Ingen er glemt av Gud

 Nå er livet gjemt hos Gud.

Vi overgir alt til ham.

Håpet er tent i tyngste sorg. 

Ingen er glemt av Gud.

Vi får hvile i Guds fred

og sove i jordens fang.

Kristus har gjort vår grav til sin.

Alltid er vi hos Gud.

Gud, vår Far, tar vare på

det liv som er revet bort.

Kristus har gjort i stand et rom.

Før oss gikk han til Gud.

Dagen kommer, Kristi dag, 

da tiden blir visket bort.

Kristus står fram og alt blir nytt.

Døden blir knust av Gud.

Nå er livet gjemt hos Gud.

Vi overgir alt til ham.

Håpet er tent i liv og død.

Ingen er glemt av Gud.

Svein Ellingsen 1977

Norsk salmebok nr. 872

A

Alt ble med ett så stille….

Alt ble med ett så stille,

livet er helt forandret.

Døden har banket på vår dør 

og sorgen har fylt hvert rom.

Hvor det er tungt å miste

en vi så høyt har elsket!

Å, hvilken tomhet over alt, 

vårt savn er så vondt og sårt. 

Mange er våre tårer,

her, blant de tusen spørsmål.

Gud, du som ser vår dype sorg,

vi ber deg: Vær du vår trøst!

Vær hos oss midt i savnet,

omslutt oss med din godhet!

Gud, ta vår smerte i din hånd,

så uro kan bli til fred.

Du som er trøstens kilde, 

la oss få tro i sorgen:

tro at vi alltid er hos deg,

vår Herre i liv og død.

En salme av Svein Ellingsen

Norsk salmebok nr. 875

ikke engang tenke oss

DET VI VET - -

De var på månen men det meste
står igjen å vite, det meste
er u-oppdaget,
kan ikke forståes, kan vi ikke engang
tenke oss

- det meste
er i taushet, det vi vet
er en spurv, det vi vet
er et smett i en port,
en plutselig
regndråpe i øyet.

Rolf Jacobsen i samlingen
Liv laga 1991

en glede i øynene

Rekk meg dine savn
Gjør meg rik

Greier vi å stå i vår følelse, hva den enn
handler om - når vi frem til hverandre.
Holder vi ut i mørket, møter vi en dag
de andre som ble på post i seg selv
da det røynet på.
De har en glede i øynene som
stryker over oss som muntre kjætegn.
Det er den oppnåelige kjærligheten
som endelig hjemsøker oss.

Liv Haavik, i diktsamlingen
Ord i nød og lyst, Aschehoug, 1979

Liv Haavik var programsekretær i NRK, og blant annet hovedansvarlig for "Oss mennesker imellom".

leke hverandres leker

TIME FOR LEKSE

Kom - la oss lage ny geografi
fjerne grensene, åpne landene
gi vår verden en ny dimensjon

plante unge løker i vår nabos
hage, strø roser der alle går

riste av oss våre ufrie vaner
rulle ut flagget som løper
når en sårføtt vandrer kommer

frie som barn leke hverandres
leker og rope hverandres navn

Kom! la oss lære språket vårt
omigjen, helt fra grunnen av:

Hjerte betyr hjerte - vi begynner

Fra diktsamlingen, Være i hemmelig ærend,
ved Anbjørg Pauline Oldervik, Dreyer Forlag A/S 1988

Og som et apropos til hennes dikt, deler jeg et sitat av Dom Helder Camara:

Hvis jeg kunne,
gav jeg hvert barn
et verdenskart,
og, var det mulig,
en lysende globus...
Og jeg ville håpe
at barnets blikk åpnet seg
og at dets kjærlighet og omsorg ble vekket
for alle folk,
alle raser,
alle språk,
alle religioner...

27. juni 1971

Fra boka, Tusen grunner til å leve,
av Dom Helder Camara
Verbum forlag 1985

Dom Helder Camara var biskop i Brasil. Utrettelig har han engasjert seg for de undertrykte og fattige både i Rio og på landsbygda i nord-øst Brasil. I 1974 fikk han Folkets fredspris.

barndomen hela tiden en källa

Jeg må tilbake til Ylva Eggehorn, som jeg har presentert med etpar små biter i april 2011. I møte med hennes forfatterskap, har gjennkjenning og lengsler i meg blitt vekket - og siden ikke stilnet igjen.

