Vi har aldri hatt mange møbler, vi har foretrukket åpne, pustende rom. Da barna var små, syntes de det var litt flaut at vi verken hadde sofa, salongbord eller TV. Nå var det svært greit. Men sannelig var der ting å ta stilling til likevel. Vi skulle flytte inn i et mindre bolighus enn vi hadde, uten loft og kjeller til å stable bort eventualiteter. Næringsbygg var næringsbygg og ikke lagerplass for boligeffekter.
Hvorfor er det så vanskelig for enkelte, som min mann Tore, å gi slipp på ting, si farvel til dem, uten å se seg tilbake? Kanskje handler det om at det er vanskelig å ta valg? Eller kan det bunne i en mer generell vegring mot å rydde? Selv har jeg sjelden den vegringen. Jeg er tvert imot ganske avhengig av å ha det ryddig rundt meg for å trives, og for å kunne tenke uforstyrret og skapende. Det vil si, å rydde er også en del av selve den skapende prosessen. Kunst er på mange måter et organiseringsarbeid, der kunstnerens kamp er å orden kaos, sette kaoskreftene på plass. (s. 41)
Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011
Om meg
- Else Jorunn
- Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar