være vår egen markblomstfortelling

Hver av oss kan sies å være vår egen markblomstfortelling. Som Inge med Downs syndrom. Ingen i verden kan bære prosesjonskorset opp kirkegulvet mer rakrygget, verdig og vakkert enn Inge.
Som Victoria som ikke lar seg diagnostisere. Hun går gjerne i bakre halvdel av prosesjonen, lett vuggende til orgelmusikken, med ett eller flere kosedyr i armkroken. Hun er ikke utpreget meddelsom, men sier "Yes" når det er dåp og "Yippi" til nattverd. Eller var det omvendt? (s. 155)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011

markblomstfortellinger

I Tro&Lys - bevegelsen samler vi også på Fioretti - små markblomsterfortellinger som blir til når vi er sammen. Tro&Lys er et internasjonalt fellesskap, der utviklingshemmede utgjør en kjerne, omgitt av familie og venner. Det finnes omkring 1500 grupper fordelt på 78 land og alle fem kontinent. Gruppene kommer sammen hver måned. Vi spiser sammen, synger, leker, feirer bursdager, gudstjenester, drar på turer og sommertreff.
Tro&Lys oppstod innenfor den katolske kirke i Frankrike på 1970-tallet. Initiativtakerne var spesialpedagogen Marie Hélèn Mattieu og den fransk-kanadiske filosofen og forfatteren Jean Vanier. "Utviklingshemmede er verdens mest utsatte og undertrykte folkegruppe", hevder Vanier. I årene som siden er gått, har Tro&Liv spredt seg til mange land og alle slags kirkesamfunn - i ortodoks såvel som i protestantisk tradisjon. I Norge finnes nå ti etablerte grupper. Flere er under oppstart.

Idet dette skrives, regner det ute, mer enn nok til å fylle et vannglass. Tankene leter seg tilbake til en oktober-fioretti. Søndagens evangelietekst handlet om oppvekkingen av enkens sønn i Nain, for anledningen i Vestre Moland kirke i Lillesand. Sønnen er konfirmant med joggesko som stikker ut under likkledet, på en båre laget av lokal gran. En skare av sortkledde sørgende følger båren sammen med enken, Kristin F.
Jesus ser henne. Og det er nå vannglasset kommer inn - ikke i kirken, men under delestunden etterpå. "Da Jesus så enken ble han full av medlidenhet med henne." Kristin Maria heller vann i glasset. Martha Karen blir bekymret og utbryter: "Stopp før det renner over!" Kristin Maria fortsetter å helle. Det renner over. Martha Karen: "Var det ikke det jeg sa!" Svar: Det er ikke fullt før det renner over. Lærdom: Jesus er ikke bare halvveis eller trekvartveis, men full av medlidenhet med oss i vår sorg. (s. 155)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011

fuglene satt helt stille mens den hellige Frans holdt sin preken

"Leve enklere" er den tredje av Korsvei-bevegelsens fire veivisere. I den røde lille Veiviser-boka, innledes avsnittet om å leve enklere med en detalj fra Bonaventura Berlinghieris altertavle om "Guds lille fattige", den hellige Frans av Assisis liv. Tavlen ble malt i 1235, bare ni år etter at han døde og er en av de eldste, kjente representasjonene av ham. Detaljen viser Frans og to av barfotbrødrene, idet Frans holder sin berømmelige tale til fuglene. Flere vil nok også kjenne Giottos framstilling av samme motiv fra overkirken i Assisi, malt cirka 70 år senere. Det vil si, om det virkelig var Giotto som malte disse freskene, eller om det var en annen, det strides de lærde om.
Men hva var det Frans hadde å si til fuglene? Hva var budskapet hans? Det får vi vite ved å lese Fioretti. En blomsterkrans om Frans av Assisi og hans første brødre. De første fortellingene om Frans ble nedtegnet på latin på 1300-tallet etter muntlig tradisjon. Fortellingene ble noe senere oversatt til italiensk av en ukjent fransiskanerbror fra Toscana. Han supplerte samlingen med beretninger fra flere kilder og kalte den Fioretti, som betyr småblomster eller markblomster. Ifølge denne ukjente brors poetisk vakre språk, lød innholdet i Frans´tale til fuglene slik:

Kjære fugler, mine søstre, dere skylder stor takk til Gud som har skapt dere; alltid og overalt bør dere lovsynge ham, for han har gitt dere friheten til å fly hvor dere vil, og han har også gitt dere en dobbel og en tredobbel kledning. Dessuten bevarte han deres opphav i Noas ark, så arten deres ikke skulle gå til grunne i verden. Dere skylder ham likeledes takk for luftens element, som han har skjenket dere. Videre hverken sår eller høste dere, men Gud gir dere mat og elver og kilder til å drikke av. Han gir dere daler og fjell til boliger, og de høye trærne til å bygge rede i. Og siden dere hverken kan sy eller spinne, sørger Gud for klær, både til dere og de små ungene deres. Sannelig elsker Skaperen dere høyt, siden han gjør så mange velgjerninger mot dere. Vokt dere derfor, mine kjære søstre, for utakknemlighetens synd, og vær alltid nøye med å lovsynge Gud.

