..det gjelder ikke bare å ha et øye som ser, tegneren må også øve opp hånden som skal utføre selve streken...

Svein begynner høsten 1945 ved gymnaset som ligger ved Kongsberg Høgre Almenskole, hvor han har gått på realskolen.

Han velger engelsklinjen, med vekt på språk og historie, men Sveins interesse for form og farge har ikke stilnet. Han tegner hele tiden, linjer og former, og merker at han er utstyrt med en evne som ikke alle har. Svein kan SE. Han ser gjenstander, former og perspektiver på en måte som gjør ham istand til å gjenskape dem med blyanten. Å mestre dette gir stor glede og tilfredshet.

Svein forstår at tegning også handler om forståelse og teknikk. Det gjelder ikke bare å ha et øye som ser, tegneren må også øve opp hånden som skal utføre selve streken.  Han melder seg på et brevkurs i tegning. Etter hvert som han utvikler håndlaget, får skolelaget på Kongsberg Høgre Almenskole stadig flottere plakater, ja, hver plakat blir et lite kunstverk, med håndtegnede bokstaver og illustrasjon. På denne måten oppdager Svein noe om bildets kommunikative evne.

Han er i stand til å uttrykke noe med tegningene og plakatene sine, noe som er mer enn selve informasjonen. Bildet formidler følelse og engasjement. Til og med bokstavene kan gjøre dette....
       Porten inn til symbolenes verden har, for alvor, åpnet seg for Svein.

Gjennom tegningen kjenner Svein at han fullbyrder noe i seg selv. Bildet, selv om det er en enkel plakat, er ikke bare streker og farger på papir eller kartong. Bildet er noe som skapes i samhandling mellom Svein og motivet, ved hjelp av blyant og fargestifter. Og når denne samhandlingen er ført til ende, har det oppstått noe som ikke var der før, noe som har et uttrykk og en vilje og som er blitt til fordi Svein har skapt det. Det eksisterer utenfor Svein, men uten Svein hadde det ikke eksistert.
(s. 53 - 54)

Svein begynner å se for seg at det kanskje vil være mulig å ta en kunstnerisk utdannelse og leve av å tegne eller male. Det er en tanke som ofte melder seg hos ham når han sitter med tegnesakene sine og kjenner at han trives, selv om han ikke våger å tenke denne tanken helt ut.

Men så er det denne uroen hans som blir mer og mer plagsom. Han prøver å skjule den som best han kan, men det er ikke til å unngå at andre også legger merke til at Svein har dager hvor han ikke er på høyde med seg selv.
       Der stiger frem en smerte i Svein. Han kjenner det som en murring i magen og i brystet, og etter hvert som murringen øker, begynner et hjul å spinne rundt i brystet hans. Svein kjenner det rent fysisk, hjulet spinner rundt og rundt. Noen ganger stilner det hele av igjen, men ganske ofte går uroen og angsten ut over skolearbeidet. Det går forsåvidt så godt at det ikke er noen umiddelbar fare, men Svein er bekymret og redd. ( s. 56 - 57)

Utover i fjerde gymnasklasse blir Sveins problemer så tydelige at hans mor og hans venner blir bekymret. De forstår ikke hele omfanget, men antar at problemene kan ha å gjøre med hans høye aktivitetsnivå på skolen og etter skoletid, alle hans oppgaver, ansvar og interesser. Nå må han ikke sprenge seg!

   Men for Svein fortoner det seg anderledes. Han tenker ikke på alle aktivitetene og på ansvaret som noe som tapper ham for krefter, tvert imot gir det kraft å være i bevegelse, skape noe og få ting til å skje. Det er som en brann i ham, og hva vil skje hvis brannen slukkes?

Et stykke utpå høsten 1947 kommer Svein til denne konklusjonen: Jeg har angst.
....

Når Svein har kommet så langt i sin erkjennelse, trekker han en annen konklusjon: Han har ikke bare angst, men han er syk og må til lege. Dette er et spesielt trekk ved den unge Svein Ellingsens forståelse av seg selv og sin tilstand. Meget tidlig i forløpet av det som senere skal utvikle seg til dype depresjoner og angst, er han istand til å fastholde det enkel faktum at han er syk. Og den som er syk trenger legehjelp. Slik er Svein Ellingsens formel. (s. 57)

Svein Ellingsen kom i kontakt med Gordon Johnsen som var psykiater. Gordon Johnsen var blitt kjent med Einar Lundby, en kristen lege som var utdannet i psykoanalyse i Berlin.

Sammen med doktor Harald Frøshaug, som var formann i Kristelige Legers Forening, ble Gordon Johnsen og Einar Lundby sentrale i en krets av kristne leger som ville søke å gjøre en innsats for pasienter med nervøs lidelse som diagnose.
   Ikke minst i forbindelse med psykoanalysen hadde det blitt hevdet at religiøse holdninger og kristen tro faktisk kunne være med på å fremme sykelige sinnstilstander hos enkelte pasienter. Denne kretsen av kristne leger ville arbeide i fagfeltet med en annen grunninnstilling, nemlig den at kristen tro i utgangspunktet ikke bidrar til å gi mennesker psykiske lidelser, for eksempel gjennom fortrengningsmekanismer og skam.

Både Einar Lundby og Gordon Johnsen bidro i stor grad til å alminneliggjøre det faktum at også mennesker med kristen tro kan få nervøse lidelser av mange slag. navnene deres ble kjent utover fagmiljøene, og mennesker fra hele landet vendte seg til dem for å få råd og hjelp. (s. 59)

Eyvind Skeie i boka, Svein Ellingsen, En livsfortelling, Verbum Forlag 2009

Midt i vår angstfylte verden

Midt i vår angstfylte verden,
midt i dens lammende nød,
aner vi evige krefter,
gitt oss i liv og i død.
Truende undergangs-makter
får ikke siste ord.
Lyset fra Gud vinner seier,
ny blir vår blodstenkte jord.

Bud fra den kommende verden
når oss i dypeste nød,
bud om forvandlende krefter,
sterkere enn vår død.
Midt i vår motløshets vinter
ser vi et blomstrende tre.
Jorden er gjemt ved Guds hjerte,
snart skal hans under skje.

Svein Ellingsen i samlingen, Vårt øye ser mot Betlehem,  H. Aschehoug & Co. 1987