Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

torsdag 28. april 2011

..att det kallas smekning.....

Jeg tenker på Japan og Tsjernobyl som minner oss om hvor utsatte vi er og prisgitt vilkår som er menneskeskapte... Bilder og historier har på nytt fått plass i massemedia - i forbindelse med at det er 25 år siden radioaktiviteten gikk over sine bredder i ett av våre nabolag..

Se for deg den nedlagte byen - den vidunderlige byen somvar skapt i tilknytning til oppbyggingen av kjernekraftverket i Tsjernobyl. Se den slik den var og nå er... og la Ylva Eggehorns tekst vokse derfra...

RYKTET

Det går ett rykte om hud
i den nedlagda staden.
Det sägs att man kan stryka handen över det
och att det kallas smekning.
Det finns de som talar om läpper
och att man kan utforska världen med dem
utan ord.
Somliga hävder att de har följt
en linje i en handflata med fingertopparna
och hamnat i ett delta som leder till havet.

Ylva Eggehorn, på CDen Döp mig med din längtan, med text av Ylva Eggehorn og Sara Lindvall Nyberg som vokalist 2004 Merlo Music

søndag 24. april 2011

Ingenting är någonsin helt oföränderligt där människor rör sig...

Drömde att jag läste en bok om barn och mödrar i ett svältande Afrika. Där fanns teckningar och ord jag inte vill glömma:
 Plågade barn brukar krypa ihop på marken, de lägger sig på mage - alltid med armen och handen utsträkt mot mamma, för att nå hennes hjärta, känna hjärtslagen.

Det faller aldrig dessa barn in att mamma skulle kunna vara någon annan än den hon är.

De här barnen lever med i mammans förvandling från kapabel till hjälplös till utmattad, de följer varje steg på den vägen och växer redan före ett års ålder in i ett fruktansvärt ansvar för den person som skulle ge dem allt men inte kan ge dem något.
  
De blir äldre än sina mödrar; för de skall dö före dem.

Jäg grät i drömmen.

                                                                    *******

Kunskapskällor.
   Äntligen ett par timmar av stillhet och ljus, innan de andra har vaknat. Sitter på trappan, tidligt. Jag har gråtit av längtan efter vila. Och vila för mig är att få sträcka ut hela armen och handen för att känna Livets hjärta slå.
   G8-mötet: på ena sidan förnekandet, på andra sidan vreden. Makthavare mot demonstranter. Var och en med sitt ansvar. Vreden bultar på förnekandets dörr. Och något tränger faktiskt igenom, nya frågor kommer upp på G8:s agenda. Ingenting är någonsin helt oföränderligt där människor rör sig.
   Men under förnekandet och vreden rör sig sorgen, och kärleken. De djupaste kunskapskällor vi har. Där är vi alla födda.

Utdraget er fra essayen Kunskapskällor i boken Älska tappert och andra essäer, av Ylva Eggehorn, Artos & Norma bokförlag och Ylva Eggehorn 2003

Jeg vil gå i dialog med teksten av Ylva Eggehorn denne 1. påskedagsmorgen.
Kunnskapskilder er et ord jeg ikke har brukt før og vel knapt hørt før jeg møtte dette essayet til Ylva Eggehorn for endel år siden.

I boka Påskeengelene, av Bob Hartman med illustrasjoner av Tim Jonke, møter vi skytsengelen Kandriel og dødsengelen Sjakkat. De møtes gjennom et oppdrag de har fått, natt til 1. påskedag. De har ikke møtt hverandre før, og Kandriel, skytsengelen er overveldet over at dødsengelen han har hørt om og forestilt seg utfra oppdragene han hadde gjennomført, er slik:

Ingen sang. Ingen glød. Ingen glans. Knapt noe ved ham minte om himmel. Tvert imot var han tynn og trett - en liten grå mus av en engel.

