Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

tirsdag 21. mai 2013

Av henne lærte jeg å fryde meg over råvarenes estetikk.

En dag bare stod hun der, i okerfarget kjole, halvlangt svart hår og med ryggsekk. Jeg tror hun var barbeint. Det banket på døra, vi åpnet opp, der stod hun. Like foran oss. Som om året som var gått nesten ikke eksisterte. Som om vi nylig hadde sett hverandre og hun bare var kommet tilbake for å levere noe. "Jeg lovet jo å komme når dere fikk deres førstefødte barn," sier hun. Hun kom med interrailbilett fra Frankrike til Bergen. Vi var studenter og bodde på Søreide. Hun kom med epler og honning i sekken.

Etter jødisk tradisjon kommer venner med epler og honning til foreldrene når et nytt barn er født. Eplene skjæres i båter, dyppes i honningen og spises i fellesskap. Det betyr lykke og er en symbolsk festhandling. Florence er fransk jøde, med polske aner på morssiden. Hun vokste opp i en protestantisk, kristen familie uten å vite noe om sitt opphav. Da hun var 17-18 år gammel - omkring det tidspunktet jeg første gang traff henne, hun elev på gymnaset i Angers, jeg student ved Ecole des Beaux Arts - begynte hun å interessere seg for hebraisk. Hun lærte seg språket ved egenstudier på kveldstid. Med språkstudiene vokste interessen for alt av jødisk kultur, tradisjon og historie. Hun ble trukket mot jødedommen av tilsynelatende uforklarlige grunner - inntil hun begynte å undersøke sin egen slektshistorie.
Moren hennes var, viste det seg, av jødisk opprinnelse. Moren visste det ikke selv - før datteren oppdaget det. Mormoren levde fortsatt. Hun visste. Men hadde gjort alt for å skjule det. Av frykt for nye forfølgelser, nye pogromer, nye utrydningsleire. For å skåne sine etterkommere og redde dem fra ovnene.

Nå stod Florence der. Det var sommer. Hun ble boende hos oss så lenge interrailbilletten tillot det. Vasket bleier, ryddet, hjalp til med allslags forefallende arbeid. Et par somre senere, etter at vårt barn nummer to var født, kom hun tilbake sammen med tre av sine fire søsken og med moren deres, Jacqueline, som sjåfør. De hadde sittet tett i varmen, i en tettpakket bil og kjørt lenger enn langt. Men ikke uten å ta med gaver, blant annet en tettpakket kurv med barnetøy, omsorgsfullt brettet sammen.

Under mine studieår i Frankrike hadde denne familien åpnet huset sitt for meg. Jeg bodde der ikke, men hadde stående invitasjon til hver eneste søndagsmiddag og tilbrakte mange weekender hos dem. Deres hjem ble mitt andre hjem. Søndagsmiddagene var tilberedt av de beste råvarer, innkjøpt på markedet i Angers, der bøndene omkring kam inn hver lørdag med årstidens bugnende ferske grønnsaker, frukt, bær urter, kjøtt, fisk, kastanjenøtter, oster, oliven og bakverk. Jacqueline lærte meg mye om tilfredsstillelsen ved å tilberede maten fra bunnen av. Hun lærte meg å lage fransk løksuppe, quiche lorraine og ratatouille nicoise. Foruten clafoutis limousin - denne sommerlige desserten av kirsebær, bakt i ovnen med en blanding av eggedosis, litt mel og vaniljesukker helt over seg, servert lunken. Av henne lærte jeg å fryde meg  over råvarenes estetikk. På Jacquelines kjøkken hang sjalottløk, kepaløk og hvitløk i lange fletter ned fra taket. På kjøkkenbenken stod store fat med frukt og grønt.

Fra Florence sitt første besøk hos oss har jeg bevart et lite kors. Fra henne som er jøde. Hun laget det en dag vi gikk tur. Det vokste gress langs veien der vi gikk. Hun tok to strå, la dem over hverandre og bandt dem sammen med et tredje. Korset ligger fortsatt inni bryllupsbibelen vår, mer enn 30 år senere. Skjørt, mellom tynne ark. Det enkleste - og vakreste - jeg vet. (s. 185 - 187)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011


lørdag 18. mai 2013

skumlere enn vi kan forstå

Adam Imago Dei, det er bare meg

Det er bare meg
Lenge gråt jeg ved din side
Hørte du meg ikke mitt bilde?
ARNOLD EIDSLOTT

En bror skriver om sin søster: Jeg hadde en gang en søster. Hun tilhørte solfolket. Hun hadde et glimt i øynene og smilte og lo ofte. Hun ble aldri lei av å dele ut klemmer til alle og enhver. Lyset som utgikk fra henne, skapte rom som var lette å være i. Til og med en sur og temmelig streng onkel måtte slippe fra seg et bredt og varmt smil under hennes solregime.

(sider med biter av broderiet med fortellingen om Torstein)

Hun døde like før hun fylte 40. Da broren bøyde seg over henne på dødsleiet, åpnet hun plutselig øynene smilende og ropte navnet hans gledesfylt. I et tidløst nå smeltet trekkene hennes bort, og hun var ingenting annet enn et menneske, forvandlet til sol. Så forsvant hun inn i bevisstløsheten og døde dagen etter.

