Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

torsdag 14. november 2013

i takt med åndedrett og hjerteslag, på innpust og utpust

Bestemoren dør. Gutten arver huset og en gammel Bibel. En ulykke i barndommen har gjort den ene armen hans vissen og ubrukelig. Han gifter seg og blir boende sammen med konen og bestefaren. Etter noen lykkelige år dør først bestefaren. Broren har hele tiden vært misunnelig på ham som arvet huset. En natt mens han sover, stjeler han først pengene hans, og setter så huset i brann. Dette er før forsikringenes tidsalder. De redder såvidt seg selv - og den gamle Bibelen. Et skur er nå alt de har å bo i; der lever de et gudfryktig og nøysomt liv. Men så blir konen syk og dør. Knust av sorg og ute av stand til fysisk arbeid, bestemmer han seg for å bli pilegrim. Med Bibelen og et stykke brød i sekken, begynner han å gå.
En dag han kommer til en kirke, hører han at det leses fra apostelen Paulus sitt første brev til Tessalonikerne - dette underlige verset om å "be uavlatelig". Kan det virkelig være mulig å be sammenhengende? Uten stans? Til enhver tid? Også om natten, når han sover? I så fall hvordan? Spørsmålene tenner en ild i ham. Dette må han finne ut av.
Han stopper ved hver kirke og hvert kloster han kommer til for å spørre om noen kan veilede ham. Og han spør mennesker han treffer langs veien, på vertshus og enkle overnattingssteder. Han treffer tvilere, tyver, forbrytere, mennesker som ligger under for laster og begjær, og møter dem med åpenhet og varme. For han vet at også disse kan lære ham noe om Gud, og selv er han en elendig stakkar.
Det blir den gamle Jesusbønnen fra den hesykastiske tradisjonen, også kalt "alle bønners Bønn", som befrir ham: "Herre Jesus Kristus Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder." Denne enkle bønnen som består av en eneste setning, som gjentas og gjentas, i takt med åndedrett og hjerteslag, på innpust og utpust. Han ber den hele tre tusen ganger hver dag! Så seks tusen ganger! Så tolv tusen! Når han går på veien, når han legger seg om kvelden, når han står opp om morgenen.
Bønnen er en henvendelse og en trosbekjennelse; Jesus Kristus erkjennes som Guds Sønn og Herre. Og den er selvinnsikt; den som ber bønnen, erkjenner at han er en synder som trenger barmhjertighet. Den som er øvet i Jesusbønnen, kan oppleve at bønnen etter hvert ber seg selv, uten å telles. At hjertet ber den, leppene hvisker den, kroppen vil den - uten at tanken først har tenkt eller initiert det. Denne erfaringen blir den fromme vandringsmannens møysommelig til del. Forfriskende formidlet av tre eksperimentelle og lune finner på Kulturhuset Hausmania. 
Etter forestillingen ble vi budt en kopp te og et spørsmål: Hva trenger vi for å leve? (195 - 197)

Fra boka: Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE, Barbro Raen Thomassen, 
Avenir Forlag 2011