"Skogens Dikter?" Om Hans Børli og hans diktning

Jeg møtte Hans Børli sine dikt ~ første gang på 1980 tallet mens jeg levde østpå under den store, åpne himmelen ved Tyrifjorden. Mellom noen av oss kolleger ved Modum Bad, hadde Hans Børli en særegen plass. Han var fortsatt i live på den tiden, Børli, og jeg husker hvordan vi satt og malte og skrev dikta hans mellom akvarell ~ i et ønske om å sende ham vår takk ~

Geir Vestheim skriver i Etterordet til samlinga Jeg vil male med oker, sot og blod, om dette at Børli etter debuten i 1945 ble tildelt merkelappen "skogens dikter" av kritikerne.

"Dette var i og for seg ikkje så merkelig, for han henta stoffet sitt frå skogen og livet der. Dessutan var han skogsarbeidar av yrke. Likevel hadde kritikarar med ein meir urban bakgrunn ein tendens til å romantisere dette forholdet. For dei vart Hans Børli eit slags bustete naturgeni aust i grenseskogane.
Sanninga er enklare enn som så. Hans Børli er skogsarbeidar fordi han aldri har hatt noe val. Han voks opp i Børli, ein avsidesliggande husmannsplass i Eidskog, under det store skogselskapet Stangeskovene i Halden. Dette var i 20-åra og 30-åra, og på ein husmannsplass med mange ungar i desse åra var det berre ein ting å gjera om alle munnar skulle mettast: ta øksa og gå til skogs. Og dette fekk Hans Børli prøve da han var berre gutungen. Dette var verken romantisk eller orginalt i desse skogsgrendene, det var livets harde realiteter og eit daglig krav til dei fleste skogsfolk av Hans Børlis generasjon."

Videre skriver Vestheim at om en leter etter et mulig politisk budskap i lyrikken til Børli, så finner vi det i "solidariteten med dei små i samfunnet". "Denne solidariteten munnar ikkje ut i ein apell om å ta kampen opp, men er ei beskjeden tillitserklæring til "den lille mann".

Børli er også i følge Vestheim opptatt av at menneskene blir fremmede overfor de enkle og fundamentale tingene i livet, og videre at Børli uttrykker hvor vanskelig det er å være menneske. Han viser også i diktene sine ei skeptisk holdning til språket sin evne.

Vestheim skriver om Hans Børli:
"Han prøver å rive sund den romantiske og menneskesentrerte oppfatninga vi har av verda omkring oss.
Mennesket er ikkje i stand til å forklare alt, det fins former for eksistens, også i det nære livet omkring oss, som vi kan ane, men aldri fatte fullt ut. Og det er viktig at mennesket erkjenner dette".
Og når Vestheim beskriver Hans Børlis oppfatning av poesi, skriver han følgende:

"Det poetiske er der som eit grunnvilkår for alt liv, og for mennesket er poesien som kvalitet i tilværelsen ein verdifull og skjør ting".