Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

lørdag 26. mars 2011

Å jord, ver still, ver still, så mitt tre får gro!

No plantar kvinna ~

No plantar kvinna i verda eit tre.
På kne liksom ein som bed
ligg ho blant restene etter dei mange
som stormen har brote ned.

På ny må ho prøve, om ein gang eitt
får vekse seg stort i fred.

Ho opnar molda og reier eit rom
for røtene, fine som hår,
så dei kan få feste og finne ned
dit livsens straumar går.
Plante eit tre er å bygge ein veg
fram gjennom mange år.

Ein draum om det fullvaksne treet
står som ein kvelving bjart
av blomar og lauv over kvinna,
som klappar så fast og vàrt
mold inntil røter, og vonfull tel
kvar knupp som skal breste snart.

-----

Da dirrer treet, og handa som held det,
og grunnen der det er fest.
Kva er det? Skalet kring kjerna
av mørker i djupet, som brest?

Ho set dei utspilte hender mot molda
som ville ho tvinge til ro
den trugande dirring. Å jord, ver still,
ver still, så mitt tre får gro!

Halldis Moren Vesaas i samlinga Tung tids tale (1945)

fredag 18. mars 2011

....heretter heiter det: vi....

I 1945 straks krigen var over, som våre foreldre og besteforeldre gjennomlevde ~ kom diktsamlinga fra Halldis Moren Vesaas, Tung tids tale. Samlinga rommer så mange ulike livsopplevelser om hvordan det var å leve her i landet i Telemark på gården Midtbø, mens krigen rammet så ulikt, og hadde så mange sider.
Titteldiktet legger jeg ut på bloggen nå, i medfølelse med våre medmennesker som bor i strøk av verden som er jorskjelvutsatte på en helt annen måte enn her hos oss, og i fare og lider av andre grunner. Nå er hjertene våre hos dem;

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

Halldis Moren Vesaas i diktsamlinga Tung tids tale (1945) i Dikt i samling, Aschehoug Lyrikk 2008.

torsdag 17. mars 2011

...enno er inkje til endes...

I sin første diktsamling som Halldis Moren Vesaas gav ut allerede i 1929, skriv ho vakkert om det å være i livet sin begynnelse med aning om det som kan komme og åpning mot det som kan skje. Diktsamlinga Harpe og dolk, kom ut da hun var 22 år og jeg gjengir ett av diktene:

To roser

Det kom til mitt bord to roser,
to halvsprotne roser i stad.
Eg sit her og ser på dei båe
og blir så forunderleg glad.

To halvopne, kviskrande munnar
som lovar så halvt omhalvt
at enno er inkje til endes
og enno kan hende meg alt.

Og røyster eg trudde var tagna
for alltid i sjølve meg
svarar i undring og jubel:
Ja enno kan alle ting skje!

Halldis Moren Vesaas i diktsamlinga Harpe og dolk (1929), Dikt i samling, Aschehoug Lyrikk 2008

onsdag 16. mars 2011

...eit barns fine hud og mjuke hår....

Halldis vart midtpunktet på garden frå første stund, og ho utvikla seg slik eit velskapt barn skal gjera. "Kjeringi og dotteri treivst godt. Den fyrste minkar og den andre veks - det er vel so laga," lyder den nøkterne meldinga barnefaren sende Anders Hovden eit halvår etter fødselen. I dei komande seks åra fekk Gudrid og Sven fire søner, og det faren hadde skrive om sin "gode, fagre barneheim", kunne Halldis seinare seia om sin. (s. 52)

Slik skriver Olav Vesaas, i biografien om mor si, Å vera i livet, Ei bok om Halldis Moren Vesaas,
Det Norske Samlaget 2007

