Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

torsdag 27. oktober 2011

Det var min far som hadde bygd......

Det var min far som hadde bygd hytta på 35 kvadratmeter - ett rom og kjøkken - med egen hender. Utedo og en lekestue bygde han også. I mange år var hytta gulmalt med hvite vinduslister og grå papp på taket. Siden ble den rød. Den lå veiløs, uten innlagt vann og strøm. Alt tømmer og trevirke hadde han kjørt inn på vinteren med hest og slede. Dører og vinduer rodde han over vannet sommertid. Min mor stekte skjebbene vi fisket, sydde gardiner, malte og trakk om gamle møbler etter våre besteforeldre. Dette var vår hytte.
Nå solgte vi den. Med innbo. Bare noen få personlige ting, deriblant hytteboka, hentet vi ut. Jeg trengte noen års bearbeidelse for å bli klar. Nå hadde vi funnet vår perle på Røynås. Der ville vi bygge, der ville vi bo og arbeide. Det krevde et valg. Vi gjorde som mannen som fant perlen i åkeren: Han solgte alt han eide og kjøpte åkeren. Vi solgte hytte og hus og flyttet til Røynås.
Gamlenaboen på Steindal pleide si: "Den som øker sitt gods, øker sine bekymringer." Uten hytte var vi en bekymring mindre. Men ikke uten gode minner. Minnene finnes der fortsatt. Blant annet i denne lille kortteksten - som aldri ville blitt skrevet om ikke hytta var solgt. (s. 43)

Barbro Raen Thomassen: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir Forlag 2011

tirsdag 25. oktober 2011

Blir minnene borte, eller svekket.....?

Er minnene avhengige av et fysisk sted eller objekt for å overleve? Blir minnene borte, eller svekket, dersom objektet minnene knyttes til, blir borte? (s. 43)

Barbro Raen Thomassen: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir Forlag 2011

søndag 23. oktober 2011

..på steder bare vi visste om....

Der hadde jeg tilbrakt alle sommerferier som liten. Der hadde min søster og jeg blitt utstyrt med bjeller på skoene for å skremme vekk hoggormen når vi lekte i skogen. Der hadde vi plukket blåbær i røde og gule plastkopper. Der hadde vi ligget på det nesten flate taket over verandaen og solt oss i hjemmesydde ballongshorts og solliv - datidens bikinioverdel. Det var der vi hadde innviet familiens lyseblå Kurér reiseradio og hørt lørdagsbarnetimen. Vi hoppet i vannet - før vi kunne svømme - mens vi holdt faren vår trygt i neven. Vi fisket sjebbe og ørret, rodde ut på svart blikkstille  kveldsvann, satte garn på steder bare vi visste om og dro opp fangsten neste dag. Vi plukket vannliljer - både de store hvite med eggegule støvbærere i midten, og de små, enkle, hele blomsten var gul, og som bare vokste i Indre Tjomsevann. Vi satt foran peisen i tøysko, stekte pølser på glørne og spilte gnav. På panelveggen inntil det største vinduet, halvt skjult bak gardinet, stod enda de daterte blyantmerkene som viste hvor mange centimeter min søster og jeg hadde vokst siden forrige sommerferie. (s. 42 - 43)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011

lørdag 22. oktober 2011

For meg var det hytta som var vanskeligst å gi slipp på.

Etter noen omfattende diskusjonsrunder - yngstemann ville kalt det kranglerunder - kom vi i havn. Vi hadde tre bygninger å rydde oss ut av: gamlehuset, gamle verkstedet og et mindre uthus. Det ble ikke få tilhengerlass til gjenvinningsstasjonen, Fretex og Shalam. I ettertid kjennes det uendelig godt å ha klart å sortere seg igjennom, sette noe fra seg og gå videre med lettere bagasje. En renselsesprosess ikke bare av ytre omgivelser, men også sjelelig. Av alt vi kvittet oss med, har vi ikke savnet én eneste ting.
                                                                      --------

For meg var det hytta som var vanskeligst å gi slipp på. Jeg hadde for endel år siden arvet mine foreldres hytte ved Tjomsevannet i Søgne, ikke langt fra Kristinsand. Det var ingen stor og lukseriøs hytte, men det var min barndoms hytte. Den lå stille og vakkert for seg selv - på en høyde, med praktfull utsikt over vannet. En tilsvarende unik beliggenhet ville det aldri bli mulig å få tilbake. (s.41 - 42)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011



fredag 21. oktober 2011

.. å rydde er også en del av selve den skapende prosessen...

Vi har aldri hatt mange møbler, vi har foretrukket åpne, pustende rom. Da barna var små, syntes de det var litt flaut at vi verken hadde sofa, salongbord eller TV. Nå var det svært greit. Men sannelig var der ting å ta stilling til likevel. Vi skulle flytte inn i et mindre bolighus enn vi hadde, uten loft og kjeller til å stable bort eventualiteter. Næringsbygg var næringsbygg og ikke lagerplass for boligeffekter.
Hvorfor er det så vanskelig for enkelte, som min mann Tore, å gi slipp på ting, si farvel til dem, uten å se seg tilbake? Kanskje handler det om at det er vanskelig å ta valg? Eller kan det bunne i en mer generell vegring mot å rydde? Selv har jeg sjelden den vegringen. Jeg er tvert imot ganske avhengig av å ha det ryddig rundt meg for å trives, og for å kunne tenke uforstyrret og skapende. Det vil si, å rydde er også en del av selve den skapende prosessen. Kunst er på mange måter et organiseringsarbeid, der kunstnerens kamp er å orden kaos, sette kaoskreftene på plass. (s. 41) 

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011

onsdag 19. oktober 2011

NÅ, hva skal vi nå, hva trenger vi nå?