Markblomsterfortellingen beretter videre at alle fuglene satt helt stille mens den hellige Frans holdt sin preken. Ingen rørte seg av flekken da han gikk blant dem og snertet borti dem med kappen sin. Og etterpå fløy de ikke avgårde før han hadde gitt dem velsignelsen. (s. 153 - 154)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir forlag 2011

Barbro Raen Thomassen:

Barbro Raen Thomassen, I regi av Forum for tro og samtid, fra boka hennes: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011

Foredrag under seminar “Om verden full av djevler var” på Fjellhaug 15. februar 2012

Foredrag med Barbro Raen Thomassen

Være i det som er

Den fransk-jødiske filosofen Emmanuel Levinas framholder at det finnes en sammenheng mellom karakterfasthet og ansvar. Den som handler ansvarsfullt - selv om dette mennesket har brister i sin selvinnsikt og er splittet i sin identitet - vinner oppreisning som menneske. Det er en oppmuntrende og trøstende tanke.
Det hver morgen å be sin morgenbønn. Sette seg ned på bønneteppet foran vinduet i biblioteket, tenne et lys, rette ryggen, puste dypt inn og dypt ut. La dagens bekymringer og gjøremål vente enda en stund, bla opp Laudes i tidebønnboka, hvile i bønner som er bedt i hundrevis av år før deg. Være i det som er. Hodet sier kanskje: "Dette har du ikke tid til idag." Det hender det glipper, spesielt i nye omgivelser, når jeg ikke har mitt faste tilholdssted som hjelper meg. Hjertet sier hva det har lært av St. Benedikt: "Ta vare på disiplinen, og disiplinen vil ta vare på deg." Kroppen erfarer at Benedikt har rett.
Da vi flyttet hit, var den brede hjørnevinduskarmen i stua lenge stillestedet. Men utsikten var for stor og vid, mot blåner, skog og himmel, i sør, øst og vest. Det ble for krevende å konsentrere seg, fant jeg ut. Tankene fór avgårde med skyer og vind før jeg visste av det. Biblioteket, med et smalere vindu mot nord, med begrenset lys og utsyn, ble stedet jeg kunne holde fast ved, eller stedet som holdt fast ved meg. (s. 152)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011

Fyrst sår me ein tanke

En venn skriver dette i et brev: "Fyrst sår me ein tanke, så hauster me ei handling. Så sår me ei handling og hauster ein vane. Og til sist sår me ein vane og hauster ein karakter." (s. 149)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011

se livet som Guds fortelling

Mens besittelsens bekymring er knyttet til de materialistiske ytre ting, berører sammenlikningens bekymring i sterkere grad våre personlige egenskaper. Sammenlikningens bekymring dreier seg om at man gjerne vil være en annen enn den man er. Man blir en konkurrent med den andre. Man sammenlikner seg med andre og vil være like god eller helst litt bedre, ettersom det er den lille forskjellen som gir verdi. Denne higen beror på en grunnleggende splittelse mellom hva man er og hva man forestiller seg å være. Først når vi forstår oss selv i evighetens lys, innfor Guds ansikt og ikke i sammenligning med andre, kan vi bli fri for bekymring.

For å belyse dette beretter Kierkegaard lignelsen om teatertruppen. Sålenge skuespillerne er på scenen har de ulike roller, ulike funksjoner og betydning - som gode eller onde, fattige eller rike, konger eller slaver, osv. Men når teppet faller og stykket er slutt, møtes skuespillerne på samme plan; overfor sin regissør er de alle likeverdige og like nødvendige. 

Dette stadium av bekymring bunner i manglende evne til å være samtidig med med seg selv. Dét er nemlig evighetens mening - å være samtidig med seg selv, ikke forut for seg selv. Samtidighet og nærvær er den troendes kjennetegn, mens det ifølge Kierkegaard er hedningene som bekymrer seg. Bekymring er kompensasjon for Guds fravær i våre liv. I gresk tanke finnes evigheten i det fjerne, langt der framme. I kristen tanke blir evigheten til i tiden, her, nå, inkarnert i øyeblikket - under øyets blikk. Fuglene under himmelen og liljene på marken er våre læremestre. For å komme ut av bekymringen må vi se livet som Guds fortelling, som evighetens poesi: Gud dikter våre liv. Det er Gud som er mitt livs forteller og ikke meg selv. Derfor kan jeg falle til ro og slippe å bekymre meg.