Vi skreiv frametter vinteren båe to, Tarjei noveller, eg dikt. Men dikta hadde unekteleg fått ein sterk konkurent no. Noko eige arbeidsrom hadde eg ikkje, skrivinga måtte gå føre seg på soverommet, på det bordet eg stelte ungen på, og med korga hans tett innmed. I den tida skulle eit spebarn berre skrike til det vart lei av det, det var ikkje tale om å ta  ungen opp mellom stelletidene og dulle med han. Men korga stod no der, så, og den vesle skapningen som låg der og stirte ut for seg med store blå auge, var så mykje meir fengslande enn papira på bordet. Samtidig var ein så fylt av dette å ha fått eit barn at ein måtte prøve å finne uttrykk for det. Og i motsetning til det som dikt elles hadde for vane, kunne eit dikt om dette komme fullt ferdig ned på papiret, utan å måtte gjerast meir med.
Eit slikt heilt spontant dikt  stod på papiret ein dag, med tittel og alt. (s.73) 

Og diktet var Lykkelege hender.

Slik skriver Halldis Moren Vesaas, i boka I Midtbøs bakkar, Minne frå eit samliv, Aschehoug Biografi 2007, og det er sønnen Olav hun forteller om. Teksten omhandler året 1935 da han ble født.


Lykkelege hender

Lykkelege hender!
Frå gjerning til gjerning som ligg og ventar
berre på dei
går dei dagen lang.

Tene ved livsens grunnkjeldar får dei.
Hender skaper brød,
deler ut føde ved dekte bord, til svoltne munnar.
Tøy glir igjennom dei, blir til klær,
klær glir igjennom dei, blir reine og glatte,
sveiper seg angande kring lemmene våre,
ligg og lyser kvitt over bord og seng.
Flekker og støv og søle kverv under hendene,
dei vil at alt ikring dei skal skine.

Lykkelege hender -
vatn lever dei i, og tek i tre,
i jønn og i mangt slags metall,
kaldt og varmt,
kveiker lys, gjer opp varme.
Blomar får dei røre ved, og alt som skal vekse,
stryke eit dyr over pelsen,
stø opp ei plante som held på bognar,
halde vârt kring ei kosteleg bok.
Heile dagen er hendene fulle.

Og kvelden kjem til dei
med nye gåver:
klær, vatn,
puter å glatte,
eit barns fine hud og mjuke hår
å røre varleg,
eit elska andlet
med trøytte drag.

Og når natta er der
søv dei inn i mørkret
stille og varme
hos to andre stille og varme hender.

Lykkelege hender.
Ein gang skal det bli sælt
å få kvile for godt.

Halldis Moren Vesaas i diktsamlinga Lykkelege hender (1936), Dikt i samling,
Aschehoug Lyrikk 2008

mandag 14. mars 2011

...undring.... I´m wondering....

I like very much to have so many visitors from the USA in my blogg ~ do you find something you are looking for?

søndag 13. mars 2011

...viktig er det óg å bygge sitt livshus....

At Halldis Moren Vesaas har opplevd gleden ved å skape og komme til uttrykk gjennom språket, i livet sitt ~ er ingen hemmelighet. Og at gleden varte helt fram til året hun døde, er som hun selv skriver, en nåde. Det berører meg å lese om denne gleden i ett av hennes siste dikt ~ og kjærligheten til språket som hun bygger sitt livshus med!

Som jeg skrev 8. mars, gjorde Halldis Moren Vesaas ferdig manuskriptet til sin siste diktsamling det året hun døde. Den kom ut i 1995 og heter Livshus. Fra den vil jeg gjengi diktet med samme navn som diktsamlinga:

Livshus

"Bygg ditt dødsskip!" ropte D.H.Lawrence.
Ja visst, det skipet kan nok trengast om litt.
Men viktig er det óg å bygge sitt livshus.
Du har fått bygd i nesten all di tid på ditt.

Tidleg om morgonen kom du
til teigen som gøymde i si jord
dei steinane du skulle hente og gi form
og bygge av. Dine steinar heitte ord.

Gleda ved å bygge, og kjærleiken
til byggematerialet du har fått
er blitt større og større etter kvart
som ein lang dags timar har gått.

Men størst er nåden at det no, så seint,
enno kan skje deg at du finn
steinar til ditt livshus, og at du enno
maktar å forme dei og føye dei inn.

Halldis Moren Vesaas i samlinga Livshus (1995)

fredag 11. mars 2011

....at det kanskje hadde gått an å stå litt mindre stridt på sitt....

Det livet vi no tok til å leve, med mykje reising kvar for oss og med mange slags aktivitetar kvar på vår kant, førte til at vi no for alvor kom til å leve etter det som hadde vore vårt - i alle fall mitt - kjekke prinsipp da vi gifte oss: at vi framleis skulle vere to heilt sjølvstendige menneske. Kanskje passa det meg betre enn det passa han. I så fall er det eit vitnemål om hans toleranse og generøsitet at han let meg framture utan å kny - "eller nesten da". Det låg nok eit lite klagemål i det når han kunne seie til felles kjende at "Halldis er så sjølvstendig, ho". Hende det at han mukka fordi eg tok på meg så mange oppdrag og var så mykje på farten, kunne vi ryke opp i hissig kvinnesaks-kjekling. Eg skulda han for å ha eit bakstrevar - syn på kvar kvinna hadde sin plass. Sa at han hadde gift seg med feil kvinne, at han burde - og ville, inst inne - ha hatt ei kone som i eitt og alt likna på dei kvinnene han skildrar så tilbedande i Bufast-bøkene: ei som står i ustanseleg blått forkle ute ved husnova og "ropar heim".

Eit korn av sanning var det i den skuldinga, enno. Når eit kvinnemenneske først hadde fått på seg husmor-forkleet - som i alle fall Bufast-åra måtte vere blått og som da, i hans auge, var det mest kledelege og sexy av alle kvinneplagg - kunne han vanskeleg forstå at ho kunne ønske seg andre oppgåver enn det "å stelle dagane til" for husfolket sitt. Han hadde da sett kor nok, og stundom meir enn nok, hans eiga tilbedte mor i si tid hadde hatt med den oppgåva.
Ikkje at eg mistreivst i blått forkle-rolla heller. Men nøye seg berre med den, slik tida hadde forandra seg, og så mange andre roller som no baud seg? Nei takk!
------
Tarjei var alltid ivrig etter at eg skulle skrive, og ungane var ikkje store før dei iblant kunne gi meg det vennlege rådet at "nei, mor, gå og sett deg for deg sjølv!" Det hadde vore lite spørsmål om å "ofre" seg. Ein kunne isolere seg med sitt, utan at det trong gå for mykje ut over heimeliv og mann og barn.

Heretter? - Veit ikkje. Stundom har ein vel tenkt, no etterpå, at det kanskje hadde gått an å stå litt mindre stridt på sitt, slå litt av på kravet om sjølvstende. I det minste kunne ein ha sett betre etter korleis den ein levde ved sida av, hadde det.

          Jeg elsket deg nok, men jeg så deg ikke.
          Jeg var meg selv for heftig og for meget....

Kanskje det. Kanskje Terjei syntes det. Eg spurte han visst ikkje - var meg selv for heftig og for meget til det. Ikkje var han den som trengde seg fram med krav på å bli sett heller, han gjekk så stille med sitt. (s. 145 - 146)

Fra boka I Midtbøs bakkar, Minne frå eit samliv, Halldis Moren Vesaas, Aschehoug Biografi 2007.

torsdag 10. mars 2011

....meir enn du gav, fekk du att....

Med kvinnedagen ferskt i minne og nylig heimkommen fra høstferieferden østover, vil jeg dele et dikt av Halldis Moren Vesaas. Ved diktet vil jeg hedre minnet om mor mi som døde tidlig etter et liv hvor hun ikke sparte seg, men gjorde det hun hadde å gjøre under vilkårene som da gjaldt. Kapasiteten og arbeidsgleden hennes var stor. Jeg er stolt av henne ~ og diktet er et av dem jeg er så glad i, hos Halldis Moren Vesaas.

