Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

torsdag 31. januar 2013

bekymring , er en mental foregripelse av noe som ikke er

"Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste  alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De arbeider ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem." (Matteus-evangeliet 6, 26 - 29)

Korsvei - bevegelsen oppsto i Norge midt på 1980 - tallet. Den har siden fått avleggere både i Sverige og Danmark. Bevegelsens fire veivisere er: Søke Jesus Kristus, Bygge fellesskap, Leve enklere og Fremme rettferdighet.

En lyttende, lærevillig disippelskare er samlet til dansk Korsvejforum på Djurslands Efterskole, nesten i havkanten, nordøst for Aarhus. Denne julimorgen er det Kierkegaard-kjenner og prest i Apostelkirken i København, Niels Nymann Eriksen, som har ordet. Temaet er "Bekymringsløshet med utgangspunkt i Kierkegaards syn på bekymring".

Med Bergprekenen som kilde, skrev Søren Kierkegaard i årene 1847 - 49 tretten taler om bekymringsløsheten. Dens motsats, bekymring, er en mental foregripelse av noe som ikke er, men som vi frykter kan hende i framtiden. Når vi bekymrer oss, gir vi etter for tanken om at vi må ha kontroll på dagen i morgen før vi kan være tilstede i dag. Dermed påtar vi oss rollen som Forsynet, hevder Kierkegaard. Bekymring er unødvendig og kan være direkte skadelig. (s. 145 - 146)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE
Avenir forlag 2011

tirsdag 29. januar 2013

søke stillhetens gave

La meg søke stillhetens gave
enkelheten og ensomheten
der alt jeg rører ved
blir bønn.
Der himmelen blir bønn
fuglene blir bønn
vinden i trærne blir bønn.

THOMAS MERTON

I boka til Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011

søndag 27. januar 2013

Å stå der i sitt eget livs veikryss og ikke ane hvilken retning livet tar

Høsten 2009 fikk jeg muligheten til tre ukers Artist in Residence-opphold i Kumming i Kina. Jeg visste lite om byen, den var ukjent for meg inntil spørsmålet om å reise dit dukket opp. En mindre by, trodde jeg, og hadde forsåvidt rett i kinesisk målestokk. Byen viste seg å huse omkring åtte millioner mennesker. For en som er vant til skogens stillhet på Røynås, var åtte millioner noe i overkant. Folk overalt. Tutende biler. Sykler og mopeder fullastet av varer, grønnsaker, levende kyllinger, møbler og bygningsmaterialer. El-mopeder uten lyd, bak deg, foran deg, på siden - overalt dukket de opp. Som troll av eske. Hvordan orientere seg i et slikt mylder? Hvordan finne fram? Og tilbake? 
Jeg hadde mitt tildelte TCG Nordica gjesteatelier å søke tilflukt i. Atelieret lå i tredje etasje av en nedlagt fabrikk, i et forholdsvis sentralt område av byen. En måtte klatre opp en jerntrapp på utsiden av bygningen for å komme dit. Hva skulle jeg gjøre under mitt Kina-opphold? Jeg visste det ikke og måtte derfor begynne der.
I en forretning som solgte kalligrafiutstyr, fant jeg store ark med håndlaget tynt rispapir. I sjappa hos en skredder fikk jeg tak i nål og tråd. På kinesisk, norsk og engelsk broderte jeg følgende eksistensielle spørsmål: "Hvor er du?" og: "Hvor går du?" Spørsmål som har vært stilt til alle tider og som aldri må opphøre å stilles. Det kan handle om å bevisstgjøre, bekrefte og stadfeste et allerede utstaket løp. Eller det kan handle om å se i en ny retning, re-orientere seg, vende seg om, om-vende seg.

Det kan være svært frustrerende, og skremmende, å ikke vite - verken hvor en er eller hvor en skal. Å stå der i sitt eget livs veikryss og ikke ane hvilken retning livet tar. Men det er en dypt menneskelig og nødvendig tilstand. Den må ikke forseres. Det er nå nye muligheter kan åpne seg. Eller det er nå jeg må lære utholdenhet, og fortsatt vente.