I boka, Språk för en vuxen tro, 1986 er det utdrag i kapitelet "Det farliga barnet", som jeg vil dele:

"Men i det stora arbete, som varje människa bedriver, på att skapa en helhet av sitt liv, är barndomen hela tiden en källa, en drivkraft, en skatt av minnen som avger kreativ energi varje gång jag verkligen kommer i beröring med dem - som om dessa minnen innehöll en tid utöver sin egen, en profetisk laddning, en ström av läkedom under allt hopsamlat bråte i min tillvaro." (s. 31)

"Att vara som ett barn" - ja, det talar vi ofta och gärna om, inte minst i kristna sammanhang. Och fram manas bilden av det lyckliga, det tillitsfulla, det strålande barnet, barnet som tar världen i sin famn. Men hur många av oss har en förstahandserfarenhet av att vara ett sådant barn?.......

Men i stället för med förundran lever vi ofta med sorg och besvikelse över allt som uteblev. Vi går med spända nackmuskler, bär tunga bördor på skuldrorna och drabbas av oförklarlig trötthet. Så mycket smärta som härbärgeras i våra kroppar. 

......

Att bli osynliggjord, bli negligerad, "hållen för intet" - det lider båda rika och fattiga barn av. Att bli mätt med ett för litet mått, att bli förnedrad, avbruten, hindrad.

Kanske det är det allra svåraste för ett barn att förstå: att pappa och mamma, hur allsmäktige de än är, också en gång har varit små, maktlösa och behövande. Det kan ta ett helt vuxenliv för att verkligen inse att de stora och skrämmande eller fascinerande gestalterna från barndomen har varit lika utsatta som jag själv. Bara den förälder som minns, som känner av sin egen barndom, kan förstå på ett moget och levande sätt. Så är det också med vårt Upphov i tillvaron, med Gud.

Någonstans i vår teologiska tradition har gudsbilden förvrängts - från Honom som har medlidande med vår svaghet, därför att han känner den inifrån, till en blänkande, osårbar Hjälte, en Makt - och Moralväktaren som vill kontrollera och behärska oss." 

Ylva Eggehorn, i boja, Språk för en vuxen tro, 1986, Verbum förlag, Sverige

gåtene

UNDER DE OPPHØYEDE TEGN

Morgenen vekker meg, dagens diadem
blir satt på mitt hode:

Hvor kommer jeg fra
                Hvorfor er jeg her
                               Hvor skal jeg hen

diademets perlebue
gir min panne en renhet

Hva holder livsflammen evig vedlike?
gåtene er eliksiret, oljen

gåtene er vår banner

stille, under de opphøyede tegn
går hjertet til sin gjerning



Anbjørg Pauline Oldervik, i samlingen
Til fremtiden 1979

Hva rørte lett min arm

MOT ET LYS

Hva rørte lett min arm

streifet svakere enn pust

mine lukkede øyne

en usynlig 

nær min munn

Hvem merker med skyggefingre

mine tinninger

dreier mitt hode

som i en magnets felt

mot et lys

innenfor lyset

Anbjørg Pauline Oldervik, fra diktsamlingen LYTT, 1967

skjelvende

Siste nytt

Den nye pilegrimen
en ekte revolusjonær

parolen som før
elsk hverandre

men sangen er ny:

Vi lever - 
det er vårt offer
skjelvende ligger vi

i våre framrakte hender

Anbjørg Pauline Oldervik, i samlinga
Kime og Arr, Grøndahl og Dreyers Forlag AS 1992

gjennomskinnelig

Av materie
gjenskape ånd

poesien, vår sorg-sliper
gjør sorgen gjennomskinnelig

regnbue, ikke tåre
skal fylle øyet

Anbjørg Pauline Oldervik, i diktsamlinga
Kime og arr, Grøndahl og Dreyers Forlag AS 1992

trygg

TRYGG

Åpenhet hegner om meg
grenseløshet rammer meg inn

idet min fot trår ned
legges min vei


Anbjørg Pauline Oldervik, i diktsamlinga
VÆRE I HEMMELIG ÆREND
Dreyers Forlag A/S 1988

hører til sin undring sorgen synge

SLIK SKJER DET

Når all motstand er knust og kampen endt
da kommer en - hvis øye ikke er øye men lys

hender ikke hender, men ømhet - stemmen
en stille flod mellom grønne bredder

den som ser, ser kjærlighetens skikkelse

kvelende islag smelter - lytt,
sjelen puster, den som var død, lever

hører til sin undring sorgen synge

en splintret sjel er helet og gjort til bolig
allerede har kjærligheten flyttet derinn

