, står følgende innskrift i steinen: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt." (Johannesevangeliet 12,24)</i><br />
<i>Det var min pappa som lærte meg å så, trykke et frø med fingeren ned i sort muldjord. Vanne det. Og vente. Frøet - dette lille forunderlige - som både er mål og mening. Plantens siste stadium. Og det første. På en og samme tid. Fullendelsens modne frukt og samtidig det spede nye livets begynnelse. Fullendelse og forløsning.</i><br />
<i><br /></i>
<b>Fra boka: </b><i style="font-weight: bold;">Som liljene på marken </i><span style="font-size: x-small; font-style: italic; font-weight: bold;">OM Å LEVE ENKLERE, </span><br />
av <b><i>Barbro Raen Thomassen</i></b><br />
Avenir forlag 2011<br />
<br />Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-81179916023114696242013-11-14T19:57:00.000+01:002013-11-14T19:57:38.642+01:00 i takt med åndedrett og hjerteslag, på innpust og utpust<i>Bestemoren dør. Gutten arver huset og en gammel Bibel. En ulykke i barndommen har gjort den ene armen hans vissen og ubrukelig. Han gifter seg og blir boende sammen med konen og bestefaren. Etter noen lykkelige år dør først bestefaren. Broren har hele tiden vært misunnelig på ham som arvet huset. En natt mens han sover, stjeler han først pengene hans, og setter så huset i brann. Dette er før forsikringenes tidsalder. De redder såvidt seg selv - og den gamle Bibelen. Et skur er nå alt de har å bo i; der lever de et gudfryktig og nøysomt liv. Men så blir konen syk og dør. Knust av sorg og ute av stand til fysisk arbeid, bestemmer han seg for å bli pilegrim. Med Bibelen og et stykke brød i sekken, begynner han å gå.</i><br />
<i>En dag han kommer til en kirke, hører han at det leses fra apostelen Paulus sitt første brev til Tessalonikerne - dette underlige verset om å "be uavlatelig". Kan det virkelig være mulig å be sammenhengende? Uten stans? Til enhver tid? Også om natten, når han sover? I så fall hvordan? Spørsmålene tenner en ild i ham. Dette må han finne ut av.</i><br />
<i>Han stopper ved hver kirke og hvert kloster han kommer til for å spørre om noen kan veilede ham. Og han spør mennesker han treffer langs veien, på vertshus og enkle overnattingssteder. Han treffer tvilere, tyver, forbrytere, mennesker som ligger under for laster og begjær, og møter dem med åpenhet og varme. For han vet at også disse kan lære ham noe om Gud, og selv er han en elendig stakkar.</i><br />
<i>Det blir den gamle Jesusbønnen fra den hesykastiske tradisjonen, også kalt "alle bønners Bønn", som befrir ham: "Herre Jesus Kristus Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder." Denne enkle bønnen som består av en eneste setning, som gjentas og gjentas, i takt med åndedrett og hjerteslag, på innpust og utpust. Han ber den hele tre tusen ganger hver dag! Så seks tusen ganger! Så tolv tusen! Når han går på veien, når han legger seg om kvelden, når han står opp om morgenen.</i><br />
<i>Bønnen er en henvendelse og en trosbekjennelse; Jesus Kristus erkjennes som Guds Sønn og Herre. Og den er selvinnsikt; den som ber bønnen, erkjenner at han er en synder som trenger barmhjertighet. Den som er øvet i Jesusbønnen, kan oppleve at bønnen etter hvert ber seg selv, uten å telles. At hjertet ber den, leppene hvisker den, kroppen vil den - uten at tanken først har tenkt eller initiert det. Denne erfaringen blir den fromme vandringsmannens møysommelig til del. Forfriskende formidlet av tre eksperimentelle og lune finner på Kulturhuset Hausmania. </i><br />
<i>Etter forestillingen ble vi budt en kopp te og et spørsmål: Hva trenger vi for å leve? (195 - 197)</i><br />
<i><br /></i>
Fra boka: <i style="font-weight: bold;">Som liljene på marken, </i><span style="font-size: x-small; font-style: italic; font-weight: bold;">OM Å LEVE ENKLERE, </span><span style="font-weight: bold;">Barbro Raen Thomassen, </span><br />