Vær tålmodig med alt som er uløst i ditt hjerte
Forsøk å elske selve spørsmålene
Let ikke etter svar som ikke kan gis
For du vil ikke være i stand til å leve dem
Og det gjelder å leve alt
Leve spørsmålene nå
Kanskje vil du en dag
uten at du merker det
leve langsomt inn i svaret
RAINER MARIA RILKE

(s. 138 - 139)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE
Avenir forlag 2011

lørdag 26. januar 2013

De fleste av oss unnfanges og fødes i en seng, og vi dør i en seng.

Barokkens stilleben og overdådige blomsterbilder skulle ikke bare være vakre. De var påminnelser om livets forgjengelighet - vanitas. Det gjelder selv den vidunderligste blomsteroppsats: Innimellom perfekte roser, tulipaner, ranunkler og anemoner har en og annen blomst begynt å miste sine kronblad. På bordets frodige fruktfat har et av eplene begynt å råtne. Et par fluer surrer omkring. Timeglasset er ved å renne ut. En henlagt hodeskalle i kanten av bildet. En bok oppslått på siste side. Slike komposisjoner av blomster, frukter og gjenstander skulle være et memento mori - husk du skal dø. Livet varer ikke evig. Så lev mens du lever. Og lev ansvarlig.
"Menneskets dager er som gresset. Vanitas 2005/06" er et samtidskunstens motsvar til barokkens stillbilder. Til utstillingen "Rom for rom" ved Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand, innstallerte jeg en dobbelseng og redde den opp med laken, dyner og puter. Sengen, veggen bakenfor og gulvet den sto på, ble dekket av jord, tilsådd med gressfrø og vannet.
Hvorfor en seng? De fleste av oss både unnfanges og fødes i en seng, og vi dør i en seng. Slik kan sengen sees som et symbol for livssyklusen, fra vugge til grav. Frøene slår rot, vokser. Fra spede spirer, til saftig grønt, frodig, fullmodent gress. Står en stund. Gulner, visner ned, dør og blir borte. Høst og vinter kommer. 
En ny vår kommer også. Livet går videre etter oss. (s. 127)

Barbro Raen Thomassen; Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011

Se lenken til høyre nede på bloggen min: Kunstner Barbro Raen Thomassen, Lillesand, billedserien med tittel Vanitas.

Idag går blogg-innlegget med en spesiell hilsen til Reidun Jølle i Lyngdal

fredag 25. januar 2013

Alabastens fremste kvalitet er knyttet til dens evne til gjennomskinnelighet

Navnet vi bærer er en dypt integrert del av vår selvforståelse og vår selvrespekt. Når vi dør, er navnet strengt tatt det eneste som er igjen etter oss. Ved hjelp av navnet huskes, tenkes, drømmes, hviskes vi videre. Av 23 hvite stein-objekter er alle så nær som én uten tittel. Denne ene steinen har et navn: For ikke å glemme Tommy (6.1.1991 - 20.08.2007) Alabast er medgjørlig å bearbeide. Den regnes for en kostbar stein og knyttes gjerne til særskilte anledninger. Etruskerne i Toscana laget noen av sine fineste gravminner i alabast. I Pilar-katedralen i Zaragoza er høyalteret fra begynnelsen av 1500-tallet, med de mest minutiøse og presise detaljer, utført i alabast. Kvinnen som salvet Jesu føtter med nardussalve - etter først å ha vasket dem med sine tårer og tørket dem med sitt hår - hadde ifølge Lukasevangeliet salven oppbevart i en alabastkrukke. 
Alabastens fremste kvalitet er knyttet til dens evne til gjennomskinnelighet. Er steinen ikke for massiv, slipper lyset igjennom og siles mykt. Skåret i tynne skiver har den derfor også vært benyttet som vinduer i bygg av spesiell betydning. Her til lands brukte gjerne våre besteforeldre og oldeforeldres generasjoner alabast i lampeskjermene sine. 
Alabast må oppbevares innendørs; for ute, uten beskyttelse mot vær og vind, forvitrer den raskt. Når alabast brukes som vindu, bør den ha et ytre vindu av glass. Alabasten absorberer lett farge og påvirkes av den jord den er blitt til i gjennom årtusenene. Å finne større hvite stykker, uten årer av samme farge, er derfor sjeldent. Alabasten til mine stein-objekter kommer fra bruddene omkring Zaragoza. Stein-objektene ble stilt ut i Ram Galleri, Oslo høsten 2007. (s. 125 - 126)