Anbjørg Pauline Oldervik, i samlingen
VÆRE I HEMMELIG ÆREND, Dreyer Forlag A/S 1988

bli overvunnet av Ømheten

PANTET

Ja, jeg gir deg en rose. Fordi rosene hvisker:
ennu kan ikke verden gå under - .

Og jorden skyter fremdeles gress, her må et løfte
ligge gjemt, et tegn til oss

at verdens hjerte en dag vil bli overvunnet
av Ømheten, og begynne å skjelve
for sin yngste bror

alles Benjamin.

Bare lengeselen efter tilgivelse kan lukke umenneskelig-
hetens gapende sår. Og denne lengsel er vekket.

Ennu kan ikke verden gå under, et ukjent,
annerledes hjerte har gitt seg selv som pant.

Anbjørg Pauline Oldervik i diktsamlingen,
Være i hemmelig ærend, Dreyer forlag A/S 1988

Påskedag om våren

Det er slektskap mellom våren og påskedag. Når jeg nå legger ut det første diktet av Anbjørg Pauline Oldervik som møtte meg, i hennes forfatterskap, så er det ikke uten grunn at det ble på påskedag.

Jeg fikk diktet av gode venninne Randi-Ann, ved de tider jeg mistet min mor i 1988. Diktet ble med meg inn i den boka jeg skapte med dikt, collage, sitat, brokker og biter som jeg oppdaget og samlet som skatter i denne tiden, når livet selv var ubeskyttet og hudløst, og sansene åpne.

Min gode veileder på oppgaven jeg skrev, Marie ~ gav meg pågangsmot i arbeidet med boka. Hun anerkjente dette arbeidet som en del av det å mestre å skrive oppgaven som måtte bli skrevet mens jeg var i utdanning ved Videreutdanning for psykiatriske sykepleiere ved Bygdøy.

Så fikk da oppgaven navnet; Veien om sorga antyder veien til omsorg.... Å samle og sortere alt som levde i meg når jeg både skulle ferdigstille et produkt ~ og samtidig være den som kunne ivareta sorgen og sorgarbeidet i mitt eget liv, gav meg mer å håndtere enn jeg trodde jeg kunne klare.  Mang en gang har jeg sendt Marie veileder en stille takk, for hennes utholdenhet med meg i mitt kaos. I dette ble den til, boka som siden er blitt kjær for meg. Blant de første diktene i boka er dette.

Jeg har ikke klart å finne ut fra hvilken diktsamling diktet er hentet, men det finner jeg nok ut en dag.

Klima - endring

Som glør gjemt i aske til morgenen
 ~ vernes vi av vår ensomhet
Med tapet som innsats
    vinner vi alltid
Planter vi døden med myke hender
    vokser livet til et mektig tre
Vår smerte brister i et skrik av angst
 ~ fødselsveer, før en sang blir til

I slam og søle gror den fagre lotus
    av trengsel og mørke stiger stengelen HÅP

Stengt ute - tvinges vi inn i oss selv
    der vi er ventet ~
Opp står vår glede
    av sorgens grav
Som glør gjemt i aske til morgenen
som tap kommer ut med høy gevinst
som istider utfordrer ny energi
Slik skaper vår lengsel
    en klimaforandring

