kraft til å sette nye spiredyktige frø

Lav kveldssol som siles gjennom blodrøde valmuer, gjennom ytterkantene av silkepapiraktige kronblad. Et lite vindpust, og det røde havet av valmuer settes i svak bevegelse. Noen av dem har rukket å sette frø i stolte struttende kapsler. Noen er fremdeles knopper med bøyde, nikkende hoder.
For to år siden kom tusen valmuefrø i posten fra kjære venner i Danmark - fra deres hage i kanten av bøkeskogen, til vår som ennå ikke var laget, mellom hus som ennå ikke var bygd. Vi hadde kjøpt noen lass med matjord og jevnet den til der kjøkkenhagen skulle ligge. Mellom kjøkkenhagen og verkstedet skulle det bli et bredt anlagt blomsterbed, like langt som bygningen. Der sådde vi valmuefrøene, vel vitende om magre kår, jord som ville bli trampet hardt i byggeperioden og delvis brukes som lagerplass. Det kom ikke mange valmuer opp første året, og de som kom, var lave, små og puslete. Men så sannelig hadde de tilstrekkelig kraft til å sette nye spiredyktige frø. Det viste seg i sommer. Da hadde vi i mellomtiden løsnet og vendt jorda med greip noen ganger, samtidig som vi hadde tilført kompost og annen næring. Valmuene kvitterte takknemlig med å skyte 60 - 70 cm lange blomsterstengler. Som vi nå har stor, stor glede av. (s. 93)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken, om å leve enklere. Avenir forlag 2011