Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

søndag 31. oktober 2010

På vei inn i November, lar vi Hans Børli gi oss råd for å holde sinnet mjukt....

Hold sinnet ditt mjukt!

- Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
- La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.

Hans Børli i samlinga På harmonikk, 1991

lørdag 30. oktober 2010

...når du ikke lenger jager....

Lykka

Det er med lykka som
med ville dyr i skogen:
Den blir tillitsfull
og nærmer seg leirplassen din når
du ikke lenger jager etter den.

Hans Børli i diktsamlingen Når kvelden står rød over Hesteknatten,
Oslo 1979

At lykka blir tillitsfull, er en forunderlig tanke...
Å gi slipp på jakta, kan være fredlig,
men hva betyr det at Lykka blir tam?
Å temme dyr, har å gjøre med å gi dyra grunn til å vise tillit...
Er Lykka et subjekt som nærmer seg meg og deg og
vurderer om vi er tilliten verdig...
Og hva er det Lykka vil oss, der den nærmer seg leirplassen vår?
Leter den etter noen som er tilstede til å ta imot...eller heime hos seg selv?
Ja, jeg tillater meg å spørre - med ønske om ei helg ved leirplassen med åpent hjerte : )
Natta, Ej

torsdag 28. oktober 2010

Lengselen fulgte meg støtt

Lengselen

Lengselen fulgte meg støtt,
jeg hadde den alltid hos meg som
ei kald vårtåke om hodet.
Det var lettende vingeslag inne i skodda
og dvergmål i skoger
der ingen ropte.
Og glimt av nedsnødd liv,
slik du plutselig kan skimte
tuster av grønn tyttebærlyng
på bunnen av et djupt elgspor
gjennom fonnene midtvinters.

Hans Børli i diktsamlinga Når kvelden står rød over Hesteknatten,
Oslo 1979

onsdag 27. oktober 2010

Aldri får jeg fred

Aldri får jeg fred

Aldri får jeg fred. Alltid
banker det på døra til sinnet mitt.
Og skyter jeg slåen fra og kikker ut,
står det et frøsent dikt der i nordavinden,
lik ei trassig - blyg taterjente
med sølvsølje på bringa
og blikktøy i hendene.

Hans Børli, i diktsamlinga Når kvelden står rød over Hesteknatten, 1979

tirsdag 26. oktober 2010

Hans Børli: LANDSKAP 1981

I 1981 ble det utgitt skrift av kulturfondet for Värmland/Hedemark, kalt LANDSKAP, av Hans Børli.
Omslag og illustrasjon er av Arne Martinsen, i brune sjatteringer med kulltegning: Hans Børli "Ved kvilvarmen", stemning ved bålet i granskauen, på én av de første bladene.

Treet som vekser opp - ned

Drømmen er et tre
som vekser opp - ned:

Røttene festet i himmelen,
fine rothår suger
sær grokraft
fra moldmørket mellom stjernene,
mens krona brer ut sine greiner til
en hvileplass for fuglene
i menneskehjertets uendelige rom.

Hans Børli i diktsamlingen Vindharpe fra 1974

ETT ER NØDVENDIG

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å TA BOLIG I SEG SELV.

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

fredag 22. oktober 2010

Hva er det med disse bildene?

Frosne tranebær

Når dagene var som verst -
vinterdager harde og kalde
som slitt meiestål -
da kom ordene til meg:
en bitter smak innerst i hjertet.
Det var som når nordavinden
uler isnende over myrene
og soper lyngtuene reine
så frosne tranebær lyser fram,
mattrøde og bitre
som om himmelen har blødd.

Hans Børli i diktsamlinga Frosne tranebær
Aschehoug, Oslo 1984

Med dedikasjonen inni:

Øvre Sjuls 20.12.84
Else Jorunn; God Jul med frosne tranebær,
hilsen fra Randi Ann og Asle

torsdag 21. oktober 2010

Disse brådjupe kveldene om høsten...

Det er med varsomhet jeg nærmer meg Hans Børli sine dikt.
Ønsker ikke å forstyrre bildene eller å la ordene mine tolke.
Å åpne og slippe til og la dem møte meg..

Det er så mye å ta av, at jeg kan dele mer enn ett dikt om dagen, om så var.
Ikveld blir det to ~ kanskje til ære for deg, Hege S som har tatt følge med meg på bloggen....

Oktober

Disse brådjupe kveldene om høsten
når håen rimer over engene
og måneskinnet ligger som
en snirklet gammel urnøkkel av gull
midt i en sølepytt i hjulsporene på vegen.
Et traneskrik går vilske i skogen,
det lukter blod og is i vinden,
- du er så higende nær ei lykke at
hele atlanterhavet av sorg i verden
skiller deg fra den.

 Hans Børli
i diktsamlinga Vindharpe fra 1974

håen, betyr de nye spirene etter slåtten
urnøkkel, betyr nøkkel til å trekke opp urverk

Hans Børli, i diktsamlinga: Dagen er et brev

Perspektiv

"Mennesket vokser i livets strid,"
heter det velberget
blant folk som har striden bak seg.
Skà lure på dét...
Sjøl har jeg faktisk minket;
snart er jeg så liten at
jeg ser himmelen
gjennom lissehøla i skoa mine.

onsdag 20. oktober 2010

Følgere ~ eller dere som deltar gjennom å lese på bloggen min ~

Jeg setter pris på at dere tar del i min lyrikkglede, gjennom å lese ~
Stas at du, Gunn Anita har registrert deg som følger, og jeg inviterer til å gjøre det for flere.
Likedan stter jeg pris på innspill eller kommentar slik Eilef har gjort.

Velkommen til å være med på din egen måte ~
Jeg er en aning lykkelig ved dette å dele av lyrikk eller poesi jeg er så heldig å ha tilgang til ~
Slå bare følge ~

"Skogens Dikter?" Om Hans Børli og hans diktning

Jeg møtte Hans Børli sine dikt ~ første gang på 1980 tallet mens jeg levde østpå under den store, åpne himmelen ved Tyrifjorden. Mellom noen av oss kolleger ved Modum Bad, hadde Hans Børli en særegen plass. Han var fortsatt i live på den tiden, Børli, og jeg husker hvordan vi satt og malte og skrev dikta hans mellom akvarell ~ i et ønske om å sende ham vår takk ~

Geir Vestheim skriver i Etterordet til samlinga Jeg vil male med oker, sot og blod, om dette at Børli etter debuten i 1945 ble tildelt merkelappen "skogens dikter" av kritikerne.

"Dette var i og for seg ikkje så merkelig, for han henta stoffet sitt frå skogen og livet der. Dessutan var han skogsarbeidar av yrke. Likevel hadde kritikarar med ein meir urban bakgrunn ein tendens til å romantisere dette forholdet. For dei vart Hans Børli eit slags bustete naturgeni aust i grenseskogane.
Sanninga er enklare enn som så. Hans Børli er skogsarbeidar fordi han aldri har hatt noe val. Han voks opp i Børli, ein avsidesliggande husmannsplass i Eidskog, under det store skogselskapet Stangeskovene i Halden. Dette var i 20-åra og 30-åra, og på ein husmannsplass med mange ungar i desse åra var det berre ein ting å gjera om alle munnar skulle mettast: ta øksa og gå til skogs. Og dette fekk Hans Børli prøve da han var berre gutungen. Dette var verken romantisk eller orginalt i desse skogsgrendene, det var livets harde realiteter og eit daglig krav til dei fleste skogsfolk av Hans Børlis generasjon."

Videre skriver Vestheim at om en leter etter et mulig politisk budskap i lyrikken til Børli, så finner vi det i "solidariteten med dei små i samfunnet". "Denne solidariteten munnar ikkje ut i ein apell om å ta kampen opp, men er ei beskjeden tillitserklæring til "den lille mann".

Børli er også i følge Vestheim opptatt av at menneskene blir fremmede overfor de enkle og fundamentale tingene i livet, og videre at Børli uttrykker hvor vanskelig det er å være menneske. Han viser også i diktene sine ei skeptisk holdning til språket sin evne.

Vestheim skriver om Hans Børli:
"Han prøver å rive sund den romantiske og menneskesentrerte oppfatninga vi har av verda omkring oss.
Mennesket er ikkje i stand til å forklare alt, det fins former for eksistens, også i det nære livet omkring oss, som vi kan ane, men aldri fatte fullt ut. Og det er viktig at mennesket erkjenner dette".
Og når Vestheim beskriver Hans Børlis oppfatning av poesi, skriver han følgende:

"Det poetiske er der som eit grunnvilkår for alt liv, og for mennesket er poesien som kvalitet i tilværelsen ein verdifull og skjør ting".

tirsdag 19. oktober 2010

Tid for å verne om...

Hare

Min tuslete lille sommerlengsel
har forlengst fått vinterhámen.
Går i ett med landskapet,
ingen ser den lenger,
knapt nok jeg sjøl.
Bare de enfoldige hareauga
svartner og lever
engstelig som før:
En skygge av hubro på snøen,
ram lukt av rovdyr
i den skarpe vinden fra nord...
Slik er loven for dét
som rører seg innerst i hjertet:
Ikke stikke av mot omgivelsene.
Leve lågt i landskapet
og utvikle en beskyttelsesfarge.

Hans Børli
i diktsamlinga
Når kvelden står rød over Hesteknatten
H. Aschehoug & co, Oslo 1979

søndag 17. oktober 2010

"Gjennom tusen grå kvardagar og tusen grå plikter, veit ein om dette lyset frå det høge.."

På bakgrunn av innlegget fra Eilef, legger jeg inn diktet til Hans Børli.

Kan hende at kvardagen kan finne oss heime....

HVERDAGEN

Vent til stengetid i verden. Vent
til de blinker med lyset
i alle larmende vertshus og
portieren bukker de siste
prominente gjester ut.
 Da
hekter hverdagen av seg
det skjoldete forkleet
og lukker seg stille ut tjenerinngangen.
Går ut på de stilnende veiene
under de fykende stjernene
for å finne deg heime.

Og plutselig
skinner et lys, plutselig
ser du
alt du ikke så -
Gråheten viker for en glans
av gammel heraldikk:

Hverdagen er en fyrste i eksil,
en kjøkkenhåndtlanger av kongelig byrd.

Hans Børli
i diktsamlingen - dikt i utvalg -
JEG VIL MALE MED OKER, SOT OG BLOD
fra 1988 Bokklubbens lyrikkvenner

lørdag 16. oktober 2010

Hans Børli på blogg

Bak de fattige ordene

Bak de fattige ordene vi sier til hverandre
i trappeoppganger,
på jernbaneperronger,
ved sykesenger -
bak disse hjelpeløst stotrende ordene
ligger menneskelengselen og blinker med levende øyne
lik en loffer som har søkt ly for kaldvinden
bak en dryppende stein ved landevegen.

HANS BØRLI

i diktsamlinga
Når kvelden står rød over Hesteknatten
(som jeg fikk av Aud Hegre i mars 1984)

Ei bok jeg vil lese: Jan Inge Sørbø: Lyset frå fars ansikt. Refleksjonar ved livets slutt.

Olav Egil Aune skriver i Vårt Land fredag 15. oktober 2010 en anmeldelse av boka - og jeg er en glad leser av Jan Inge Sørbø sine tekster/bøker.

Det er når anmeldelsen kommer til de "svakeste stemmene" interessen min skjerpes..
Olav Egil Aune siterer:
"Sjølv om helsa svikter og ein treng hjelp, skal ein ikkje misse røysta si. Ein skal bli høyrd. Det ligg ein viktig tanke bak dette: Sjølv om vi alltid er ulike i krefter, evner, ungdom og helse, så skal vi vera like i rettar. Dette er ein heilt annan måte å tenkja likskap på, enn den som spring ut av kalkulatoren".

Videre viser anmelderen til forfatterens presentasjon av filosofen Habermas, og betydningen av å gi folk mulighet til å komme til orde. "Det å ta ordet fra noen, er for Habermas en alvorlig krenkelse. Teologen Løgstrup er ikke mindre nådig når han ber om at tingene alltid må undersøkes nedenfra, fra hver enkelts sted, de det gjelder, ikke ovenfra, fra dem det ikke gjelder. Løgstrup viser oss at det menneskelige for alvor blir virkeliggjort når vi utfordres av dem som trenger oss, altså når vi tar inn over oss at vi har andre menneskers liv i våre hender. Han tar livet som pant på at tilværelsen vår alltid er rammet inn av situasjoner der noen trenger hjelp og andre gir.

Forfatteren evner å presentere stoff fra filosofene Skjervheim, Løgstrup og Habermas sammen med skildringene fra samværene med sin far i hans siste tid - slik anmelderen slutter med sitatet:
"Det visar seg at det kan skina lys på mørke staderogså i ein slik prosess. Det er få ting som har festa seg sterkare hos meg enn det strålande smilet frå ein gamal far som fekk besøk."

At far min døyde i vår - i det sola tok sterkare tak, er ikkje utan medverknad til at eg vil lesa..
HVA ER DET med DETTE LIVET....

Livet er først og fremst uventet.
Forestillingene vi bygger opp om hva livet er eller skal være - hvor kommer det fra?
Bildene eller forventningene vi skaper, er feildimensjonert.
Livets vilkår, er å være ubeskyttet mot smerte, vansker og død.
Livet er skjørt.
Men ikke uten mysterium.
Fylt av gåter, gleder og glimt av himmel - i mørke netter.

PAAL - HELGE HAUGEN, lyriker fra sørlandet skriver i ett av sine dikt:
(Elementær geografi)
Eg kjenner ingen beinvegar
Vegar er krokete, attgrodde
brått islagde, med svake kantar
Dei fleste står ikkje på kartet.
Fra diktsamlinga
DET OVERVINTRA LYSET

Livet er anderledes!
Vi har først og fremst ikke kontroll på det.
En gåte som vokser med årene:

Det kom til oss, livet - vi valgte oss ikke inn i det.
Siden har vi oppdaget at vi kan påvirke livet, litt.
Men kontroll, nei!

"När livet inte blir som vi har tänkt oss," skriver Ylva Eggehorn i én av sine tekster, "vad gör vi med vår bitterhet och skam."

KOLBEIN FALKEID, skriver i ett dikt:

Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet våret og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slipp
å sitte fast i tunnellen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

Med ønske om en helg som har dørene åpne mot det som kan komme til oss, fra uventet hold....

og som et hvileskjær på skøyter, kan et dikt komme til nytte:

MINNENE
Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Et strå bare
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets tusen drepende tonn
i å styrte utfor.

HANS BØRLI

Hilsen

Else Jorunn