Anbjørg Pauline Oldervik

Bare til mennesket - ble ordet gitt

Møte med Anbjørg Pauline Olderviks diktning: å tre inn i et univers, gjennomstreifet, gjennomlidt, visjonært opplevd og tilegnet i undring og glede, så helt hennes eget. Men nettopp derfor også mer enn hennes eget - gitt videre i en skapende formidling, "med budskap fra skjulte riker". Opplevelsen av uendelighet avspeiles her, med en søkende, aldri uttømt fornemmelse av skapelsens ufattelige dimensjoner - fylde og fjernhet på samme tid. Men også dens nærhet, dens konkresjon, i fattbar form, ja i tusen former, i natur, med appell til alle sanser, med rop om tilhørighet, medviten, med-LIV. Univers utover i anelse, univers også i omgivende ufattelig fylde, og så ikke minst i en tredje og helt avgjørende dimensjon: sinnets univers innover, veldig og gåtefylt som det ytre, uendelig i lengsel, i søken, i sorg, i kjærlighetsvilje, og med et rop som forplanter sine lydbølger stadig videre, innover og utover, og ikke kan bringes til taushet: ropet om mening.
Her er det mennesket, dikteren, med sin visjon og sin formende drift og evne, møter sin bestemmelse:

Bare til mennesket
ble ordet gitt

derfor er skapningens bønn - utsi oss du
GJØR VÅR ORDLØSE VITEN TIL EN SANG
(s. 9)

Fra forordet "Under de opphøyede tegn" av Carl Fredrik Engelstad, i diktsamlingen
Være i hemmelig ærend, av Anbjørg Pauline Oldervik, Dreyers forlag A/S 1988

Å VÅKNE ER EN VIRKNINGSFULL STROFE

Alle kroppens funksjoner er som dikt
- å våkne er en virkningsfull strofe

skulle gråten komme endog før morgenkaffen
har jeg likevel grunn til glede:
inderlig forenet har kropp og sjel skapt
en lindrende tåre - gitt min lengsel
eller min bitterhet uttrykk i en dråpes
sluttede form - med vannets klarhet
og med saltets rensende egenskap
mitt hjerte lettes for en tung vekt 
og jeg tar imot min nye dag som en gave

Disse armer som løftes - hender
som åpner seg og setter lyset i bevegelse
min fot som flytter seg og kløver mørket

blikket som ser trær der ute
øret som fanger en lyd - eller stillhet -
strupen som frigir en sang

Dog dypest beundrer jeg de indre organer
som tjener alle de usagte ting
i stille selvfølgelighet

min tanke undrer seg over disse mirakler
i mitt sinn stiger undringen nu til jubel:

alle kroppens funksjoner er som dikt
- å våkne er en virkningsfull strofe

Fra diktsamlingen OG DU JERUSALEM (1976)
Anbjørg Pauline Oldervik

EPILOG

Reinmosens små blåseinstrument
tonar kvelden inn
For å høyre det
må du bøye kne

PAAL - HELGE HAUGEN

Frø mot handa
lettare enn luft
sterkare enn død


HUN BRODERER "AUTUMN LEAVES" på blad av løvtrær i en park i Glasgow, på trær langs en vei, ved en bro. Autumn leaves betyr høstblader, eller det kan bety at høsten forsvinner, blir borte. Hun passerer stedene hver dag. Observerer og dokumenterer hvor lenge bladene blir hengende før de faller. leaf (leaves) : (leaves) leaving. Hun leker med ordene og lager en "Artist´s Book" av sine funn. Den får sin plass i samlingen av Artist´s Books i Mackintosh-biblioteket på Glasgow School of Art. Dette biblioteket som Mackintosh nettopp tenkte seg som en slags glenne i skogen, en arkitektonisk lysåpning.
"Etter at løvet har falt, vender vi tilbake / til tingenes enkle betydning," skriver den amerikanske poeten Wallace Stevens. När träden avlövas ser man längre från vårt kök er tittelen på en bok av Tomas Sjödin. Avløving gjør det altså mulig for oss å se både lenger inn og lenger ut. Vi ser under enhver omstendighet noe annet enn det vi så før. Noe vi ikke kunne se så lenge trærne stod fulle av løv. Når grenene langsomt avdekkes - og til slutt står der nakne - blir trærnes grunnform tydeligere, klarere, mer distinkt. Vi ser trærnes strukturer, mellomrommene mellom strukturene. Og det som er bortenfor. 

Å leve enklere handler om å gi slipp, la løv falle. Se lenger inn, og lenger ut.

