mitt eget kompliserte tankespinn

Under en messe i Arken-fellesskapet i Trosly i Frankrike sist på 70-tallet, hørte jeg en utlegning om Guds navn - Jeg Er - ut fra teksten i 2. Mosebok 3, 13-14. Selve utlegningen husker jeg ingenting av. Bare de to enkle ordene som utgjør dette merkverdige og usedvanlige navnet: Jeg Er. Uttalt med en slik autoritet at jeg siden aldri glemmer dem. En Gud som ikke forestiller eller etterligner, som ikke gjør - men som tvers igjennom ER: "Jeg er den jeg er."
Det var da jeg begynte å forstå at min egen identitet er knyttet til Guds identitet. Min tilhørighet hviler i Navnet. Hos ham som er. Jeg er - ikke fordi jeg tenker, ikke fordi jeg utfører et arbeid, ikke fordi jeg har eller eier noe - men fordi jeg er til. Som Guds avbilde. Med Guds vesens nærvær i meg. Min virkelige identitet ligger ikke i min nasjonalitet, mitt språk eller mine familiebånd. Heller ikke i mitt arbeid eller i min personlighet. Min dypeste identitet ligger i Gud. "Det er i ham vi lever og rører oss og er til." Jeg har funnet det godt hver morgen å si dette inni meg mens jeg puster dypt inn og ut for hvert ledd i setningen. Det er i deg jeg lever og rører meg og er til. Gud er mitt eksistensgrunnlag.
I bønn og meditasjon kan mitt eget kompliserte tankespinn og min mange flakkende assosiasjoner være til stor plage og distraksjon. Men jesuittmunken Gerard Hughes og andre erfarne bønnemennesker har rett: Når jeg forlater hodet mitt, stiger ned til hjertet og istedet konsentrerer meg om å være i pust og åndedrett, da slipper uroen.
En bønn som har vært nær knyttet til pust og åndedrett helt fra 300-tallet, er Jesusbønnen. "Det er ingen vits å kaste bort tiden med lange bønner med mange ord," sa Abba Makarios. Si bare: "Herre Jesus Kristus Guds sønn, forbarm deg over meg, en synder". Eller hvis du ikke orker å si så mye, si bare "Herre, frels meg!" og det er nok.
Å leve enklere. Og be enklere. Å leve enklere handler ikke bare om å forenkle sitt forhold til tingene, men også om å kvitte seg med unødige tanker. Det handler om å se vår tilhørighet: Gud er vår dypeste identitet. Og det handler om å være den vi er - der vi er. (s. 56 - 57)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken ~ OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011

så enkel at vi kan komme til å overse den

Den dypeste glede er ofte meget enkel. Så enkel at vi kan komme til å overse den. Den kan forløses i situasjoner og gjennom mennesker eller hendelser som vi slett ikke hadde tenkt eller regnet med. Den kan ligge der like framfor oss og vente. Vi skal få slippe å jakte på den. Da unnslipper den. Men den kommer gjerne til oss av seg selv, ganske ubedt - i det øyeblikk vi er klar til å ta imot. (s.56)

"Der var det. Like framføre ho. "Det urørte."
Det var nesten ikkje til å tru, og her av alle stader.
Etter all den leitinga. Dert var berre å strekkje handa fram."
KURT JOHANNESSEN

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken ~ OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011

ventet på å bli avdekket

"Glæden findes et andet sted," heter det på dansk. Utsagnet slår fast at gleden finnes, det skal det ikke være tvil om. Men når den finnes et annet sted, betyr det at den ikke finnes der vi er? Må vi til Italia, Australia, Mallorca eller Provence for å finne den? Eller på den andre siden av gjerdet? Neppe. Men hvor er gleden? Hvor finnes den? Hvordan ser den ut? Søren Kierkegaard sier at den som søker lykken ikke vil finne den. Eller for å være presis: "Hvis Lykken blir et mål i seg selv, opphører den å være lykke." Å søke lykke og glede som sådan er altså et feilspor.
Kierkegaards eksistensfilosofi ligger tett opptil det tankegods som utgjorde bakgrunnen for psykiateren Victor Frankls terapeutiske metoder. "Lykken er et biprodukt i et liv som leves i mening," hevdet han. Mening settes altså først. "Alt for lenge har vi drømt en drøm, som vi nå er i ferd med å våkne fra: drømmen om at hvis vi bare forbedrer folks sosioøkonomiske situasjon, vil alt bli bra og folk vil bli lykkelige. Men sannheten er at mens kampen for overlevelse har avtatt, så er heller dagens spørsmål: Overleve, for hvilken grunn?" Selv var han jøde og overlevde såvidt Auschwitz. Han mistet sin kone, sin far, mor og bror. Et manus han skrev på, ble destruert av en tysk fangevokter. Likefullt holdt han fram at livet er meningsfylt under alle omstendigheter og at det er menneskets plikt å finne hva som gir livet mening. Frankl kunne ikke påpeke overfor sine pasienter hvilken mening, men at en mening fantes, og at denne mening lå bevart i livet selv og ventet på å bli avdekket. Han hevdet at bare det mennesket som er i stand til å se for seg en meningsfylt oppgave, vil være i stand til å overleve det verste. Den som legger for stor vekt på spesielle sider ved livet, som nytelse eller høy levestandard, risikerer å bli dypt fortvilet. Livet er meningsfylt slik det er. Mennesket må forholde seg til livet slik det faktisk framstår. Det er ikke omstendighetene som er avgjørende for meningsfylde, men om mennesket gir etter for eller trosser omstendighetene. Mennesket kan fratas alt - unntatt friheten til å velge hvordan forholde seg til enhver situasjon. Her. Nå. (s. 54 - 55)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken ~ OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011

