skjelvende

Siste nytt

Den nye pilegrimen
en ekte revolusjonær

parolen som før
elsk hverandre

men sangen er ny:

Vi lever - 
det er vårt offer
skjelvende ligger vi

i våre framrakte hender

Anbjørg Pauline Oldervik, i samlinga
Kime og Arr, Grøndahl og Dreyers Forlag AS 1992

gjennomskinnelig

Av materie
gjenskape ånd

poesien, vår sorg-sliper
gjør sorgen gjennomskinnelig

regnbue, ikke tåre
skal fylle øyet

Anbjørg Pauline Oldervik, i diktsamlinga
Kime og arr, Grøndahl og Dreyers Forlag AS 1992

trygg

TRYGG

Åpenhet hegner om meg
grenseløshet rammer meg inn

idet min fot trår ned
legges min vei


Anbjørg Pauline Oldervik, i diktsamlinga
VÆRE I HEMMELIG ÆREND
Dreyers Forlag A/S 1988

hører til sin undring sorgen synge

SLIK SKJER DET

Når all motstand er knust og kampen endt
da kommer en - hvis øye ikke er øye men lys

hender ikke hender, men ømhet - stemmen
en stille flod mellom grønne bredder

den som ser, ser kjærlighetens skikkelse

kvelende islag smelter - lytt,
sjelen puster, den som var død, lever

hører til sin undring sorgen synge

en splintret sjel er helet og gjort til bolig
allerede har kjærligheten flyttet derinn

Anbjørg Pauline Oldervik, i samlingen
VÆRE I HEMMELIG ÆREND, Dreyer Forlag A/S 1988

bli overvunnet av Ømheten

PANTET

Ja, jeg gir deg en rose. Fordi rosene hvisker:
ennu kan ikke verden gå under - .

Og jorden skyter fremdeles gress, her må et løfte
ligge gjemt, et tegn til oss

at verdens hjerte en dag vil bli overvunnet
av Ømheten, og begynne å skjelve
for sin yngste bror

alles Benjamin.

Bare lengeselen efter tilgivelse kan lukke umenneskelig-
hetens gapende sår. Og denne lengsel er vekket.

Ennu kan ikke verden gå under, et ukjent,
annerledes hjerte har gitt seg selv som pant.

Anbjørg Pauline Oldervik i diktsamlingen,
Være i hemmelig ærend, Dreyer forlag A/S 1988

Påskedag om våren

Det er slektskap mellom våren og påskedag. Når jeg nå legger ut det første diktet av Anbjørg Pauline Oldervik som møtte meg, i hennes forfatterskap, så er det ikke uten grunn at det ble på påskedag.

Jeg fikk diktet av gode venninne Randi-Ann, ved de tider jeg mistet min mor i 1988. Diktet ble med meg inn i den boka jeg skapte med dikt, collage, sitat, brokker og biter som jeg oppdaget og samlet som skatter i denne tiden, når livet selv var ubeskyttet og hudløst, og sansene åpne.

Min gode veileder på oppgaven jeg skrev, Marie ~ gav meg pågangsmot i arbeidet med boka. Hun anerkjente dette arbeidet som en del av det å mestre å skrive oppgaven som måtte bli skrevet mens jeg var i utdanning ved Videreutdanning for psykiatriske sykepleiere ved Bygdøy.

Så fikk da oppgaven navnet; Veien om sorga antyder veien til omsorg.... Å samle og sortere alt som levde i meg når jeg både skulle ferdigstille et produkt ~ og samtidig være den som kunne ivareta sorgen og sorgarbeidet i mitt eget liv, gav meg mer å håndtere enn jeg trodde jeg kunne klare.  Mang en gang har jeg sendt Marie veileder en stille takk, for hennes utholdenhet med meg i mitt kaos. I dette ble den til, boka som siden er blitt kjær for meg. Blant de første diktene i boka er dette.

Jeg har ikke klart å finne ut fra hvilken diktsamling diktet er hentet, men det finner jeg nok ut en dag.

Klima - endring

Som glør gjemt i aske til morgenen
 ~ vernes vi av vår ensomhet
Med tapet som innsats
    vinner vi alltid
Planter vi døden med myke hender
    vokser livet til et mektig tre
Vår smerte brister i et skrik av angst
 ~ fødselsveer, før en sang blir til

I slam og søle gror den fagre lotus
    av trengsel og mørke stiger stengelen HÅP

Stengt ute - tvinges vi inn i oss selv
    der vi er ventet ~
Opp står vår glede
    av sorgens grav
Som glør gjemt i aske til morgenen
som tap kommer ut med høy gevinst
som istider utfordrer ny energi
Slik skaper vår lengsel
    en klimaforandring

Anbjørg Pauline Oldervik

Bare til mennesket - ble ordet gitt

Møte med Anbjørg Pauline Olderviks diktning: å tre inn i et univers, gjennomstreifet, gjennomlidt, visjonært opplevd og tilegnet i undring og glede, så helt hennes eget. Men nettopp derfor også mer enn hennes eget - gitt videre i en skapende formidling, "med budskap fra skjulte riker". Opplevelsen av uendelighet avspeiles her, med en søkende, aldri uttømt fornemmelse av skapelsens ufattelige dimensjoner - fylde og fjernhet på samme tid. Men også dens nærhet, dens konkresjon, i fattbar form, ja i tusen former, i natur, med appell til alle sanser, med rop om tilhørighet, medviten, med-LIV. Univers utover i anelse, univers også i omgivende ufattelig fylde, og så ikke minst i en tredje og helt avgjørende dimensjon: sinnets univers innover, veldig og gåtefylt som det ytre, uendelig i lengsel, i søken, i sorg, i kjærlighetsvilje, og med et rop som forplanter sine lydbølger stadig videre, innover og utover, og ikke kan bringes til taushet: ropet om mening.
Her er det mennesket, dikteren, med sin visjon og sin formende drift og evne, møter sin bestemmelse:

Bare til mennesket
ble ordet gitt

derfor er skapningens bønn - utsi oss du
GJØR VÅR ORDLØSE VITEN TIL EN SANG
(s. 9)

Fra forordet "Under de opphøyede tegn" av Carl Fredrik Engelstad, i diktsamlingen
Være i hemmelig ærend, av Anbjørg Pauline Oldervik, Dreyers forlag A/S 1988