Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

fredag 10. desember 2010

...ennå er håpet en levende flamme....

Det er Menneskerettighetsdagen idag, og dagen for utdeling av Nobels fredspris i Oslo. I Radioprogrammet  NRK P1 Mot helg idag, leste Ole Danbolt Mjøs fra salmen til Svein Ellingsen, som jeg gjengir idag.

Jeg er nok av den oppfatning at vår djupeste glede, har utspring fra kilder der natten bor og uroens smerte er stor. Tekstene til Svein Ellingsen er troverdige. Å ta lettvint på menneskelig fortvilelse og smerte, gjennom språklig bagatalisering eller fraser og klisjeer, uroer meg mere enn mye annet. Kanskje fordi den som bærer smerten, gjerne godt skjult, blir så uendelig mye mere ensom, når det ikke fins gjenklang i responsen vi gir hverandre. Å oppleve smerte er ille nok ~ og verre at den ikke anerkjennes av menneskene vi har å gjøre med, som et menneskelig fenomen det går an å dele!

Sammenhengen mellom den livsfortelling som vi får del i gjennom boka til Eyvind Skeie, og tekstene Svein Ellingsen har skrevet, vitner om et arbeid, sprunget ut av en smeltedigel hvor nye ord er skapt.

Gjennom erfaringene, livssmerten og skapelsesprosessen hos Svein Ellingsen vokser det fram erkjennelser, språk og tekster ~ til glede og stor nytte for alle oss som lengter etter et uttrykk vi kan gi oss hen til, uten å fornekte erfaringene vi har med oss ~ eller lidelsen vi har tak i, blant mennesker vi deler jorden med.

...en slik livssmerte finnes i mange av Svein Ellingsens salmetekster. I disse tekstene aner vi noe av den uro som livssmerten fører med seg, selv om de konkrete årsaker ikke omtales.
        Salmedikteren Svein Ellingsen er i stand til å gi livssmerten og livskonfliktene et presist poetisk språk uten at han forteller om sine private erfaringer.
        Det minner om det Sigmund Mowinckel fremholdt i sine salmestudier. Det poetiske "jeg" i salmen er hele tiden på vei mot fellesskapets "vi". Salmedikterens personlige skjebne er faktisk ikke så viktig som hans eller hennes evne til å skape et språk som mange mennesker kan kjenne seg igjen i. (s. 84 - 85)

Fra boka til Eyvind Skeie Svein Ellingsen, En livsfortelling, Verbum Forlag 2009


Stjernene lyser fremdeles i mørket,
solen gjør natten til morgen og dag,
stjerner og sol senker lysende drømmer
over vår sårede, blødende jord.

Ennå er håpet en levende flamme,
lyset er tent i mørkeste natt,
ennå kan sårene leges og heles,
vi kan forsones med jorden, vår mor.

Drømmen og håpet skal bo i vårt hjerte!
Se, nå er skapelsens åttende dag!
Vi skal erkjenne i gledesfylt undring:
Alt som er skapt, er vår søster og bror.

Vi skal få tro på en fremtid på jorden;
avmakt må vike og dag følge natt,
se, våre søsken i skapningens mangfold
venter på handling fra hjerter som tror.

Skapningens sukk skal forvandles til lovsang,
sangen skal fylle vår jordiske dag;
alt vil vi bære i bønn til vår skaper,
vi som er barn av hans rike på jord.

Svein Ellingsen (1991) i Tillegg til Norsk Salmebok, Salmer 1997, NR 123

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar