Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

søndag 31. mars 2013

å ta imot

I Jesu lignelse om såkornet faller noen av frøene blant tornebusker. Tornebuskene vokser opp sammen med det og kveler det. På spørsmål fra disiplene om hva lignelsen betyr, får vi vite at såkornet som falt blant tornebusker er et bilde på de mennesker som nok hører Guds ord, men på sin vei gjennom livet kveles de av bekymringer, rikdom og nytelser, så de ikke bærer fullmoden frukt.
John D. Rockefeller, som var svært rik, ble en gang spurt om hvor mye penger han måtte ha for å slå seg til ro. "Bare litt til!" var svaret. Ikke engang han mente han hadde nok. Problemet med materiell vinning er dens manglende evne til å tilfredsstille. Vi blir aldri fornøyd, uansett hvor mye vi oppnår. Straks et ønske er oppfylt, dukker et nytt opp, og et nytt og et nytt. "Bare litt til!" Det er presist materialismens problem. Når mammon, pengene, er min herre, får jeg aldri noensinne nok. 

Motsatsen finner vi i Davids salme: "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting." Salmen uttrykker en fullkommen tilstand; i Gud har David alt, ja overflod. Selv om han går i "dødsskyggens dal" og selv om "fienders øyne" finnes der like framfor ham, er det Guds "godhet og miskunn" salmedikteren fokuserer: "Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann." Hva er troen annet enn en dyp takknemlighet og tillit til den Gud som gir oss alle ting? spør Korsvei-prest og forfatter Knut Grønvik. Livet er en øvelse i å ta imot, takke og være tilfreds. (s. 158 - 159)

Barbro Raen Thomassen; Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011

onsdag 27. mars 2013

Opplevelsen av å være splittet

Den som hadde vært en fugl. Slippe å forholde seg til saker, løfter, avtaler. Slippe å ta telefoner, slippe å åpne e-postboksen. Sol ute. Svart inne. Opplevelsen av å være splittet, dradd i alle retninger på en gang. Det stikk motsatte av enkelheten og enheten, som samler og forløser. Kastet hit og dit, fram og tilbake i tankene, tusen kilometer i timen, rasende, hvileløs. Mens kroppen, beina, hendene vil ingenting, klarer ingenting, lystrer ingenting - annet enn å skrive akkurat dette, presse det ut, dråpevis. Umulig å samle seg om det jeg egentlig skal og bør. Jeg har vært her før. Kjenner landskapet. Må klare å vente til det går over.
Kommer på at jeg en gang fikk hjelp av benediktinermunken Anselm Grün og roter fram noen gamle notater. I anledning arbeidet med en utstilling i Galleri Lista Fyr, bodde jeg noen uker i den gamle fyrmesterboligen. På værharde Lista med det store havet. Øverst er havet oftest urolig. Bølgene kan slå mot land med voldsom kraft, syde, skumme, frese. Men hadde jeg tatt på meg dykkerutstyr og dukket ned under bølgene, ville jeg erfart at det blir roligere jo lenger ned jeg kom. På bunnen er alt helt stille.
Meditasjon og bønn er å dykke ned til den dypere ro som ligger skjult på bunnen av våre hjerter, skriver Anselm Grün i Hjertets hvile. Tankene våre er ofte forvirrende og urolige, og følelsene et kaos - som havets bølger. Men under tankene og følelsene finnes et stille rom i oss der Gud bor. Dit kan vi dykke ned og finne fred. I det rommet er vi helt hos oss selv, og helt hos Gud. I det rommet er vi fri for meninger vi selv eller andre måtte ha om oss, eller meninger vi tror vi selv eller andre har om oss. Forventninger, krav, dommer, sårende ord har ingen adgang.
Og når vi flyter opp igjen til overflaten, til de urolige tankene som river, herjer og sliter - det skjer stadig - skal vi vite at Gud like fullt har tatt bolig i oss, og blir i oss, for all tid. "Så kom igjen til din ro, min sjel, for Herren har gjort vel imot deg," ber salmisten i Salme 116. Han har vært der før. Han lengter tilbake dit. (s. 157 - 158)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir Forlag 2011

onsdag 20. mars 2013

Hver av oss ~ vår egen markblomstfortelling

Som Tina når hun synger salmer på jublende énstavelser. Som Tina som ikke kan lese, men som har slitt ut flere Bibler ved å bla i dem, slik hun så bestefaren gjøre. 
Som Kristin F. som legger hånda på hjertet. "Jeg har noe på hjertet," sier hun, men går gjerne i stå når innledningsordene er brukt opp.
Da kan Mette Lise prestedatter komme henne til unnsetning med bekreftelser og oppmuntringer - rolig, sindig og fornuftig.
Som Sølvi som liker å spille skuespill. Slik at hun kan gå seg bort i skogen og bli reddet av Kjærligheten, Trofastheten, Lyset og Han som gir nytt liv hver dag.
Som Adele som ler så kroppen rister og tårene triller hvis noen mister noe på gulvet.
Som Dag Theodor på 2,02 - når han lyser velsignelsen. Eller når han kledd i hvit kappe hjelper prest Kathrine på 1, 61 med å dele ut nattverden.
Når han er i form, hjelper Steinar også. Steinar som har gått på bibelskole i Grimstad og som kan salmene og liturgien utenat, prestens del også.
"Gud elsker å leke gjemsel med oss for at vi skal finne ham," sier kunstnerprest Jonas som besøker oss fra Göteborg og som tegner når han prediker. 
Gud er som det frydefulle barnet som gjemmer seg under sofaen og roper: "Finn meg!" I nattverden inviterer Gud oss til den største festen i en liten, tørr brødbit og en skvett vin. I brødet og vinen gjemmer han seg - skjult tilstede - og venter på å bli funnet.
Sindre kan være den første til å sprette opp av benken, gå fram og ta imot. Han som tidligere var utrygg og engstelig  - nå dypper han brødet i vinen og spiser. 
Thor Eivind kommer så ofte han kan. Han synes det er gøyere i Tro&Lys enn i Dyreparken, sier han. "Jeg dukker opp," sier han glad. (s. 156 - 157)

Barbro Raen Thomassen; Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, 
Avenir forlag 2011