Barbro Raen Thomassen forteller i boka si om det som hendte da de bestemte seg for å bryte opp fra stedet de var så glade i, om overveielsene, valgene og arbeidet fram mot at de kunne flytte inn i nytt bolighus og næringsbygg tett inntil i 2009. (s. 34 - 40) Vi får også se bilder.

Det er krevende både fysisk og mentalt å bryte opp og flytte. Hva skal vi ta videre med oss i livet? Hva vil vi? Hva trenger vi - egentlig? Hva er vi ferdige med? Kan andre bruke noe av det vi vil kvitte oss med? Gjenbruk? Hva er rot og skrot som faktisk må kastes? Kan det gjenvinnes? Dette er gode og nødvendige spørsmål.
Under ryddingen på loft og i kjeller fant vi ut at den rekkefølge spørsmålene stilles ikke er likegyldig. Det ble en hjelp å først tenke NÅ, hva skal vi nå, hva trenger vi nå? Da gikk det lettere å sortere. men straks vi begynte å tenke for mye på fortiden havnet vi i det nostalgiske hjørnet, og det ble vanskelig å kvitte seg med noe som helst. Tenkte vi for mye på framtiden kom gjerne en liten bekymring snikende: Tenk om vi kvittet oss med ting vi kanskje kom til å trenge en dag? Ville vi ikke da angre det? Hva med den gamle kirkebenken vi hadde pusset opp? Og den store blå lenestolen fra en gammel onkel? Og alle tidsskriftene, bøkene, CD-ene, skulle vi beholde alle? (s. 40 - 41)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011


tirsdag 18. oktober 2011

Vi så at vi hadde et valg. Og vi var i ferd med å ta det.

Det er selvsagt mulig å bevare en innvendig og eksistensiell stillhet langs traffikerte veier, i bylarm, på travle gater, på kjøpesentrene, i fabrikker og industrianlegg. Heldigvis! For ingen slipper unna. De ting som forårsaker støy, gir samtidig nødvendige og ikke nødvendige goder. Noen tåler mer ytre støy enn andre. Noen som ikke tåler, vender seg til å tåle. Støy, om den er jevn, kan oppleves som en beskyttende kappe. Beskyttende mot stillheten? En kan utsettes for stillhet, og en kan utsettes for støy. Vi ønsket å utsettes for stillheten, vi trengte den. Jeg trengte den for å kunne konsentrere meg om mitt arbeid. Vi så at vi hadde et valg. Og vi var i ferd med å ta det. (s. 32 - 33)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011

onsdag 5. oktober 2011

...mot til å avgrense seg...

"Stillhet og støy. Tanker om tid, angst og kjærlighet" er tittelen på en bok av Elisabeth Løvlie. En bok om stillheten. Og om dens motsats som altså ikke er lyd, men støy. Hun relaterer stillheten til øyeblikket nå. Stillhet handler om mot til å avgrense seg fra underholdning og istedet konsentrere seg om det som er mitt liv akkurat nå. Det handler om hengivenhet, om å gi meg selv fullt ut til det jeg gjør og det jeg lever, være dedikert. Nå. Å være dedikert er å velge nået. (s. 32)

Barbro Raen Thomassen; Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011

mandag 3. oktober 2011

..sorg over å skulle miste stillheten...

Da vi skjønte hvor det bar, opplevde vi først stor sorg over å skulle miste stillheten. Dernest en innbitt holdning: Vi skal klare å leve et godt liv likevel! Men da hogstmaskinene kom og tok alle trærne i et 50 meter bredt belte gjennom dalen, steg uroen, og vi kjente at teltpluggene våre på Steindal var ved å løsne. Nå begynte en tid med sykkelturer og bilturer nordover til nabobygda Birkenes for å se på småbruk til salgs. Kystlinja var utelukket. Jo nærmere sjøen, dess dyrere. Disse områdene er de mest utbyggingstruede, "alle" vil dit, på ferie eller for å bo. Når poenget vårt var å finne et stille sted, måtte vi derfor inn i landet. (s. 31 - 32)

Barbro Raen Thomassen; Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011

søndag 2. oktober 2011

..veien skal ikke bygges på lenge ennå..

Før vi kjøpte stedet hadde vi forsikret oss om at det ikke fantes planer om byggefelt i umiddelbar nærhet og slett ingen firefelts motorvei. Ingen fare, sa de på kommunehuset. Vi hadde ikke bodd på Steindal mange årene før de første veiplanene ble luftet. Men ta det med ro, sa alle myndigheter den gang; dette er framtidsperspektiver, veien skal ikke bygges på lenge ennå, kanskje 2030. I august 2009 åpnet den, 350 meter fra huset, etter en intensiv og voldsom byggeperiode. Norges mest effektive veiprosjekt så langt, ble det sagt. (s. 31)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011.