Alabastens fremste kvalitet er knyttet til dens evne til gjennomskinnelighet

Navnet vi bærer er en dypt integrert del av vår selvforståelse og vår selvrespekt. Når vi dør, er navnet strengt tatt det eneste som er igjen etter oss. Ved hjelp av navnet huskes, tenkes, drømmes, hviskes vi videre. Av 23 hvite stein-objekter er alle så nær som én uten tittel. Denne ene steinen har et navn: For ikke å glemme Tommy (6.1.1991 - 20.08.2007) Alabast er medgjørlig å bearbeide. Den regnes for en kostbar stein og knyttes gjerne til særskilte anledninger. Etruskerne i Toscana laget noen av sine fineste gravminner i alabast. I Pilar-katedralen i Zaragoza er høyalteret fra begynnelsen av 1500-tallet, med de mest minutiøse og presise detaljer, utført i alabast. Kvinnen som salvet Jesu føtter med nardussalve - etter først å ha vasket dem med sine tårer og tørket dem med sitt hår - hadde ifølge Lukasevangeliet salven oppbevart i en alabastkrukke. 
Alabastens fremste kvalitet er knyttet til dens evne til gjennomskinnelighet. Er steinen ikke for massiv, slipper lyset igjennom og siles mykt. Skåret i tynne skiver har den derfor også vært benyttet som vinduer i bygg av spesiell betydning. Her til lands brukte gjerne våre besteforeldre og oldeforeldres generasjoner alabast i lampeskjermene sine. 
Alabast må oppbevares innendørs; for ute, uten beskyttelse mot vær og vind, forvitrer den raskt. Når alabast brukes som vindu, bør den ha et ytre vindu av glass. Alabasten absorberer lett farge og påvirkes av den jord den er blitt til i gjennom årtusenene. Å finne større hvite stykker, uten årer av samme farge, er derfor sjeldent. Alabasten til mine stein-objekter kommer fra bruddene omkring Zaragoza. Stein-objektene ble stilt ut i Ram Galleri, Oslo høsten 2007. (s. 125 - 126)

Barbro Raen Thomassen; Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE, 
Avenir forlag 2011