å ta imot

I Jesu lignelse om såkornet faller noen av frøene blant tornebusker. Tornebuskene vokser opp sammen med det og kveler det. På spørsmål fra disiplene om hva lignelsen betyr, får vi vite at såkornet som falt blant tornebusker er et bilde på de mennesker som nok hører Guds ord, men på sin vei gjennom livet kveles de av bekymringer, rikdom og nytelser, så de ikke bærer fullmoden frukt.
John D. Rockefeller, som var svært rik, ble en gang spurt om hvor mye penger han måtte ha for å slå seg til ro. "Bare litt til!" var svaret. Ikke engang han mente han hadde nok. Problemet med materiell vinning er dens manglende evne til å tilfredsstille. Vi blir aldri fornøyd, uansett hvor mye vi oppnår. Straks et ønske er oppfylt, dukker et nytt opp, og et nytt og et nytt. "Bare litt til!" Det er presist materialismens problem. Når mammon, pengene, er min herre, får jeg aldri noensinne nok. 

Motsatsen finner vi i Davids salme: "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting." Salmen uttrykker en fullkommen tilstand; i Gud har David alt, ja overflod. Selv om han går i "dødsskyggens dal" og selv om "fienders øyne" finnes der like framfor ham, er det Guds "godhet og miskunn" salmedikteren fokuserer: "Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann." Hva er troen annet enn en dyp takknemlighet og tillit til den Gud som gir oss alle ting? spør Korsvei-prest og forfatter Knut Grønvik. Livet er en øvelse i å ta imot, takke og være tilfreds. (s. 158 - 159)

Barbro Raen Thomassen; Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011

Opplevelsen av å være splittet

Den som hadde vært en fugl. Slippe å forholde seg til saker, løfter, avtaler. Slippe å ta telefoner, slippe å åpne e-postboksen. Sol ute. Svart inne. Opplevelsen av å være splittet, dradd i alle retninger på en gang. Det stikk motsatte av enkelheten og enheten, som samler og forløser. Kastet hit og dit, fram og tilbake i tankene, tusen kilometer i timen, rasende, hvileløs. Mens kroppen, beina, hendene vil ingenting, klarer ingenting, lystrer ingenting - annet enn å skrive akkurat dette, presse det ut, dråpevis. Umulig å samle seg om det jeg egentlig skal og bør. Jeg har vært her før. Kjenner landskapet. Må klare å vente til det går over.
Kommer på at jeg en gang fikk hjelp av benediktinermunken Anselm Grün og roter fram noen gamle notater. I anledning arbeidet med en utstilling i Galleri Lista Fyr, bodde jeg noen uker i den gamle fyrmesterboligen. På værharde Lista med det store havet. Øverst er havet oftest urolig. Bølgene kan slå mot land med voldsom kraft, syde, skumme, frese. Men hadde jeg tatt på meg dykkerutstyr og dukket ned under bølgene, ville jeg erfart at det blir roligere jo lenger ned jeg kom. På bunnen er alt helt stille.
Meditasjon og bønn er å dykke ned til den dypere ro som ligger skjult på bunnen av våre hjerter, skriver Anselm Grün i Hjertets hvile. Tankene våre er ofte forvirrende og urolige, og følelsene et kaos - som havets bølger. Men under tankene og følelsene finnes et stille rom i oss der Gud bor. Dit kan vi dykke ned og finne fred. I det rommet er vi helt hos oss selv, og helt hos Gud. I det rommet er vi fri for meninger vi selv eller andre måtte ha om oss, eller meninger vi tror vi selv eller andre har om oss. Forventninger, krav, dommer, sårende ord har ingen adgang.
Og når vi flyter opp igjen til overflaten, til de urolige tankene som river, herjer og sliter - det skjer stadig - skal vi vite at Gud like fullt har tatt bolig i oss, og blir i oss, for all tid. "Så kom igjen til din ro, min sjel, for Herren har gjort vel imot deg," ber salmisten i Salme 116. Han har vært der før. Han lengter tilbake dit. (s. 157 - 158)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir Forlag 2011

Hver av oss ~ vår egen markblomstfortelling

Som Tina når hun synger salmer på jublende énstavelser. Som Tina som ikke kan lese, men som har slitt ut flere Bibler ved å bla i dem, slik hun så bestefaren gjøre. 

