"Tap for all del ikke lysten til å gå," skrev Søren Kierkegaard.

Det er noe med det å gå - gå over tid og over større strekninger - som virker forløsende for sinnet, følelsene, hodet, tankene. Det er ikke få skapende idéer som er blitt til, eller som har kommet til større modning og klarhet, gjennom denne årlige vandringen i fjellet. I det store åpne, med vidder, vind, vann, himmel. Så langt øyet kan se, bare dette.  Dette og deg selv. Deg selv og din trofaste livsledsager, to skritt foran eller to skritt bak. I jevn gange. 
Oppakning på ryggen. Det som trengs. Hverken mer eller mindre. Sekkene er blitt lettere. Erfaringen har lært oss å pakke enklere, mer nøysomt nå, enn for femten år siden. Årets planlagte rute går fra vest mot øst, fra Sirdal til Setesdal. Fra Dunsen over Kvinen, Josephsbu, Gaukhei, Tjønnedalen og ned til Langeid. På denne tiden av året er det få andre to-beinte i fjellet. Foreløpig har vi ikke truffet på noen. Vi bestemmer oss for å bli et døgn ekstra på Josephsbu, for å lade opp og for å lese og skrive. Skrive dette.
"Tap for all del ikke lysten til å gå," skrev Søren Kierkegaard. "Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og jeg går fra hver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ikke en tanke så tung at man ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok."
Kierkegaard gikk. Nietzsche gikk. Tomas Espedal gikk; han går enda. Hvem er vel vi at vi skulle klare oss uten å gå? (s. 191 - 192)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011