Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

søndag 26. desember 2010

.....julens salmedikter.....

Svein Ellingsen blir av noen omtalt som julens salmedikter. Han har sikkert ikke noe imot å bli tildelt den samme ære som den store Brorson i så måte. I 1977 skriver han for et TV - program en julesalme som straks slår an. I denne salmen kobler han det sosialetiske direkte sammen med fortellingen om de vise menn, uten å gjøre noe forsøk på å forklare den symbolske mening av de tre gavene som vismennene hadde med seg, gull, røkelse og myrra.

Ved å gjøre dette flytter Ellingsen fortellingen om de tre vise menn rett inn i vår egen verden:

.........

Egentlig er det ganske provoserende å flytte en symbolmettet, religiøs fortelling ut i et helt annet klangrom, slik det her er gjort. Vismennene hadde neppe tenkt å inspirere andre til å dele med verdens fattige, men kom for å hylle den nye kongen. Salmen står derfor i fare for å mistolke teksten, selv om den har en appell og et budskap som stemmer med kristen moral. Dette har Svein Ellingsen tenkt på, men han har latt seg styre av engasjementet. Salmedikteren berger seg ut av sitt dilemma i salmens siste vers, hvor det med ett viser seg at dette er en salme om å etterfølge Jesus, han som kom til jord for å dele verdens nød: ( s. 251  -  252)

Å, hvilke store gaver

Å, hvilke store gaver
fikk Du, da konger kom.
De fulgte ledestjernen
og åpnet sine kister
i stallens fattigdom.

Gull, røkelse og myrra,
brakt med fra fjerne land,
der barn idag må lide
og leve uten fremtid
i slum og ørkensand.

De fattige på jorden,
de små, er uten tall.
Hvem ser Guds ledestjerne?
Hvem åpner sine kister
for barn i slum og stall?

Du, Barn, som lå i krybben,
vil dele verdens nød.
Hvem følger ledestjernen?
Hvem åpner sine kister
i lys av Stjernens glød?

Teksten over er hentet fra boken til Eyvind Skeie, Svein Ellingsen, En livsfortelling, Verbum Forlag 2009.
Salmen er hentet fra samlingen, Vårt øye ser mot Betlehem, Salmer, dikt og gjendiktninger med advents- og julemotiv, av Svein Ellingsen, Aschehoug 1987

Når vi lar barnet møte oss ~ kan vi komme til å skjønne hvordan det hele henger sammen  ~
Der kan vi langsom få fatt i hva vi trenger og som vi ikke uten videre kan skaffe oss ~

Gudsriket er blant oss ~ vi har ikke grepet det, men berøres av barnet, og ser hva vi ikke hadde øye for ~

Innledningsvis i boken Vårt øye ser mot Betlehem, finner vi verset;

Vårt øye ser mot Betlehem,
Guds Rikes tre slår rot og gror
mens Nådens liljer bryter frem
i verdens nakne vinterjord.

Svein Ellingsen

lørdag 18. desember 2010

..vi ser deg, Barn, og hører Guds hjerteslag på jord....

Svein Ellingsen og hans kone Ingegjerd opplever i 1969 å miste datteren Margrethe i en ulykke på landeveien, 6 år gammel. Veslesøsteren hennes, Ingvild er en gang sammen med far sin Svein på Margrethes grav, da denne dialogen kommer.

Hun betrakter graven og stenen med en tankefull mine og spør på denne måten: "Hvor er Margrethe nå?" Hva skal han svare? Hvor er Margrethe nå? Svaret kommer av seg selv og Svein sier disse ordene: "Kroppen er gjemt i jorden, men livet er gjemt hos Gud."

Det er enkle ord, sagt til et barn som spør om livet etter døden. Men det er også en salmelinje, selv om Svein ennå ikke har erkjent det.
     Først i 1977 skal denne setningen, uttalt ved Margrethes grav, klinge i en salme:

Nå er livet gjemt hos Gud
Vi overgir alt til Ham.
Håpet er tent i tyngste sorg.
Ingen er glemt av Gud.

(Fra "Nå er livet gjemt hos Gud", vers 1)

.......

Sensommeren 1970. Ingegjerd har ant det en stund. Nå forteller hun det til Svein. Det er et nytt barn i vente. De har ønsket dette barnet begge to. Ikke en erstatning for Margrethe, men et nytt, lite menneske med sitt eget liv og sine egne muligheter. En ærbødig glede fyller Svein. Han kjenner noe stige opp fra sin indre kilde, et ønske om å skrive en salme til det nye barnets dåp.

Eystein blir født 23. januar 1971. Når den lille gutten bæres til dåp i Stokken kirke, blir en ny dåpssalme fremført for aller første gang. Den blir ikke sunget, men på dåpsbarnet Eysteins gavebord ligger den håndskrevne noten til "Fylt av glede over livets under", men hilsen fra komponist Knut Nystedt.
      Siden skal denne salmen bli sunget utallige ganger ved barnedåp i Norge, Sverige, Danmark, Finland og i tysktalende kirker. Mange foreldre skal legge sin glede i denne sangen, men også fornemme hvordan en skjelvende sorg er til stede, i og mellom linjene i Svein Ellingsens tekst.
 (s. 197 - 206)

Eyvind Skeie i boka Svein Ellingsen, En livsfortelling, Verbum 2009

Salmen står i Norsk Salmebok på nr 618, (1971) med melodi av Egil Hovland (1976).   
I boka jeg refererer til, er Egil Hovland sin fortelling om tilblivelsen av denne melodien, tatt med.

"Min melodi til denne teksten ble til i et øyeblikk da jeg så meg selv sittende tilbaketrukket i en kirke. Plutselig ser jeg et ektepar komme gående i prosesjon oppover kirkegulvet. Moren bærer et lite barn i armene. Jeg trekker skoene av, jeg er på hellig grunn. Den lyseste og mildeste tonearten jeg vet, er E-dur. Stillheten og andektigheten i kirkerommet siver inn mellom notelinjene, jeg prikker melodien ned mens den lille prosesjonen lydløst skrider fremover. Resultatet blir en enkel og stillferdig sang. Den legger seg som en aura over døpefonten, barnet, foreldrene, presten og menigheten. En aura fra Guds fremtid."

Svein lever seg gjennom den dype sorgen over Margrethe uten å miste fotfestet i tilværelsen. Han har det vondt, men han blir ikke borte i et indre mørke. Samtidig skjer det noe annet: Salmetekstene begynner etter hvert å forløses hos Svein på en måte som han ikke før har opplevd.
       I årene fra 1971 og fremover har han en skaperkraft og utfoldelsesevne som han i ettertid nesten ikke kan begripe. (s. 206)
     
Fra Eyvind Skeies bok, Svein Ellingsen, En livsfortelling, Verbum Forlag 2009

Jeg vil presentere én av de salmene Svein Ellingsen tok fatt i og omformet på denne tiden.

Vi ser deg, Herre Jesus

Vi ser deg, Herre Jesus,
som en av jordens små.
Din fødsel er et under
vi aldri kan forstå.
Men i et evig lovsangs-kor
forenes alle slekter.
Vi ser deg, Barn, og tror!

Vår byrde vil du bære
og ta vår tyngste vakt.
Du skal beseire mørket
med Kjærlighetens makt.
Vi åpner oss for Gledens ord!
Vi ser deg, Barn og hører
Guds hjerteslag på jord.

Ditt komme, Herre Jesus,
forvandler jordens natt
og bringer lys til mange
som føler seg forlatt.
Hjelp oss å gå i dine spor!
La verden se din godhet
igjennom dem som tror!

Svein Ellingsen i boka, Vårt øye ser mot Betlehem, Aschehoug 1987

I det siste verset gjør Svein Ellingsen en bevegelse som er ganske typisk for mange av hans salmetekster. Igjen lar han ikke salmen ende i et himmelsk utsyn eller med håpet om det evige liv, men slutter salmens krets ved å la den vende tilbake til det menneskelige livet i bønnen om etterfølgelse.
       I den siste linjen av denne salmen velger han også et utenfra-perspektiv. Han sier "dem" som tror. Dermed åpner han muligheten for at Kjærlighetens makt er større enn kirkemakten, den han selv og andre er en del av. ( s. 208)

Fra boka til Eyvind Skeie, Svein Ellingsen, En livsfortelling, Verbum Forlag 2009

tirsdag 14. desember 2010

...det lys som bryter mørkets makt....

I ukeavisen Vår Kirke, arbeider Svein Ellingsen sammen med Karl Hafstad, noen år på femtitallet.

Karl Hafstad og Svein Ellingsen får et godt samarbeid i de årene de er sammen i redaksjonen. Det står ikke til å nekte at Svein fremdeles har sine mørke dager, selv om han prøver å stå imot og skjule dem så godt han kan. Hender det at han ikke kommer på jobben i redaksjonen om morgenen, sender Hafstad gjerne redaksjonens tredjeperson, Bjarne Lien, bort på hybelen til Svein for å se hvordan det står til med ham. Etter hvert lærer han seg til å leve med sinnets svingninger. Det hjelper også at Hafstad med sitt varme hjerte og sin barske humor bidrar til å ta noe av brodden bort fra det hele. "Svein, nå er du sjøsyk," kan han si når han ser at Svein ikke er helt på høyden.
  
........

På slutten av året 1957 kommer den nyslåtte redaksjonssekretær Ellingsen opp i en heftig debatt med Bjarne Hareide i IKO. Bakgrunnen er noe så uskyldig som to barnebøker som Svein Ellingsen har anmeldt i ukeavisen.

.....

"De litterære krav, og kravet om redelighet, er naturligvis det samme uansett hvilken religiøs posisjon man inntar," skriver Svein Ellingsen i sitt svar til Bjarne Hareide. "En dårlig bok er en dårlig bok hvor mange av dens personer som enn blir omvendt til slutt."
         Det er en ganske skarp Svein Ellingsen som viser seg her. Både kunstneren Svein og anmelderen med samme navn er opptatt av at troen aldri må bli en snarvei til en enkel og billig løsning. Den livstolkningen som presenteres må være gyldig i forhold til det som er menneskets vilkår i tilværelsen.
        "Det de små barn trenger av kristen opplysning," skriver Svein Ellingsen i Vår Kirke, "er vel først og fremst en atmosfære som er gjennomlyst av kjærlighet, av trygghet, en følelse av at noe er hellig. Og de trenger ærlige svar på sine mange forunderlige religiøse spørsmål. I dette livsrom må det være bedre med religiøst sett nøytrale bøker enn dårlige bøker i kristen regi."
        Det ligger egentlig ikke i Svein Ellingsens natur å være kritisk på en så konfronterende måte. Men når ektheten i troens uttrykk står på spill, da er han ubøyelig i sitt kvalitetskrav, både mot andre og seg selv. (s. 149 - 151)

Fra boka av Eyvind Skeie, Svein Ellingsen, En livsfortelling, Verbum Forlag 2009

I Barnesalmeboka, Verbum - IKO - Forlaget AS, fra 1999, finner vi Adventssangen som Svein Ellingsen har oversatt fra en tekst av Holger Lissner (1974)

Nå tenner vi vår adventskrans

Nå tenner vi vår adventskrans,
adventskrans.
Vi gleder oss i lysets glans,
lysets glans.

Den sier oss at Gud har brakt,
Gud har brakt
det lys som bryter mørkets makt,
mørkets makt.

Hvert adventslys skal skinne klart,
skinne klart
og si at Jesus kommer snart,
kommer snart.

Hvert lys vi tenner, bringe bud,
bringer bud:
Når Jesus kommer, ser vi Gud,
ser vi Gud.

Svein Ellingsen (1976) i Barnesalmeboka (1999)

søndag 12. desember 2010

...her i din nød, hvor alt er fylt av fravær....

Nå åpner savnet sine øde vidder

Nå åpner savnet sine øde vidder.
En ukjent strekning ligger foran deg.
Frykt ikke ensomheten på din vandring,
du skal få styrke på din smertes vei.
Her i din nød, hvor alt er fylt av fravær,
er Gud deg nær og rekker deg sin fred.

Du snur ditt ansikt og må se tilbake.
Ti tusen ganger skjer det om igjen.
Du går allikevel i livets retning
når du lar sorgen bli din følgesvenn.
Din fot blir ledet over gåters avgrunn,
og i din uro får du eie fred.

Litt efter litt, igjennom savnets smerte,
må du bli løst fra mange sterke bånd.
Men gjennom sorgen når du nye dager,
der nye hender venter på din hånd.
Og fra vår fremtid kommer Kristus til deg
og fyller alt med nærvær og med fred.

Svein Ellingsen ( 1977) i Tillegg til Norsk Salmebok; Salmer 1997, Verbum Forlag, nr 116

Å miste er vondere enn vi kan forestille oss, og sorgen er knyttet til den personen sin betydning i våre liv. For mange av oss erfarer vi at sorg er et livsområde hvor vi nesten blir ordløse ~ språket blir utilstrekkelig ~

Hva er det som gjør at jeg skriver om sorg og savn i advent?
Kanskje fordi forventningene i førjulstida er så entydige i retning av å anerkjenne de gode følelsene og ville så gjerne henge med på kjøret ~ koz koz koz ~ det er til å bli fremmed av, fremmed i sitt eget liv ~
For veldig mange av oss ~ er opplevelsene sammensatte ~ det er motsetningsfylte følelser og kanskje motstridende følelser ~ og vi trenger anerkjennelsen av at det er slik ~
Sorg knytter seg ikke bare til å miste mennesker gjennom at de dør, men sorg er knyttet til å måtte gi slipp på det som har vært ~ forandringer, tap og omveltninger av mange slag ~ ingen av oss går fri ~ for dette er å være i livet ~ å innse at livet er skjørt ~ enda så kraftfullt det er!

Svein Ellingsen har forsøkt gjennom språket å komme oss i møte når vi er der i livet, at savnet overstiger det meste ~ i den grad språket kan komme oss til unnsetning, gir salmen oss bilder som har mening ~

fredag 10. desember 2010

...ennå er håpet en levende flamme....

Det er Menneskerettighetsdagen idag, og dagen for utdeling av Nobels fredspris i Oslo. I Radioprogrammet  NRK P1 Mot helg idag, leste Ole Danbolt Mjøs fra salmen til Svein Ellingsen, som jeg gjengir idag.

Jeg er nok av den oppfatning at vår djupeste glede, har utspring fra kilder der natten bor og uroens smerte er stor. Tekstene til Svein Ellingsen er troverdige. Å ta lettvint på menneskelig fortvilelse og smerte, gjennom språklig bagatalisering eller fraser og klisjeer, uroer meg mere enn mye annet. Kanskje fordi den som bærer smerten, gjerne godt skjult, blir så uendelig mye mere ensom, når det ikke fins gjenklang i responsen vi gir hverandre. Å oppleve smerte er ille nok ~ og verre at den ikke anerkjennes av menneskene vi har å gjøre med, som et menneskelig fenomen det går an å dele!

Sammenhengen mellom den livsfortelling som vi får del i gjennom boka til Eyvind Skeie, og tekstene Svein Ellingsen har skrevet, vitner om et arbeid, sprunget ut av en smeltedigel hvor nye ord er skapt.

Gjennom erfaringene, livssmerten og skapelsesprosessen hos Svein Ellingsen vokser det fram erkjennelser, språk og tekster ~ til glede og stor nytte for alle oss som lengter etter et uttrykk vi kan gi oss hen til, uten å fornekte erfaringene vi har med oss ~ eller lidelsen vi har tak i, blant mennesker vi deler jorden med.

...en slik livssmerte finnes i mange av Svein Ellingsens salmetekster. I disse tekstene aner vi noe av den uro som livssmerten fører med seg, selv om de konkrete årsaker ikke omtales.
        Salmedikteren Svein Ellingsen er i stand til å gi livssmerten og livskonfliktene et presist poetisk språk uten at han forteller om sine private erfaringer.
        Det minner om det Sigmund Mowinckel fremholdt i sine salmestudier. Det poetiske "jeg" i salmen er hele tiden på vei mot fellesskapets "vi". Salmedikterens personlige skjebne er faktisk ikke så viktig som hans eller hennes evne til å skape et språk som mange mennesker kan kjenne seg igjen i. (s. 84 - 85)

Fra boka til Eyvind Skeie Svein Ellingsen, En livsfortelling, Verbum Forlag 2009


Stjernene lyser fremdeles i mørket,
solen gjør natten til morgen og dag,
stjerner og sol senker lysende drømmer
over vår sårede, blødende jord.

Ennå er håpet en levende flamme,
lyset er tent i mørkeste natt,
ennå kan sårene leges og heles,
vi kan forsones med jorden, vår mor.

Drømmen og håpet skal bo i vårt hjerte!
Se, nå er skapelsens åttende dag!
Vi skal erkjenne i gledesfylt undring:
Alt som er skapt, er vår søster og bror.

Vi skal få tro på en fremtid på jorden;
avmakt må vike og dag følge natt,
se, våre søsken i skapningens mangfold
venter på handling fra hjerter som tror.

Skapningens sukk skal forvandles til lovsang,
sangen skal fylle vår jordiske dag;
alt vil vi bære i bønn til vår skaper,
vi som er barn av hans rike på jord.

Svein Ellingsen (1991) i Tillegg til Norsk Salmebok, Salmer 1997, NR 123

tirsdag 7. desember 2010

..det gjelder ikke bare å ha et øye som ser, tegneren må også øve opp hånden som skal utføre selve streken...

Svein begynner høsten 1945 ved gymnaset som ligger ved Kongsberg Høgre Almenskole, hvor han har gått på realskolen.

Han velger engelsklinjen, med vekt på språk og historie, men Sveins interesse for form og farge har ikke stilnet. Han tegner hele tiden, linjer og former, og merker at han er utstyrt med en evne som ikke alle har. Svein kan SE. Han ser gjenstander, former og perspektiver på en måte som gjør ham istand til å gjenskape dem med blyanten. Å mestre dette gir stor glede og tilfredshet.

Svein forstår at tegning også handler om forståelse og teknikk. Det gjelder ikke bare å ha et øye som ser, tegneren må også øve opp hånden som skal utføre selve streken.  Han melder seg på et brevkurs i tegning. Etter hvert som han utvikler håndlaget, får skolelaget på Kongsberg Høgre Almenskole stadig flottere plakater, ja, hver plakat blir et lite kunstverk, med håndtegnede bokstaver og illustrasjon. På denne måten oppdager Svein noe om bildets kommunikative evne.

Han er i stand til å uttrykke noe med tegningene og plakatene sine, noe som er mer enn selve informasjonen. Bildet formidler følelse og engasjement. Til og med bokstavene kan gjøre dette....
       Porten inn til symbolenes verden har, for alvor, åpnet seg for Svein.

Gjennom tegningen kjenner Svein at han fullbyrder noe i seg selv. Bildet, selv om det er en enkel plakat, er ikke bare streker og farger på papir eller kartong. Bildet er noe som skapes i samhandling mellom Svein og motivet, ved hjelp av blyant og fargestifter. Og når denne samhandlingen er ført til ende, har det oppstått noe som ikke var der før, noe som har et uttrykk og en vilje og som er blitt til fordi Svein har skapt det. Det eksisterer utenfor Svein, men uten Svein hadde det ikke eksistert.
(s. 53 - 54)

Svein begynner å se for seg at det kanskje vil være mulig å ta en kunstnerisk utdannelse og leve av å tegne eller male. Det er en tanke som ofte melder seg hos ham når han sitter med tegnesakene sine og kjenner at han trives, selv om han ikke våger å tenke denne tanken helt ut.

Men så er det denne uroen hans som blir mer og mer plagsom. Han prøver å skjule den som best han kan, men det er ikke til å unngå at andre også legger merke til at Svein har dager hvor han ikke er på høyde med seg selv.
       Der stiger frem en smerte i Svein. Han kjenner det som en murring i magen og i brystet, og etter hvert som murringen øker, begynner et hjul å spinne rundt i brystet hans. Svein kjenner det rent fysisk, hjulet spinner rundt og rundt. Noen ganger stilner det hele av igjen, men ganske ofte går uroen og angsten ut over skolearbeidet. Det går forsåvidt så godt at det ikke er noen umiddelbar fare, men Svein er bekymret og redd. ( s. 56 - 57)

Utover i fjerde gymnasklasse blir Sveins problemer så tydelige at hans mor og hans venner blir bekymret. De forstår ikke hele omfanget, men antar at problemene kan ha å gjøre med hans høye aktivitetsnivå på skolen og etter skoletid, alle hans oppgaver, ansvar og interesser. Nå må han ikke sprenge seg!

   Men for Svein fortoner det seg anderledes. Han tenker ikke på alle aktivitetene og på ansvaret som noe som tapper ham for krefter, tvert imot gir det kraft å være i bevegelse, skape noe og få ting til å skje. Det er som en brann i ham, og hva vil skje hvis brannen slukkes?

Et stykke utpå høsten 1947 kommer Svein til denne konklusjonen: Jeg har angst.
....

Når Svein har kommet så langt i sin erkjennelse, trekker han en annen konklusjon: Han har ikke bare angst, men han er syk og må til lege. Dette er et spesielt trekk ved den unge Svein Ellingsens forståelse av seg selv og sin tilstand. Meget tidlig i forløpet av det som senere skal utvikle seg til dype depresjoner og angst, er han istand til å fastholde det enkel faktum at han er syk. Og den som er syk trenger legehjelp. Slik er Svein Ellingsens formel. (s. 57)

Svein Ellingsen kom i kontakt med Gordon Johnsen som var psykiater. Gordon Johnsen var blitt kjent med Einar Lundby, en kristen lege som var utdannet i psykoanalyse i Berlin.

Sammen med doktor Harald Frøshaug, som var formann i Kristelige Legers Forening, ble Gordon Johnsen og Einar Lundby sentrale i en krets av kristne leger som ville søke å gjøre en innsats for pasienter med nervøs lidelse som diagnose.
   Ikke minst i forbindelse med psykoanalysen hadde det blitt hevdet at religiøse holdninger og kristen tro faktisk kunne være med på å fremme sykelige sinnstilstander hos enkelte pasienter. Denne kretsen av kristne leger ville arbeide i fagfeltet med en annen grunninnstilling, nemlig den at kristen tro i utgangspunktet ikke bidrar til å gi mennesker psykiske lidelser, for eksempel gjennom fortrengningsmekanismer og skam.

Både Einar Lundby og Gordon Johnsen bidro i stor grad til å alminneliggjøre det faktum at også mennesker med kristen tro kan få nervøse lidelser av mange slag. navnene deres ble kjent utover fagmiljøene, og mennesker fra hele landet vendte seg til dem for å få råd og hjelp. (s. 59)

Eyvind Skeie i boka, Svein Ellingsen, En livsfortelling, Verbum Forlag 2009

Midt i vår angstfylte verden

Midt i vår angstfylte verden,
midt i dens lammende nød,
aner vi evige krefter,
gitt oss i liv og i død.
Truende undergangs-makter
får ikke siste ord.
Lyset fra Gud vinner seier,
ny blir vår blodstenkte jord.

Bud fra den kommende verden
når oss i dypeste nød,
bud om forvandlende krefter,
sterkere enn vår død.
Midt i vår motløshets vinter
ser vi et blomstrende tre.
Jorden er gjemt ved Guds hjerte,
snart skal hans under skje.

Svein Ellingsen i samlingen, Vårt øye ser mot Betlehem,  H. Aschehoug & Co. 1987

lørdag 4. desember 2010

....krig og trange tider....

I gruve- og industrisamfunnet på Kongsberg er det ikke uten videre slik at et ungt menneske får anledning til å ta realskoleeksamen og senere gymnas. Dessuten er det krig og trange tider. For mange gjelder det nå å skaffe seg et levebrød så fort som mulig.

Slik innleder Eyvind Skeie, kapitlet som omhandler Svein Ellingsen sin skolegang etter grunnskolen. Men Svein Ellingsen fikk skolegang og fikk anledning til å fordype seg i bøker, slik han lengtet etter. I motsetning til erfaringene hans i grunnskolen, hvor han var utrygg, opplevde Svein Ellingsen nå å ha venner og en av dem var Viggo Dolva, sønn til presten Halvor Dolva.

Halvor Dolva forstår ganske snart at den unge Svein Ellingsen er en som det går an å føre samtaler med, og Svein har stort utbytte av disse samtalene. Dolva deler Sveins interesse for salmediktning og har et spesielt uttrykk om salmeboken, et uttrykk som åpner en dør til en ny erkjennelse hos Svein. Dolva kaller salmeboken for "den erfarte Bibelen".

Som konfirmant ber Svein Ellingsen om å få lese andre bøker til konfirmasjonen, enn dem som er gitt.

Slik går det til at konfirmanten Svein Ellingsen arbeider med Hallesbys troslære i to bind som del av konfirmasjonsforberedelsen. Det er ellers et teologisk verk som stort sett studeres på Menighetsfakultetet, men skolelagsgutten Svein har altså ment at det kan være passende for ham!

Svein Ellingsen kjenner til de ulike retningene som gjør seg gjeldende i Norges Kristlige Studenterforbund og Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag.

Begge disse bevegelsene ønsket å gripe tak i studentenes tro og engasjement, men deres metoder var vidt forskjellige. Studenterforbundet så seg selv mer som et brytningssted for ideer og et møtested for dialog. Laget (som det heter i dagligtale) var mer konsentrert om den klassiske vekkelsesforkynnelsen. Studenterforbundet hadde hovedvekten av sin aktivitet knyttet til studentmiljøet, mens Laget hadde en mer aktiv virksomhet over hele landet på realskoler og gymnas.

Svein Ellingsen las altså Hallesbys troslære, og nøyde seg ikke med det. Som den pliktoppfyllende unge gutten han var, fant han ut at han må sette seg inn i etikken som professoren redegjør for.

Men den unge Svein blir ikke oppbygget av det han leser, slik han ble det av Hallesbys troslære i to bind. Det er noe som ikke føles rett og riktig i den måten det kristne livet her legges frem på. Svein fornemmer det mer og mer etter hvert som lesningen skrider frem.

Hallesbys måte å legge etikken frem på stemmer ikke med Sveins egen erfaring av livet og hans bilde av Gud. Det er for mye ytre autoritet i denne boken, og en frykt som truer med å gjøre Gud til menneskets fiende....

Svein er ingen polemiker, verken da eller siden. Hans sårbare sinn tillater ham ikke å rykke ut mot andre med pansret panne. En gymnasiast på Kongsberg har heller ikke mye å stille opp med mot den form for kristelig definisjonsmakt som Ole Hallesby representerer.
Det ender med at Svein velger bort Hallesbys sedelære ved å la boken gå opp i flammer.
...
Gjennom handlingen og protesten har Svein også pekt ut en retning for seg selv. Han har valgt å stå på menneskets side, og han har sagt nei til å gi frykten plass i troen. (s. 43 - 50)

Eyvind Skeie i boken Svein Ellingsen, En livsfortelling, Verbum Forlag, 2009

Å under! Hvilken rikdom

Å under! Hvilken rikdom
av lys og herlighet
som Gud har gjemt i mørket,
i dyp av kjærlighet!

Men vi kan la oss blende
av denne verdens prakt
og lett bli tatt til fange
av jordisk glans og makt.

Da ser vi bort fra stjernen
som lyser over jord
og leder hen til stallen
til Jesus og hans mor.

Og vi går likegyldig
den mørke stall forbi
og glemmer hvilke skatter
Maria har å gi.

Der sitter hun med barnet,
så rik, i fattigdom.
Det er Guds kraft i svakhet
Maria vitner om.

Å, må vi med Maria
få lære å bli små
og finne ham som engang
i stallens krybbe lå.

Å, må vi med Maria
få nåde til å se
hva Gud har gjemt i mørket.
Han vilje med oss skje!

Svein Ellingsen i samlinga, Vårt øye ser mot Betlehem, Salmer, dikt og gjendiktninger med advents- og julemotiver, Aschehoug 1987

...en verdighet som han har måttet kjempe for å fastholde og gjøre til sin....

I innledningen av boka Eyvind Skeie skriver, reflekterer forfatteren over måten Svein Ellingsen håndterer erfaringene livet har bydd ham. De to deler noen dager ved Løgumkloster Refugium i Syd-Jylland januar 2009, forut for bokutgivelsen.

Når Svein Ellingsen blir lavmælt og noen ganger taus under våre samvær på Løgumkloster Refugium i januar 2009, har det å gjøre med at han, i livet som i kunsten, både avslører og tildekker. Noe av det han tildekker, kan være belagt med barndommens bitre nederlag, med opplevelse av ensomhet, utstøtelse og den mindreverdighetsfølelse som følger av å være et offer for andres makt, enten det er barna i skolegården på Fredheim skole eller en en psykiater på Ullevåls sjette avdeling.
        Sveins blyge hemmelighold kan også ha å gjøre med fornemmelsen hos ham av at de vonde erfaringene inngår i hans eget skapende kraftfelt, og at kraften vil kunne bli redusert til fortvilelse og depresjon hvis han beskriver det vonde på en direkte måte.
       Han vil også stå i fare for å miste noe av sin verdighet gjennom en slik avdekking, en verdighet som han har måttet kjempe for å fastholde og gjøre til sin, gjennom tunge og vanskelige år.

Eyvind Skeie i boka, Svein Ellingsen, En livsfortelling, Verbum Forlag 2009

I 1987 gav Aschehoug & Co (W. Nygaard) ut boka Vårt øye ser mot Betlehem, av Svein Ellingsen.
Bakpå boka står følgende presentasjon:

I denne rikt illustrerte boken presenterer Svein Ellingsen en rekke salmer, dikt og gjendiktninger med advents- og julemotiver. Omtrent halvparten er orginaler, mens de øvrige er gjendiktninger fra europeisk tradisjon - fra senmiddelalderen til idag.
    Med de vakre fargereproduksjoner av klassisk europeisk kunst er dette en bok som legger stor vekt på skjønnhet - og på denne måten forsterker julebudskapet.

Boka har navn etter ett av Svein Ellingsens egne dikt:

Vårt øye ser mot Betlehem,
Guds Rikes tre slår rot og gror
mens Nådens liljer bryter frem
i verdens nakne vinterjord.

Boken er inndelt i en rekkefølge som kan minne om gudstjenestens liturgiske deler, og starter med MAGNIFICAT, som her vil bety Marias lovsang, og før vi finner Svein Ellingsens første tekst, får vi henvisningen til Høysangen:

Blomstene kommer til syne på marken,
sangens tid er inne,
turtelduens røst har latt seg høre i vårt land,
fikentreets frukter tar til å rødme
og det anger av blomstrende vintrær.

Høysangen 2, 12 - 13

torsdag 2. desember 2010

...en erindring uten språk....

Det første han husker, er denne sitringen i kroppen, en veldig kraft av glede som tar bolig i ham. Den begynner i treåringen Sveins øyne i det samme han åpner dem. Han har sovnet på gulvet under juletreet i Møllergaten og skuer rett opp mot alle lysene som stråler og får treets glitter og kuler til å skinne. Men det gutten Svein fryder seg aller mest over, er fuglene som sitter høyt og lavt i treet, mellom lys og glitter, det er som om de lever, som om de snart skal bryte ut i sang. Gutten Svein kjenner hjertet slå med forte slag, han merker ikke at tiden går, opplever bare denne sitringen gjennom hele seg, en erindring som skal sitte så dypt at han skal bære den med seg gjennom hele livet.

Det er en erindring uten språk, fordi treåringen Svein ennå ikke har de ord han trenger for å fastholde den i minnet. Men gleden har tatt bolig i ham, gleden som en kroppslig kraft, og senere i livet, når de mørke avgrunnene åpner seg, og kropp og sinn er tømt for krefter, da skal Svein fornemme at gleden likevel bor et sted i sinnets dyp.

Det skal komme tider da Svein skal miste ordene, tungen skal ikke klare å få dem frem, og hånden ikke orke å løfte pennen for å feste bokstavene til papiret.

Men erindringen om gleden finnes, som en usårlig kjerne i hans indre.

Eyvind Skeie i det første kapitlet i boka: Svein Ellingsen, En livsfortelling, (s. 15)
Verbum Forlag 2009

En bønn er gjemt i hjerteslagets rytme

En bønn er gjemt i hjerteslagets rytme:
Vår Gud! La gleden aldri bli tatt fra oss!
La gleden bringe livet frem til modning
igjennom alt som møter oss på jorden!

Vi ber deg, Gud: La gleden alltid finnes
som en usårlig kjerne i vårt indre!
La gleden fylle våre sinn med jubel
når vårbrudd efterfølger golde dager!

Vi eier del i Kristus-livets rikdom!
Å, hvilken grunn til uopphørlig lovsang!
Vi skal få leve under Nådens hvelving
fra dåpens daggry til vår siste time!

Vi ber deg, Gud: La gleden over livet
få bringe oss tilbake til vår neste,
selv om vi ennå gjemmer oss bak murer
og, blinde for din godhet, går og klager.

Hver stund som hjertet slår, skal bønnen lyde:
Vår Gud, la gleden aldri bli tatt fra oss!
La gleden gi oss kraft, så vi kan leve
for dem som trenger oss vår tid på jorden.

Svein Ellingsen i samlingen Det skjulte nærvær, Salmer og dikt av Svein Ellingsen, 1985 (1979)
Aschehoug Oslo

onsdag 1. desember 2010

...kanskje vår fremste salmedikter...

Noen må våke i verdens natt

Noen må våke i verdens natt,
noen må tro i mørket,
noen må være de svakes bror,
Gud, la din vilje skje på jord!
      Hjelp oss å følge ditt bud!

Noen må bære en annens nød,
noen må vise mildhet,
noen må kjempe for andres rett,
Gud, la ditt rikes tegn bli sett!
      Hjelp oss å følge ditt bud!

Herre, du våker i verdens natt,
Herre, du bor i mørket,
Herre, du viser oss Kristi dag!
Selv under livets tyngste slag
      er vi hos deg, du vår Gud!

Svein Ellingsen i samlinga Det skjulte nærvær, Salmer og dikt av Svein Ellingsen, Aschehoug, Oslo 1985, 4. opplag. Første opplag i 1978.

Desember er en måned med forventning, glede og mye kos. Nettopp da kan de smertefulle erfaringene vi bærer med oss, bli påtrengende. Sorg og vemod knyttet til å ha mistet våre nære, kan gjøre kontrastene sterke. Derfor har jeg invitert Svein Ellingsen inn i bloggen min nettopp i desember. Han har noe her å gjøre!

Velkommen til å ta del ~

Svein Ellingsen (født 1929) har arbeidet med salmer siden begynnelsen av 50 - årene. Idag er han kanskje vår fremste salmedikter, og flere av hans arbeider er tatt i bruk i kirken. De fleste av tekstene er tonesatt, og en rekke av hans salmer foreligger både i melodiutgave og plateinnspilling.

Slik starter presentasjonen av ham, bak på nevnte samling av tekster fra  1978 (1985).

Høsten 2009 gav Verbum forlag ut boka Svein Ellingsen, En livsfortelling, med Eyvind Skeie som forfatter. Jeg vil dele fra den nå i desember. Vi får del i livsvilkår og erfaringer som Svein Ellingsen har med seg fra sitt liv. Det gir bakgrunn og utvider perspektivene når vi siden leser tekstene hans.

I etterskriften til et studiehefte som Svein Ellingsen har gitt ut, har Olav Skjevesland skrevet noen ord jeg tar med til slutt idag.

Svein Ellingsen har bygget mange salmehus som sårede veifarende kan flytte inn i når livets slag rammer. Og han har dertil en vár sans for den savnets smerte som blir tilbake når de første sorgens uker er forbi. Etter at de som stod hos da det gjaldt som mest, har vendt tilbake til sin daglige dont og savnets ensomme hverdag kommer, da ber han:

Vær fortsatt ved vår side
når stormen stilner av.
Vær nær oss når vi søker
til våre kjæres grav.
Gi at vi aldri mister
velsignelsen fra dem,
men alltid bærer med oss
det gode de bar frem.

Fra salmen Din fred skal aldri vike, av Svein Ellingsen

Sitatet over er fra etterskriften ved Olav Skjevesland, i boka, Skjult som vind i treets krone, Studiehefte til seks salmer i Norsk Salmebok, Verbum forlag 1990.