Som Kristin F. som legger hånda på hjertet. "Jeg har noe på hjertet," sier hun, men går gjerne i stå når innledningsordene er brukt opp.

Da kan Mette Lise prestedatter komme henne til unnsetning med bekreftelser og oppmuntringer - rolig, sindig og fornuftig.

Som Sølvi som liker å spille skuespill. Slik at hun kan gå seg bort i skogen og bli reddet av Kjærligheten, Trofastheten, Lyset og Han som gir nytt liv hver dag.

Som Adele som ler så kroppen rister og tårene triller hvis noen mister noe på gulvet.

Som Dag Theodor på 2,02 - når han lyser velsignelsen. Eller når han kledd i hvit kappe hjelper prest Kathrine på 1, 61 med å dele ut nattverden.

Når han er i form, hjelper Steinar også. Steinar som har gått på bibelskole i Grimstad og som kan salmene og liturgien utenat, prestens del også.

"Gud elsker å leke gjemsel med oss for at vi skal finne ham," sier kunstnerprest Jonas som besøker oss fra Göteborg og som tegner når han prediker. 

Gud er som det frydefulle barnet som gjemmer seg under sofaen og roper: "Finn meg!" I nattverden inviterer Gud oss til den største festen i en liten, tørr brødbit og en skvett vin. I brødet og vinen gjemmer han seg - skjult tilstede - og venter på å bli funnet.

Sindre kan være den første til å sprette opp av benken, gå fram og ta imot. Han som tidligere var utrygg og engstelig  - nå dypper han brødet i vinen og spiser. 

Thor Eivind kommer så ofte han kan. Han synes det er gøyere i Tro&Lys enn i Dyreparken, sier han. "Jeg dukker opp," sier han glad. (s. 156 - 157)

Barbro Raen Thomassen; Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, 
Avenir forlag 2011

være vår egen markblomstfortelling

Hver av oss kan sies å være vår egen markblomstfortelling. Som Inge med Downs syndrom. Ingen i verden kan bære prosesjonskorset opp kirkegulvet mer rakrygget, verdig og vakkert enn Inge.
Som Victoria som ikke lar seg diagnostisere. Hun går gjerne i bakre halvdel av prosesjonen, lett vuggende til orgelmusikken, med ett eller flere kosedyr i armkroken. Hun er ikke utpreget meddelsom, men sier "Yes" når det er dåp og "Yippi" til nattverd. Eller var det omvendt? (s. 155)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011

markblomstfortellinger

I Tro&Lys - bevegelsen samler vi også på Fioretti - små markblomsterfortellinger som blir til når vi er sammen. Tro&Lys er et internasjonalt fellesskap, der utviklingshemmede utgjør en kjerne, omgitt av familie og venner. Det finnes omkring 1500 grupper fordelt på 78 land og alle fem kontinent. Gruppene kommer sammen hver måned. Vi spiser sammen, synger, leker, feirer bursdager, gudstjenester, drar på turer og sommertreff.
Tro&Lys oppstod innenfor den katolske kirke i Frankrike på 1970-tallet. Initiativtakerne var spesialpedagogen Marie Hélèn Mattieu og den fransk-kanadiske filosofen og forfatteren Jean Vanier. "Utviklingshemmede er verdens mest utsatte og undertrykte folkegruppe", hevder Vanier. I årene som siden er gått, har Tro&Liv spredt seg til mange land og alle slags kirkesamfunn - i ortodoks såvel som i protestantisk tradisjon. I Norge finnes nå ti etablerte grupper. Flere er under oppstart.