Avenir Forlag 2011Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-61688016875371977202013-06-23T20:34:00.001+02:002013-06-23T20:34:33.032+02:00det grafitti-dekorerte, delvis nedtaggede, men viljesterke og livsinnstilte huset som klorer seg fast øverst i Hausmannsgate.<i>Mennesker har gått til fots gjennom århundrer og årtusen. Pilegrimer av ulike slag har gått. Gjennom egyptiske ørkener og sibirske skoger, på kryss og tvers av Europa. På vei til Athos - fjellet, Konstantinopel, Kiev, Jerusalem, Roma, Santiago de Compostela, Iona, Lindisfarne, Vadstena, Nidaros. På 1850-tallet var en russisk pilegrim på vei til Jerusalem. Han gikk i flere år. Vi kjenner ikke navnet hans, og han kom aldri fram. Men beretningene fra vandringen er med årene blitt en klassiker, kjent som "En pilegrims vei".</i><br />
<i>Den finske eksperimentelle teatertruppen, Houkka Bros, gjestet Oslo noen kalde vinterkvelder i februar 2006, med forestillingen The Wanderer, "Vandreren". Den ble ikke spilt på Nasjonalteateret eller Det Norske Teater eller i noe annet etablert teaterhus. Ikke noe amfi, ikke noe sceneteppe, ingen scene. Tre skuespillere, eller rettere multikunstnere og performance-kunstnere, inklusive regissøren. 30 publikummere, tre kvelder. Eksklusive 90 mennesker fikk sett forestillingen, før truppen dro videre til Bergen.</i><br />
<i>Vi var bedt om å møte i resepsjonen på Anker Hotell, som ligger i nordenden av Storgata, der Nybru krysser Akerselva. Etter å ha blitt ønsket velkommen, ble vi geleidet ut av hotellet, over gata og ned til bredden av elva. Vi fulgte denne i nordlig retning, passerte en flokk ender i rolig flytende bevegelse på vannet, noen uteliggere på en benk og enkelte andre vandrere som oss, bare i motsatt retning. Vi gikk, ikke svært langt, men vi gikk. I stillhet, mener jeg å huske, sammen med mennesker vi ikke kjente. Til vi kom til Hausmania - det grafitti-dekorerte, delvis nedtaggede, men viljesterke og livsinnstilte huset som klorer seg fast øverst i Hausmannsgate. Et hus ingen glemmer som en gang har passert det.</i><br />
<i>Der gikk vi inn, gjennom noen labyrintaktige, slitne korridorer, til vi kom til rommet vi skulle være i. Et enkelt bord i midten. Stoler omkring. Vi setter oss sammen med de tre, og fortellingen begynner. Fortellingen om pilegrimen: om en gutt som tidlig mistet foreldrene sine og vokste opp i besteforeldrenes hus sammen med sin bror. "This is a house," sier fortelleren som også er vandringsmannen, idet han river av et lite stykke hvitt papir og bretter det. Han sier det på engelsk med tydelig finsk aksent og ser oss lenge inn i øynene, tett på. Vi tror ham. "This is a window," og "This is a door," insisterer han videre og snur papiret for hver gang. Han tar fram et kritt, brekker det i små og større biter, for bestemoren, bestefaren, broren og ham selv. Vi tror ham like fullt, og minnes da vi var barn og lekte at kongler var dyr, mennesker, biler, busser og det vi trengte dem til å være. Bare disse enkle så rekvisittene: papirbiten og noen krittstumper som også skrives med, rett på bordet, noen dyrefigurer i plast, en kortstokk, en pose med mynter og en fyrstikkeske. (s. 194 - 195)</i><br />
<i><br /></i>
<i><b>Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,</b></i><br />
Avenir Forlag 2011Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-13625282840777240732013-06-16T19:46:00.002+02:002013-06-16T19:46:41.746+02:00Av aske<a href="http://www.raenthomassen.no/avaske.html">AV ASKE, Barbro Raen Thomassen</a><br />
<br />