                                                               -----------------------

Mandag får jeg vite at jeg har leddgikt. Jeg har kjent meg stiv og uvanlig utilpass i min egen kropp et års tid. Mandag får jeg vite av fastlegen at jeg har leddgikt, revmatoid artritt. Natt mellom torsdag og fredag dør min tapre, tapre pappa. Han har hatt ulike former for kreft fra før han fylte 50. Han ble nesten 86.
Han har falt og utløser trygghetsalarmen. Hjemmesykepleien kommer. Ambulansen kommer. Han fraktes med blålys til akutten. Telefon fra sykehuset halv tre på natta. Vi er hos ham en halv time senere. Stryker ham over den tynne huden og det hvite håret, smører de tørre leppene hans med vaselin, kysser ham, hvisker myke ord.
Han kjemper. Han har kjempet før. Kanskje vet han ennå ikke at han skal dø. Han skal dø på under en time fra nå. Han vrir seg i smerte, små bevegelser. En ny sprøyte morfin. Ber om å bli lagt over på siden. Vi snur ham så forsiktig vi kan. Han sier: "Takk - det var bedre." Ligger stadig med lukkede øyne. Han ser oss ikke, men vet at vi er der. 
Høyre hånda hans, den som er mest skadet av kreften, kommer ut under syna, skraper mot lakenet, leter etter min - som straks griper hans takknemlig, begjærlig. Jeg holder ham over i døden. Han holder meg. Et fast grep. Slipper ikke. Puster. Puster ikke. Puster igjen. Leppene hans skjelver. Lepper og løv. Løv - leaf. Leaf - leaves. Leaving. Faller. Og stiger.

På Fjodor M. Dostojevskijs gravsted ved Aleksander Nevskij-klosteret i St. Petersburg, står følgende innskrift i steinen: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt." (Johannesevangeliet 12,24)
Det var min pappa som lærte meg å så, trykke et frø med fingeren ned i sort muldjord. Vanne det. Og vente. Frøet - dette lille forunderlige - som både er mål og mening. Plantens siste stadium. Og det første. På en og samme tid. Fullendelsens modne frukt og samtidig det spede nye livets begynnelse. Fullendelse og forløsning.

Fra boka: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,  
av Barbro Raen Thomassen
Avenir forlag 2011

i takt med åndedrett og hjerteslag, på innpust og utpust

Bestemoren dør. Gutten arver huset og en gammel Bibel. En ulykke i barndommen har gjort den ene armen hans vissen og ubrukelig. Han gifter seg og blir boende sammen med konen og bestefaren. Etter noen lykkelige år dør først bestefaren. Broren har hele tiden vært misunnelig på ham som arvet huset. En natt mens han sover, stjeler han først pengene hans, og setter så huset i brann. Dette er før forsikringenes tidsalder. De redder såvidt seg selv - og den gamle Bibelen. Et skur er nå alt de har å bo i; der lever de et gudfryktig og nøysomt liv. Men så blir konen syk og dør. Knust av sorg og ute av stand til fysisk arbeid, bestemmer han seg for å bli pilegrim. Med Bibelen og et stykke brød i sekken, begynner han å gå.
En dag han kommer til en kirke, hører han at det leses fra apostelen Paulus sitt første brev til Tessalonikerne - dette underlige verset om å "be uavlatelig". Kan det virkelig være mulig å be sammenhengende? Uten stans? Til enhver tid? Også om natten, når han sover? I så fall hvordan? Spørsmålene tenner en ild i ham. Dette må han finne ut av.
Han stopper ved hver kirke og hvert kloster han kommer til for å spørre om noen kan veilede ham. Og han spør mennesker han treffer langs veien, på vertshus og enkle overnattingssteder. Han treffer tvilere, tyver, forbrytere, mennesker som ligger under for laster og begjær, og møter dem med åpenhet og varme. For han vet at også disse kan lære ham noe om Gud, og selv er han en elendig stakkar.
Det blir den gamle Jesusbønnen fra den hesykastiske tradisjonen, også kalt "alle bønners Bønn", som befrir ham: "Herre Jesus Kristus Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder." Denne enkle bønnen som består av en eneste setning, som gjentas og gjentas, i takt med åndedrett og hjerteslag, på innpust og utpust. Han ber den hele tre tusen ganger hver dag! Så seks tusen ganger! Så tolv tusen! Når han går på veien, når han legger seg om kvelden, når han står opp om morgenen.
Bønnen er en henvendelse og en trosbekjennelse; Jesus Kristus erkjennes som Guds Sønn og Herre. Og den er selvinnsikt; den som ber bønnen, erkjenner at han er en synder som trenger barmhjertighet. Den som er øvet i Jesusbønnen, kan oppleve at bønnen etter hvert ber seg selv, uten å telles. At hjertet ber den, leppene hvisker den, kroppen vil den - uten at tanken først har tenkt eller initiert det. Denne erfaringen blir den fromme vandringsmannens møysommelig til del. Forfriskende formidlet av tre eksperimentelle og lune finner på Kulturhuset Hausmania. 
Etter forestillingen ble vi budt en kopp te og et spørsmål: Hva trenger vi for å leve? (195 - 197)