Disse to engelene møtes i et oppdrag hvor instruksen er gitt skriftlig og skal leses først når de ser tegnet - tegnet viser seg å være kvinnene - kvinnene som sammen kommer til gravplassen.

I mellomtiden har englene ført en dialog der forestillingen skytsengelen Kandriel har om dødsengelen, har møtt motstand gjennom fortellingen dødsengelen gir. Kandriel på sin side har mange erfaringer av å ha
berget mennesker til stor glede og takknemlighet. Kandriel er opptatt av at oppdragene dødsengelen har hatt må ha vært vanskelige siden han er så liten og ser så kraftløs ut.

Sjakkat ristet langsomt på hodet. "Der tar du feil," sukket han. "Det å utføre oppdraget var enkelt. Et lite pust i ansiktet var alt som skulle til. Øynene ble glassaktige og hjertet stanset. Det som var vanskelig, var tankene deres - de tusen av sørgmodige avskjedstanker:

Kjære kone ... jeg får aldri se deg igjen.
Om forlatelse, mor. Jeg lovet deg å komme tilbake.
Voks opp og bli en god mann, min sønn.... Jeg vil savne deg.

Savn, det er det døden alltid handler om. Det er savn jeg husker best fra den natten. Og nettopp savn tror jeg også var det tyngste for Jesus og vennene hans."

Kandriel så på medhjelperen sin, og det han så, var sorg. Sorg lå omkring ham som et tykt skall, som holdt på å klemme Sjakkat i stykker.

"Jeg ønsker så inderlig," sa Sjakkat, "jeg ønsker så sterkt og indelig, at jeg en gang kan få et oppdrag hvor jeg ikke husker sorg og savn, men slik glede og takknemlighet som du så ofte opplever".

Som de sitter slik og skytsengelen må revurdere sine forestillinger om denne medhjelperen, får de plutselig øye på kvinnene - tegnet, og de henter fram den skriftlige instruksen.

Han åpnet rullen og leste høyt.

"Kandriel," begynte instruksen, "du gode og sterke skytsengel, som så inderlig ønsket å berge min sønn fra korset. Det lå ikke i din makt å gjøre. Det som nå ligger i din makt, er å rulle bort steinen. Lukk opp graven hans, og vis verden at han som døde på korset, er levende. Han er fri fra døden til evig tid!

Og du, Sjakkat, min trofaste tjener, dødsengelen, noen må fortelle disse kvinnene at han som de savner, er levende. Hvem kan utføre dette oppdraget bedre enn deg, du som fullt ut forstår deres sorg og savn?"

Boken er rikt illustrert og jeg vil ikke forsøke å skildre tegningene som sammen med teksten, gir oss bildene på hendelsen. Vi får oppleve dødsengelen få oppfylt sin dypeste lengsel.

"Og for evig og alltid var dødsengelen blitt forvandlet til livsengelen."

Utdrag fra boken Påskeengelene, av Bob Hartman, illustrert av Tim Jonke, oversatt til norsk av Vidar Kristensen, og utgitt på GENESIS FORLAG, Oslo 1999 Norge.

Hva er det som gjør at jeg holder sammen disse to tekstene? Jo, det har å gjøre med kunnskapskilder, og gjenkjennelsen av de menneskelige trekkene hos englene, sammen med erkjennelsen som Ylva Eggehorn formidler i en liten setning, som jeg gjør til overskriften på dette innlegget.

"Alle mennesker er mere enn det vi ser," var mottoet for en fjernsynsinnsamling for noen år tilbake. Menneskelig verdighet kan sjeldent sees med det menneskelig øyet, med mindre vi lar vår erfaring få være et indre øye.

Menneskelig smerte og umenneskelige vilkår kan gjøre oss ute av stand til å huske våre kunnskapskilder ~ der vi alle er født ~ inntil et bankende livshjerte ~ og som vår lengsel alltid vil strekke seg ~ gjennom gråten eller innestengt bak sorgen og savnet sitt panser ~

Vår verdighet er at vi er sett og gjenkjent av en sterkere livslengsel enn bare vår egen, og håpet knytter seg til at....