Anbefaler idag en lenke til hjemmesiden til Barbro Raen Thomassen.Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-80468750334602506662013-06-09T17:51:00.000+02:002013-06-09T17:51:31.724+02:00"Tap for all del ikke lysten til å gå," skrev Søren Kierkegaard. <i>Det er noe med det å gå - gå over tid og over større strekninger - som virker forløsende for sinnet, følelsene, hodet, tankene. Det er ikke få skapende idéer som er blitt til, eller som har kommet til større modning og klarhet, gjennom denne årlige vandringen i fjellet. I det store åpne, med vidder, vind, vann, himmel. Så langt øyet kan se, bare dette. Dette og deg selv. Deg selv og din trofaste livsledsager, to skritt foran eller to skritt bak. I jevn gange. </i><br />
<i>Oppakning på ryggen. Det som trengs. Hverken mer eller mindre. Sekkene er blitt lettere. Erfaringen har lært oss å pakke enklere, mer nøysomt nå, enn for femten år siden. Årets planlagte rute går fra vest mot øst, fra Sirdal til Setesdal. Fra Dunsen over Kvinen, Josephsbu, Gaukhei, Tjønnedalen og ned til Langeid. På denne tiden av året er det få andre to-beinte i fjellet. Foreløpig har vi ikke truffet på noen. Vi bestemmer oss for å bli et døgn ekstra på Josephsbu, for å lade opp og for å lese og skrive. Skrive dette.</i><br />
<i>"Tap for all del ikke lysten til å gå," skrev Søren Kierkegaard. "Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og jeg går fra hver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ikke en tanke så tung at man ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok."</i><br />
<i>Kierkegaard gikk. Nietzsche gikk. Tomas Espedal gikk; han går enda. Hvem er vel vi at vi skulle klare oss uten å gå? (s. 191 - 192)</i><br />
<i><br /></i>
<i><b>Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE</b></i><br />
Avenir Forlag 2011<br />
<br />Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-47519318504724795732013-06-07T07:31:00.000+02:002013-06-07T07:31:12.311+02:00Bare et par føtter, som tar et steg av gangen, mange nok ganger<i>Å GÅ. GÅ PÅ SINE EGNE BEIN. Det finnes ingen enklere, ingen mer naturlig, jordnær og primær form for forflytning enn denne. Å gå. Uavhengig av framkomstmidler og rutetider. Bare et par føtter, som tar et steg av gangen, mange nok ganger.</i><br />
<i>Å gå i fjellet, fra hytte til hytte, har vært vår nødvendige retrett en ukes tid hvert år, gjerne i overgangen mellom sensommer og høst. Jeg kaller det retrett framfor ferie. For kan skapende mennesker, freelansere, kunstnere uten noe ansettelsesforhold, ha ferie?Ferie er straff, mente Pasolini, den store italienske filmskaperen, det er arbeidet som gir livet mening. Å gå i fjellet er definitivt ingen straff, selv når regnet høljer ned som nå, føttene er såre og kroppen sliten. Ergo er dette ikke ferie.</i><br />
<i>Men retrett? Med retrett tenkes her å trekke seg tilbake fra hverdagens gitte rammer og gjøremål, fra samfunnsmessige krav og forventninger. Og fra egne forventninger. En slags nullstilling. Stille seg åpen for det dagen måtte bringe, i en forenklet tilværelse, under åpen himmel. Uten alle mulighetene og valgene. Bare dette ene nødvendige: å gå, og å komme under tak før det blir mørkt. (s. 191)</i><br />
<i><br /></i>
<i><b>Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE</b></i><br />
Avenir Forlag 2011Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-38139660887926693282013-06-01T13:01:00.000+02:002013-06-01T13:01:04.694+02:00og åndet inn<i>Som om du gikk</i><br />
<i>inn i trærne</i><br />
<i>og husene</i><br />
<i>og åndet inn</i><br />
<i>plommetreets blomstring</i><br />
<i>med barnets og </i><br />
<i>universets tillit (....)</i><br />
<br />
<i>GUNVOR HOFMO</i><br />
<br />
Fra boka til <b><i>Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken <span style="font-size: x-small;">OM Å LEVE ENKLERE</span></i></b><br />