Fra boka: Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE, Barbro Raen Thomassen, 
Avenir Forlag 2011

det grafitti-dekorerte, delvis nedtaggede, men viljesterke og livsinnstilte huset som klorer seg fast øverst i Hausmannsgate.

Mennesker har gått til fots gjennom århundrer og årtusen. Pilegrimer av ulike slag har gått. Gjennom egyptiske ørkener og sibirske skoger, på kryss og tvers av Europa. På vei til Athos - fjellet, Konstantinopel, Kiev, Jerusalem, Roma, Santiago de Compostela, Iona, Lindisfarne, Vadstena, Nidaros. På 1850-tallet var en russisk pilegrim på vei til Jerusalem. Han gikk i flere år. Vi kjenner ikke navnet hans, og han kom aldri fram. Men beretningene fra vandringen er med årene blitt en klassiker, kjent som "En pilegrims vei".
Den finske eksperimentelle teatertruppen, Houkka Bros, gjestet Oslo noen kalde vinterkvelder i februar 2006, med forestillingen The Wanderer, "Vandreren". Den ble ikke spilt på Nasjonalteateret eller Det Norske Teater eller i noe annet etablert teaterhus. Ikke noe amfi, ikke noe sceneteppe, ingen scene. Tre skuespillere, eller rettere multikunstnere og performance-kunstnere, inklusive regissøren. 30 publikummere, tre kvelder. Eksklusive 90 mennesker fikk sett forestillingen, før truppen dro videre til Bergen.
Vi var bedt om å møte i resepsjonen på Anker Hotell, som ligger i nordenden av Storgata, der Nybru krysser Akerselva. Etter å ha blitt ønsket velkommen, ble vi geleidet ut av hotellet, over gata og ned til bredden av elva. Vi fulgte denne i nordlig retning, passerte en flokk ender i rolig flytende bevegelse på vannet, noen uteliggere på en benk og enkelte andre vandrere som oss, bare i motsatt retning. Vi gikk, ikke svært langt, men vi gikk. I stillhet, mener jeg å huske, sammen med mennesker vi ikke kjente. Til vi kom til Hausmania - det grafitti-dekorerte, delvis nedtaggede, men viljesterke og livsinnstilte huset som klorer seg fast øverst i Hausmannsgate. Et hus ingen glemmer som en gang har passert det.
Der gikk vi inn, gjennom noen labyrintaktige, slitne korridorer, til vi kom til rommet vi skulle være i. Et enkelt bord i midten. Stoler omkring. Vi setter oss sammen med de tre, og fortellingen begynner. Fortellingen om pilegrimen: om en gutt som tidlig mistet foreldrene sine og vokste opp i besteforeldrenes hus sammen med sin bror. "This is a house," sier fortelleren som også er vandringsmannen, idet han river av et lite stykke hvitt papir og bretter det. Han sier det på engelsk med tydelig finsk aksent og ser oss lenge inn i øynene, tett på. Vi tror ham. "This is a window," og "This is a door," insisterer han videre og snur papiret for hver gang. Han tar fram et kritt, brekker det i små og større biter, for bestemoren, bestefaren, broren og ham selv. Vi tror ham like fullt, og minnes da vi var barn og lekte at kongler var dyr, mennesker, biler, busser og det vi trengte dem til å være. Bare disse enkle så rekvisittene: papirbiten og noen krittstumper som også skrives med, rett på bordet, noen dyrefigurer i plast, en kortstokk, en pose med mynter og en fyrstikkeske. (s. 194 - 195)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir Forlag 2011

Av aske

AV ASKE, Barbro Raen Thomassen

Anbefaler idag en lenke til hjemmesiden til Barbro Raen Thomassen.