"Ingenting är någonsin helt oföränderligt där människor rör sig."

fredag 22. april 2011

Du visste inte

Ylva Eggehorn, født 1950, er forfatter, salmeforfatter og poet. Hun debuterte som trettenåring med diktsamlingen Havsbarn og har siden da skrevet 20 bøker og mottatt flere utmerkelser, blant annet Karin Boye-stipendet og C.S.Lewis-prisen. (Fra coveret til boka, Krydret olje, Kvinner i bibelen, av Ylva Eggehorn, 2006, Luther Forlag)

For meg er hun en forfatter med et språk som er troverdig i møte med livet slik det ter seg i sitt mangfold, og jeg ser språket hennes bygge en bro fra våre livserfaringer over til de steder vår lengsel strekker seg.


Stå stilla i smärtan,
rotad i det som är ljus i dig.
Låt svärdet gå genom dig.
Kanske det inte alls är et svärd,
kanske det är en stämgaffel.
Du blir en ton,
du blir den musik
du alltid längtat efter att få höra.
Du visste inte att du var
en sång.

Ylva Eggehorn, på CDen "Döp mig med din längtan",
med Sara Lindvall Nyberg som vokalist.

tirsdag 19. april 2011

...forfatterskifte...

Vi er i april nå og jeg har med meg Halldis Moren Vesaas, fortsatt idag. Og det er jo bare så vidt jeg har begynt å presentere henne.

I løpet av de nærmeste dagene vil jeg bevege meg over til en annen forfatter, nålevende og svensk, nemlig Ylva Eggehorn.

Men vi får se ~ kan ikke legge altfor stramme føringer for meg selv ~ det er jo slik at vi lever livet framover og det er bare i tilbakeblikket at vi kan se hvordan det ble...

....den veike lukt som varslar.....

Det er et dikt av Halldis Moren Vesaas som har fulgt meg i svært mange år, siden jeg skrev fordypningsoppgaven ved Videreutdanningen for psykiatriske sykepleiere 1989 ~ jeg møtte diktet og diktet møtte meg ~

Vi møter påkjenninger eller hjelpesløshet, og taper krefter vi har hatt til rådighet, ~ hva er det som gjør at vi likevel ikke gir oss ende over? Hva skjuler seg i oss, som er av en slik slag at det kan vekke livsmotet, når utveiene tilsynelatene ikke fins lenger?

Hva får oss til å kjempe for livet ~ under vilkår der utenforstående trodde alt håp var ute?

Av hvilken grunn skal vi være svært tilbakeholdne med å tro vi vet alt som er å vite om et menneske som ser ut til å ha gitt opp?

Hva er grunnen til at vi ikke skal slutte å vente noe av den andre ~ noe som den andre er i stand til fortsatt å mestre?

Det er en svært alvorlig ting å overta for andre det de er i stand til å gjøre selv!

Jeg simpelthen elsker diktet som utrykker urkrefter, livsmot og uante sanser som er skjult for det menneskelige øye ~

Verdighet skapes i relasjon ~ gjennom tiltro til den andres mulighet ~ livstrang ~

Det handler om hva vi ser etter hos hverandre ~ når vi ser hverandre ~

Sjukt dyr

Sjukt dyr
gøymde bak lauvet si vanmakt.
Ligg som livlaust,
lemmene stivt strekte
 - da kroppen, dauv alt og blind
brått rykker til:
Eit bod kom,
ein sans heldt enno vakt.

Sjukt dyr
tvinga or dvalen,
drar seg seint gjennom graset,
jamrar sårt av pine,
men slepper ikkje den veike lukt
som varslar at lenger inn -
litt lenger inn i lauvskuggen gror
lækande urter.

Halldis Moren Vesaas i diktsamlinga I ein annan skog (1955)