Avenir Forlag 2011Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-42393982665457844002013-05-21T11:02:00.000+02:002013-05-21T11:02:03.392+02:00Av henne lærte jeg å fryde meg over råvarenes estetikk.<i>En dag bare stod hun der, i okerfarget kjole, halvlangt svart hår og med ryggsekk. Jeg tror hun var barbeint. Det banket på døra, vi åpnet opp, der stod hun. Like foran oss. Som om året som var gått nesten ikke eksisterte. Som om vi nylig hadde sett hverandre og hun bare var kommet tilbake for å levere noe. "Jeg lovet jo å komme når dere fikk deres førstefødte barn," sier hun. Hun kom med interrailbilett fra Frankrike til Bergen. Vi var studenter og bodde på Søreide. Hun kom med epler og honning i sekken.</i><br />
<i><br /></i>
<i>Etter jødisk tradisjon kommer venner med epler og honning til foreldrene når et nytt barn er født. Eplene skjæres i båter, dyppes i honningen og spises i fellesskap. Det betyr lykke og er en symbolsk festhandling. Florence er fransk jøde, med polske aner på morssiden. Hun vokste opp i en protestantisk, kristen familie uten å vite noe om sitt opphav. Da hun var 17-18 år gammel - omkring det tidspunktet jeg første gang traff henne, hun elev på gymnaset i Angers, jeg student ved Ecole des Beaux Arts - begynte hun å interessere seg for hebraisk. Hun lærte seg språket ved egenstudier på kveldstid. Med språkstudiene vokste interessen for alt av jødisk kultur, tradisjon og historie. Hun ble trukket mot jødedommen av tilsynelatende uforklarlige grunner - inntil hun begynte å undersøke sin egen slektshistorie.</i><br />
<i>Moren hennes var, viste det seg, av jødisk opprinnelse. Moren visste det ikke selv - før datteren oppdaget det. Mormoren levde fortsatt. Hun visste. Men hadde gjort alt for å skjule det. Av frykt for nye forfølgelser, nye pogromer, nye utrydningsleire. For å skåne sine etterkommere og redde dem fra ovnene.</i><br />
<i><br /></i>
<i>Nå stod Florence der. Det var sommer. Hun ble boende hos oss så lenge interrailbilletten tillot det. Vasket bleier, ryddet, hjalp til med allslags forefallende arbeid. Et par somre senere, etter at vårt barn nummer to var født, kom hun tilbake sammen med tre av sine fire søsken og med moren deres, Jacqueline, som sjåfør. De hadde sittet tett i varmen, i en tettpakket bil og kjørt lenger enn langt. Men ikke uten å ta med gaver, blant annet en tettpakket kurv med barnetøy, omsorgsfullt brettet sammen.</i><br />
<i><br /></i>
<i>Under mine studieår i Frankrike hadde denne familien åpnet huset sitt for meg. Jeg bodde der ikke, men hadde stående invitasjon til hver eneste søndagsmiddag og tilbrakte mange weekender hos dem. Deres hjem ble mitt andre hjem. Søndagsmiddagene var tilberedt av de beste råvarer, innkjøpt på markedet i Angers, der bøndene omkring kam inn hver lørdag med årstidens bugnende ferske grønnsaker, frukt, bær urter, kjøtt, fisk, kastanjenøtter, oster, oliven og bakverk. Jacqueline lærte meg mye om tilfredsstillelsen ved å tilberede maten fra bunnen av. Hun lærte meg å lage fransk løksuppe, quiche lorraine og ratatouille nicoise. Foruten clafoutis limousin - denne sommerlige desserten av kirsebær, bakt i ovnen med en blanding av eggedosis, litt mel og vaniljesukker helt over seg, servert lunken. Av henne lærte jeg å fryde meg over råvarenes estetikk. På Jacquelines kjøkken hang sjalottløk, kepaløk og hvitløk i lange fletter ned fra taket. På kjøkkenbenken stod store fat med frukt og grønt.</i><br />
<i><br /></i>
<i>Fra Florence sitt første besøk hos oss har jeg bevart et lite kors. Fra henne som er jøde. Hun laget det en dag vi gikk tur. Det vokste gress langs veien der vi gikk. Hun tok to strå, la dem over hverandre og bandt dem sammen med et tredje. Korset ligger fortsatt inni bryllupsbibelen vår, mer enn 30 år senere. Skjørt, mellom tynne ark. Det enkleste - og vakreste - jeg vet. (s. 185 - 187)</i><br />
<i><br /></i>