Idet dette skrives, regner det ute, mer enn nok til å fylle et vannglass. Tankene leter seg tilbake til en oktober-fioretti. Søndagens evangelietekst handlet om oppvekkingen av enkens sønn i Nain, for anledningen i Vestre Moland kirke i Lillesand. Sønnen er konfirmant med joggesko som stikker ut under likkledet, på en båre laget av lokal gran. En skare av sortkledde sørgende følger båren sammen med enken, Kristin F.
Jesus ser henne. Og det er nå vannglasset kommer inn - ikke i kirken, men under delestunden etterpå. "Da Jesus så enken ble han full av medlidenhet med henne." Kristin Maria heller vann i glasset. Martha Karen blir bekymret og utbryter: "Stopp før det renner over!" Kristin Maria fortsetter å helle. Det renner over. Martha Karen: "Var det ikke det jeg sa!" Svar: Det er ikke fullt før det renner over. Lærdom: Jesus er ikke bare halvveis eller trekvartveis, men full av medlidenhet med oss i vår sorg. (s. 155)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011

fuglene satt helt stille mens den hellige Frans holdt sin preken

"Leve enklere" er den tredje av Korsvei-bevegelsens fire veivisere. I den røde lille Veiviser-boka, innledes avsnittet om å leve enklere med en detalj fra Bonaventura Berlinghieris altertavle om "Guds lille fattige", den hellige Frans av Assisis liv. Tavlen ble malt i 1235, bare ni år etter at han døde og er en av de eldste, kjente representasjonene av ham. Detaljen viser Frans og to av barfotbrødrene, idet Frans holder sin berømmelige tale til fuglene. Flere vil nok også kjenne Giottos framstilling av samme motiv fra overkirken i Assisi, malt cirka 70 år senere. Det vil si, om det virkelig var Giotto som malte disse freskene, eller om det var en annen, det strides de lærde om.
Men hva var det Frans hadde å si til fuglene? Hva var budskapet hans? Det får vi vite ved å lese Fioretti. En blomsterkrans om Frans av Assisi og hans første brødre. De første fortellingene om Frans ble nedtegnet på latin på 1300-tallet etter muntlig tradisjon. Fortellingene ble noe senere oversatt til italiensk av en ukjent fransiskanerbror fra Toscana. Han supplerte samlingen med beretninger fra flere kilder og kalte den Fioretti, som betyr småblomster eller markblomster. Ifølge denne ukjente brors poetisk vakre språk, lød innholdet i Frans´tale til fuglene slik:

Kjære fugler, mine søstre, dere skylder stor takk til Gud som har skapt dere; alltid og overalt bør dere lovsynge ham, for han har gitt dere friheten til å fly hvor dere vil, og han har også gitt dere en dobbel og en tredobbel kledning. Dessuten bevarte han deres opphav i Noas ark, så arten deres ikke skulle gå til grunne i verden. Dere skylder ham likeledes takk for luftens element, som han har skjenket dere. Videre hverken sår eller høste dere, men Gud gir dere mat og elver og kilder til å drikke av. Han gir dere daler og fjell til boliger, og de høye trærne til å bygge rede i. Og siden dere hverken kan sy eller spinne, sørger Gud for klær, både til dere og de små ungene deres. Sannelig elsker Skaperen dere høyt, siden han gjør så mange velgjerninger mot dere. Vokt dere derfor, mine kjære søstre, for utakknemlighetens synd, og vær alltid nøye med å lovsynge Gud.

Markblomsterfortellingen beretter videre at alle fuglene satt helt stille mens den hellige Frans holdt sin preken. Ingen rørte seg av flekken da han gikk blant dem og snertet borti dem med kappen sin. Og etterpå fløy de ikke avgårde før han hadde gitt dem velsignelsen. (s. 153 - 154)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir forlag 2011

Barbro Raen Thomassen:

Barbro Raen Thomassen, I regi av Forum for tro og samtid, fra boka hennes: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011

Foredrag under seminar “Om verden full av djevler var” på Fjellhaug 15. februar 2012

Foredrag med Barbro Raen Thomassen