Barbro Raen Thomassen; Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE, 
Avenir forlag 2011

lørdag 19. januar 2013

Omkring en tredjedel av alle barn som fødes årlig blir ikke registrert

"Write me down, make me real" er slagordet for en registreringskampanje i regi av Plan og UNICEF. Ifølge FN mangler cirka 500 millioner mennesker fødselsattest. Omkring en tredjedel av alle barn som fødes årlig blir ikke registrert. Å få et papir på hvem en er, er en grunnleggende menneskerett. Den som ikke registreres får eksempelvis verken statsborgerskap, skolegang eller tilgang til helsevesenet. Det kan gjelde liv og død. 
Som det er en menneskerett å registreres ved fødsel, er det også en menneskerett å registreres ved død. Mangel på det siste - forsvinninger - hører til blant de groveste krenkelser av menneskeverdet, i og utenfor krigssituasjon. (s. 125)

Fra boka Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE, av Barbro Raen Thomassen,
Avenir forlag 2011

fredag 18. januar 2013

Tekster skrevet i eksil

"Å finnes er å vokse med sitt navn", skriver egyptisk-fransk-jødiske Edmond Jabés. Han skriver det i Spørsmålenes Bok, denne forunderlige boken av bruddtekster, som ifølge oversetter Wera Sæther, sender leseren ut i alle spørsmålenes himmelretninger, der ingenting er kategoriserbart. Tekster skrevet når ordene på leppene stilner og kryper ned langs armen for å finne en hånd som holder en penn. Tekster skrevet i eksil. Tekster fra Auschwitz. Tekster tillagt fiktive rabbiner - poeter gjennom århundrene. Tekster fra kjærlighetsparet Sarah og Yukels dagbøker. "Jeg har gitt deg mitt navn, Sarah, og det er en vei uten utgang." (Yukels dagbok) (s. 125) 

Fra boka Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE, av Barbro Raen Thomassen,
Avenir forlag 2011


torsdag 17. januar 2013

Sett. Navngitt. Skrevet ned.

Stein-objektene forestiller stein og er stein. I så måte kommenterer de René Magrittes berømmelige maleri av en pipe. For under den svært så naturalistisk malte pipen, skrev Magritte: "Ceci n´est pas une pipe". ("Dette er ikke en pipe") Og han hadde selvsagt rett; det var jo ingen pipe, men et bilde (som forestilte en pipe). Stein-objektene derimot er det de forestiller og forestiller det de er.

"Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, med et nytt navn risset inn, et navn som ingen kjenner uten han som får den." Teksten i Johannes Åpenbaringsbok 2, 17 kan sies å være både profetisk, poetisk og potensiell. Den uttrykker en gåtefull og eksklusiv mystikk: en utvelgelse. Og en innvielse. Til et navn - risset inn i en hvit stein. Et navn bare den kjenner som får steinen. Det handler om vår innerste identitet og tilhørighet. Sett. Navngitt. Skrevet ned. (s. 124)

Fra boka, Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE, av Barbro Raen Thomassen,
Avenir Forlag 2011


tirsdag 15. januar 2013

Gode å holde i

Hvem har ikke gått langs en strand og stappet lommene fulle av småstein? Gode å holde i, glattslipte av bølgers berøring - gjennom tusener av år. I et slikt vandrende øyeblikk på en dansk strand oppsto idéen om stein-objekter. Jeg hadde arbeidet med frø-objekter, forstørrelser av frø. Stein-objektene er forstørrelser av små utvalgte lommestein - hogd i hvit alabast. (s. 124)

Fra boka Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE,  av Barbro Raen Thomassen, 
Avenir Forlag 2011