Å vere i livet
Tri vers til mor

Dette: Å vere i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og lét deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygd
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig er du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

Halldis Moren Vesaas; I ein annan skog

tirsdag 8. mars 2011

....ikkje berre eit vedheng til mannen...

Halldis Moren Vesaas (1907 - 1995) voks opp i Trysil og debuterte 22 år gammal med diktsamlinga Harpe og dolk. Ho og ektemannen, forfattaren Tarjei Vesaas, busette seg i Vinje i Telemark, og dei reiste mykje, i Norden og Europa for øvrig, og knytte verdfulle kontaktar med andre diktarar slik at heimen deira, Midtbø, vart litt av eit nordisk kultursentrum. Halldis Moren Vesaas gav ut fire diktbøker før krigen, blant dei Lykkelege hender (1936). Dei mest kjende diktsamlingane frå etterkrigstida er Tung tids tale (1945), Treet (1947) og I ein annan skog (1955). Ho har òg gitt ut mange andre slags bøker, barnebøker, ein roman, noveller i Så nær deg (1987), dessutan biografiske bøker om Svein Moren og Tarjei Vesaas, artiklar og essays, "diktminneboka" Vandre med vers (1990). Mykje av si arbeidskraft brukte ho på gjendiktning av klassisk drama, av Racine og Molière, av Shakespeare og Brecht. I siste leveåret sitt gjorde ho ferdig manuskriptet til den siste diktsamlinga, Livshus (1995), ein av dei største suksessane nokon lyrikar har oppnådd her i landet.

Slik presenteres Halldis Moren Vesaas på Forlagets egen presentasjon eller vaskeseddelen til boka
I Midtbøs bakkar, Minne frå eit samliv, av Halldis Moren Vesaas, Aschehoug Biografi 2007.

Straks vi var ferdige med middagen, reiste vi. Ikkje på noka bryllupsreise, var det likt seg det! Vi skulle beint heim til Midtbø og innstallere oss, vi. 
Far slo følgje med oss til Oslo, han skulle på møte i Det litterære råd.


Dette var ein torsdag. Kvelden etter hadde Tarjei lovd å lese opp på det faste fredagsmøtet i Bondeungdomslaget i Oslo. Dit fekk han gå aleine, eg var blitt så forkjølt at eg gjekk og la meg. Far var gått til sitt møte i Det litterære råd. Seint på kvelden kom han inn på hotellrommet til meg. Møtet var slutt, no skulle rådsmedlemmene heim til Eugenia Kielland til ein etterpå-fest. Om ikkje eg hadde lyst til å bli med?
Det hadde eg. Forkjølt, sengeliggande - ja visst. Men vere saman med far, Eugenia, Falkberget og andre slike folk - det var freistande. Opp av senga, på med klærne, og heim til sprakande peisbål og like sprakande samvær heime hos Eugenia i Majorstuvegen 25.
Da eg kom heim til hotellrommet, nokså langt på natt, sat Tarjei oppe og venta på meg. Blid var han ikkje, som ventande var: "Du ville ikkje bli med meg, men vart med far din!" Det hadde vore flautt å vere han da formannen i BUL skulle takke for opplesinga og kom med ein stor blomsterbukett som han hadde tenkt å overrekke den nygifte fru Vesaas. Som altså ikkje var der til å ta imot. "Dei sa at i grunnen hadde du ikkje fortent å få blomar, men her er dei no likevel."
Flautt å vere han? Visst kunne ein forstå det. Visst var ein flau sjølv, syntest ein hadde oppført seg tankelaust og dumt. Men oppførselen var i samsvar med eit prinsipp som ein slett ikkje hadde tenkt å fire på: fordi om ein no var gift, skulle ein halde fram med å vere ein sjølvstendig person, ikkje berre eit vedheng til mannen sin.  (s. 42 -  43) 


Fra boka I Midtbøs bakkar, Halldis Moren Vesaas, Aschehoug 2007.