reise et annet sted for å oppleve ~

Når er oppbruddet en nødvendig start på noe nytt? Og når er det et uttrykk for vår rastløshet?
-----
Svenske Tomas Sjödin fabulerer i innledningen til boken Den enklaste glädjen om en drøm han en dag ønsker å virkeliggjøre: Ta en pinne, risse inn et felt i hagen sin på en eller to kvadratmeter og i ett år føre nøyaktig journal over alt som hender der. Han skal få mye å gjøre! Hva er det som forleder oss til å tro at vi må reise et annet sted for å oppleve noe? Å, rastløshetens forbannelse!

Det er ocksä ett uppdrag
som kräver mod:
att stanna kvar.
KRISTIAN LUNDBERG
( s.51 - 53)

Barbro Raen Thomassen; Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011

Det var min far som hadde bygd......

Det var min far som hadde bygd hytta på 35 kvadratmeter - ett rom og kjøkken - med egen hender. Utedo og en lekestue bygde han også. I mange år var hytta gulmalt med hvite vinduslister og grå papp på taket. Siden ble den rød. Den lå veiløs, uten innlagt vann og strøm. Alt tømmer og trevirke hadde han kjørt inn på vinteren med hest og slede. Dører og vinduer rodde han over vannet sommertid. Min mor stekte skjebbene vi fisket, sydde gardiner, malte og trakk om gamle møbler etter våre besteforeldre. Dette var vår hytte.
Nå solgte vi den. Med innbo. Bare noen få personlige ting, deriblant hytteboka, hentet vi ut. Jeg trengte noen års bearbeidelse for å bli klar. Nå hadde vi funnet vår perle på Røynås. Der ville vi bygge, der ville vi bo og arbeide. Det krevde et valg. Vi gjorde som mannen som fant perlen i åkeren: Han solgte alt han eide og kjøpte åkeren. Vi solgte hytte og hus og flyttet til Røynås.
Gamlenaboen på Steindal pleide si: "Den som øker sitt gods, øker sine bekymringer." Uten hytte var vi en bekymring mindre. Men ikke uten gode minner. Minnene finnes der fortsatt. Blant annet i denne lille kortteksten - som aldri ville blitt skrevet om ikke hytta var solgt. (s. 43)

Barbro Raen Thomassen: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir Forlag 2011

Blir minnene borte, eller svekket.....?

Er minnene avhengige av et fysisk sted eller objekt for å overleve? Blir minnene borte, eller svekket, dersom objektet minnene knyttes til, blir borte? (s. 43)

Barbro Raen Thomassen: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir Forlag 2011

..på steder bare vi visste om....

Der hadde jeg tilbrakt alle sommerferier som liten. Der hadde min søster og jeg blitt utstyrt med bjeller på skoene for å skremme vekk hoggormen når vi lekte i skogen. Der hadde vi plukket blåbær i røde og gule plastkopper. Der hadde vi ligget på det nesten flate taket over verandaen og solt oss i hjemmesydde ballongshorts og solliv - datidens bikinioverdel. Det var der vi hadde innviet familiens lyseblå Kurér reiseradio og hørt lørdagsbarnetimen. Vi hoppet i vannet - før vi kunne svømme - mens vi holdt faren vår trygt i neven. Vi fisket sjebbe og ørret, rodde ut på svart blikkstille  kveldsvann, satte garn på steder bare vi visste om og dro opp fangsten neste dag. Vi plukket vannliljer - både de store hvite med eggegule støvbærere i midten, og de små, enkle, hele blomsten var gul, og som bare vokste i Indre Tjomsevann. Vi satt foran peisen i tøysko, stekte pølser på glørne og spilte gnav. På panelveggen inntil det største vinduet, halvt skjult bak gardinet, stod enda de daterte blyantmerkene som viste hvor mange centimeter min søster og jeg hadde vokst siden forrige sommerferie. (s. 42 - 43)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011