"Når Gud kler gresset så fint, det som står der i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere? Så lite tro dere har! Vær altså ikke bekymret og si: 
Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? Alt dette er hedningene opptatt av; men den Far dere har i himmelen, vet at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så vær ikke bekymret for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage." (s. 148 - 149)
                                                                           (Matteusevangliet 6, 30 - 34)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011

Livet er gitt oss til låns

Framfor å bekymre oss for dagen i morgen, vil Kierkegaard ha oss til å fylle dagen i dag med evigheten. Hvordan bli kvitt besittelsens bekymring? Jo, ved å leve som ansvarlige forvaltere, ved å tenke at det vi eier ikke er vårt, vi forvalter det bare. Livet er gitt oss til låns. Alt vi har, kommer fra Gud og går tilbake til Gud. Min venn er ikke min, men Guds, inntil han vender tilbake til Gud. Bevisstheten om evighetens perspektiv og forvalterskapets ordning er ifølge Kierkegaard den beste medisin mot besittelsens bekymring. (s. 147 - 148)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011

Dette må jeg tygge på......

Den måtte derfor arbeide enda hardere og passe enda bedre på

Skogsduen ble så travet opptatt med dette at den ofte glemte å spise. Etterhvert ble den mager, fjærene mistet sin fargeprakt og flukten sin letthet. Og når den så til sine matlagre, oppdaget den at det gjerne var andre som hadde forsynt seg. Den måtte derfor arbeide enda hardere og passe enda bedre på. Skogsduen var nå fanget i et nett av engstelse og bekymring. Til sist kom den på at den kanskje kunne unnslippe ved å flytte inn til tamduene og leve av bondens forråd, den også. Som tenkt så gjort. Da kvelden kom, menget den seg med tamduene som best den kunne og forsynte seg av samme matfat som dem. Men bonden oppdaget den  straks og avlivet den neste morgen.

Kierkegaards lignelse ender altså riktig ille. Så lenge skogsduen var fornøyd med sin situasjon og sine naturlige betingelser, hadde den det godt. Problemene oppstod idet den gikk utover sin bestemmelse. Den bekymrede skogsduen er ifølge Kierkegaard et bilde på det syndefalne mennesket som har glemt Gud og istedenfor forsøker å betrygge seg selv. (s. 147)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011

Skogsduen hadde hittil frydet seg over å bo i skogen

Vår konstruerte trygghet er imidlertid en illusjon og besittertrangen et bedrag. Kierkegaard forteller en lignelse om en skogsdue som kom i samtale med noen tamduer. Tamduene bodde beskyttet i sine dueslag på gården til en rik bonde. De fikk sin mat hver dag fra bondens store forrådslager og skrøt av hvor trygt og godt de levde.. Skogsduen hadde hittil frydet seg seg over å bo i skogen. Der sanket den hver dag nok til sin egen føde og nøt det frie liv i Guds natur. Nå kom den imidlertid i tanker om at det måtte være bedre å leve som tamduene. Var det ikke risikabelt, for ikke å si uansvarlig, å leve slik fra dag til dag, uten et matlager? Den bestemte seg for å begynne å sanke ekstra mat som den kunne gjemme unna på et trygt sted.... (s. 147)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, 
Avenir forlag 2011

Regnet det, så regnet det.

Kierkegaard befatter seg med syv stadier av bekymring. Nymann Eriksen sammenfatter de syv til tre hovedgrupper: Besittelsens bekymring, sammenligningens bekymring og selvplagens bekymring.

For den fattige er bekymringen å ikke ha det han trenger. For den rike er bekymringen å miste det han har. De krefter vi bruker på å nære bekymring for det vi mangler, eller muligens kan komme til å trenge, synes å være de samme krefter som vi bruker på å bekjempe risiko og sikre det vi eier og besitter. Drømmen om Europa som et slags tilværelsens paradis er sterk i mange fattige land. Sett fra Europa fortoner det seg annerledes. Bekymringsindustriens sikkerhetslåser, forsikringspoliser, trygghetsalarmer og overvåkningskameraer selger så altfor godt.

I tusenvis av år har menneskene bebodd kloden uten paraply. Regnet det, så regnet det. Man gikk ut i regnet, registrerte at det regnet og lot regnet fortsette å regne. Man kan si at først da paraplyen ble oppfunnet, oppstod risikoen for å bli våt når det regnet. Med paraplyen kom et nytt fokus: Man var tørr, men risikerte å bli våt - så sant man ikke gikk under en paraply. Risikofaktoren, med alle sine eventualiteter, bekymringer og engstelser, er det som styrer store deler av vestlig industri. (s. 146)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, 
Avenir forlag 2011