<i><b>Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken <span style="font-size: x-small;">OM Å LEVE ENKLERE</span></b></i><br />
Avenir Forlag 2011<br />
<i><b><span style="font-size: x-small;"><br /></span></b></i>
<i><br /></i>Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8612087855913902820.post-68499844517588620452013-05-18T09:10:00.000+02:002013-05-18T09:10:40.198+02:00skumlere enn vi kan forstå<i>Adam Imago Dei, det er bare meg</i><br />
<i><br /></i>
<i>Det er bare meg</i><br />
<i>Lenge gråt jeg ved din side</i><br />
<i>Hørte du meg ikke mitt bilde?</i><br />
ARNOLD EIDSLOTT<br />
<br />
<i>En bror skriver om sin søster: Jeg hadde en gang en søster. Hun tilhørte solfolket. Hun hadde et glimt i øynene og smilte og lo ofte. Hun ble aldri lei av å dele ut klemmer til alle og enhver. Lyset som utgikk fra henne, skapte rom som var lette å være i. Til og med en sur og temmelig streng onkel måtte slippe fra seg et bredt og varmt smil under hennes solregime.</i><br />
<i><br /></i>
<i>(sider med biter av broderiet med fortellingen om Torstein)</i><br />
<i><br /></i>
<i>Hun døde like før hun fylte 40. Da broren bøyde seg over henne på dødsleiet, åpnet hun plutselig øynene smilende og ropte navnet hans gledesfylt. I et tidløst nå smeltet trekkene hennes bort, og hun var ingenting annet enn et menneske, forvandlet til sol. Så forsvant hun inn i bevisstløsheten og døde dagen etter.</i><br />
<i><br /></i>
<i>En søster skriver om sin bror: Om tindrende øyne. Og om butte fingre som strøk henne over søsterhåret. Om en liten storebror med sinne som en kruttønne. Og med ømhet stor som et hus. Med en kjærlighet som kunne få henne til å renne over av lykke. En bror med usedvanlig evne til å glede seg, som lo av fryd over de små, enkle tingene. Som et Donald-blad på en tirsdag.</i><br />
<i><br /></i>
<i>I Danmark fødes det snart ikke barn med Downs syndrom. De aborteres. Norge ser ut til å bevege seg i samme retning. </i><br />
<i><br /></i>
<i>Broren trekker linjer til nazistenes eutanasiprogram. Til Cristoph Probst i motstandsgruppa Hvite Rose. Han ble henrettet i 1943, 23 år gammel, fordi han protesterte og spredte tanker om at "hvert eneste menneske er dyrebart". Solfolket er ureduserbare, skriver broren. "De vandrer rundt på jorden med et overskudd av kjærlighetskraft og er levende bevis på at det finnes en himmel over oss, som en åndsfornektende tid forsøker å psykologisere, ironisere og bortforklare i hjel. Men når menneskene "avhimles", blir det mørkt og kaldt i verden." (Klassekampen 6.12.2010. Frode Barkved: "Jeg hadde en gang en søster...")</i><br />
<i><br /></i>
<i>Søsteren skriver at solens folk har vært del av menneskeheten, av våre liv så lenge vi vet om. Hun vet at de gjør noe med oss. "De berører oss og utfordrer oss til å være noe vi ellers ikke kunne vært. De gir oss noe vi ikke ellers hadde fått. Å klippe dette bort, klippe vekk denne biten av livet, ved å betegne Downsbarn som en aborteringsmulighet, tror jeg er skumlere enn vi kan forstå. Noen ønsker en medisinsk orientert debatt, eller en debatt om retten til å velge selv. Jeg er trett av det," sier hun. "Trett av fornuften som formidler belastninger, kostnader, utfordringer og byrder som er for tunge å bære. At det må kunne slippes. Nei, vi skal ikke slippe. Kanskje har ikke fornuften rett til en plass her. Noen ting kan bare fattes med hjertet. Kjærlighet kan bare fattes med hjertet. Livet likeså. Jeg har noe å fortelle dere. Det er tid for å bruke hjertet nå." (Aftenposten 13.03.2011. Trude Tønnes-Christensen: "En søsters stemme".) (s. 177 - 185)</i><br />
<i><br /></i>
<i><b>Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken <span style="font-size: x-small;">OM Å LEVE ENKLERE</span></b></i><br />
Avenir Forlag 2011Else Jorunnhttp://www.blogger.com/profile/06432328013895412472noreply@blogger.com0