En søster skriver om sin bror: Om tindrende øyne. Og om butte fingre som strøk henne over søsterhåret. Om en liten storebror med sinne som en kruttønne. Og med ømhet stor som et hus. Med en kjærlighet som kunne få henne til å renne over av lykke. En bror med usedvanlig evne til å glede seg, som lo av fryd over de små, enkle tingene. Som et Donald-blad på en tirsdag.

I Danmark fødes det snart ikke barn med Downs syndrom. De aborteres. Norge ser ut til å bevege seg i samme retning. 

Broren trekker linjer til nazistenes eutanasiprogram. Til Cristoph Probst i motstandsgruppa Hvite Rose. Han ble henrettet i 1943, 23 år gammel, fordi han protesterte og spredte tanker om at "hvert eneste menneske er dyrebart". Solfolket er ureduserbare, skriver broren. "De vandrer rundt på jorden med et overskudd av kjærlighetskraft og er levende bevis på at det finnes en himmel over oss, som en åndsfornektende tid forsøker å psykologisere, ironisere og bortforklare i hjel. Men når menneskene "avhimles", blir det mørkt og kaldt i verden." (Klassekampen 6.12.2010. Frode Barkved: "Jeg hadde en gang en søster...")

Søsteren skriver at solens folk har vært del av menneskeheten, av våre liv så lenge vi vet om. Hun vet at de gjør noe med oss. "De berører oss og utfordrer oss til å være noe vi ellers ikke kunne vært. De gir oss noe vi ikke ellers hadde fått. Å klippe dette bort, klippe vekk denne biten av livet, ved å betegne Downsbarn som en aborteringsmulighet, tror jeg er skumlere enn vi kan forstå. Noen ønsker en medisinsk orientert debatt, eller en debatt om retten til å velge selv. Jeg er trett av det," sier hun. "Trett av fornuften som formidler belastninger, kostnader, utfordringer og byrder som er for tunge å bære. At det må kunne slippes. Nei, vi skal ikke slippe. Kanskje har ikke fornuften rett til en plass her. Noen ting kan bare fattes med hjertet. Kjærlighet kan bare fattes med hjertet. Livet likeså. Jeg har noe å fortelle dere. Det er tid for å bruke hjertet nå." (Aftenposten 13.03.2011. Trude Tønnes-Christensen: "En søsters stemme".) (s. 177 - 185)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011

torsdag 9. mai 2013

slike tilstander er ikke alltid så synlige

Kjærlighet kan inkludere å gi penger og ting. Men mye større er det å kunne gi tillit, gi seg selv. Vanier forteller om en av sine venner, Antonio, som var multihandikappet, avhengig av andres hjelp til absolutt alt, for å spise, drikke, gå på do, vaske seg. Antonio kunne ikke gi ting eller tjenester til menneskene rundt seg. Men han gav dem tillit. Å få lov til å holde Antonio og vaske ham når han badet, var en skjellsettende opplevelse for Jean Vanier. Antonio er en lærer for oss alle. Gud utvalgte de svake og foraktede for å gjøre de vise til skamme (1. Kor 1, 26-31). Vår vei til andre mennesker, til fellesskap, er svært smertefull, fordi den utfordrer mitt behov for å ha innflytelse, være den sterke, kloke og innsiktsfulle.

Carl Gustav Jung skrev engang et brev til en ung, kristen kvinne i Strasburg. Han skrev: Jeg beundrer dere kristne for at dere gir til de fattige og besøker de innsatte i fengslene. Dere tar dere av de svake. Men jeg har aldri forstått hvorfor dere ikke aksepterer svakheten og fattigdommen i dere selv.

Hva kan det være at vi så ofte ikke ønsker å ha noe å gjøre med funksjonshemmede mennesker? Vi blir gjerne ubehjelpelige og usikre når vi treffer dem, vet ikke hva vi skal si, snur oss en annen vei, unnviker, går utenom. Kanhende er det fordi disse menneskene minner oss på egne sår og svakheter? Vi har nemlig alle våre funksjonshemminger, bare at noen funksjonshemminger ikke er så synlige som andre. Det kan være manglende måtehold, misunnelse, hovmod, frykt, angst. Slike tilstander er ikke alltid så synlige utenpå, men de hemmer oss i å utvikle oss til frie og hele mennesker - så sant vi ikke vedkjenner oss dem. Men hvis vi vedkjenner og aksepterer vår egen svakhet og fattigdom, kan noe skje med oss. (s. 176 - 177)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir Forlag 2011

tirsdag 7. mai 2013

Det er et mysterium her

Møtet med Tro&Lys-bevegelsen har vært av avgjørende betydning for meg. Jeg har oppdaget at nettopp utviklingshemmede kan lære meg mye om å leve enklere. "Utviklingshemmede mennesker er Guds nærvær i verden," hevder Jean Vanier. I mange religiøse sammenhenger ønskes en sterk Gud som kan løse våre problemer, mens Gud i den svake blir oversett. Vi overser at Gud selv er svak: et nyfødt hjelpeløst barn, en korsfestet mann. Den utviklingshemmede kan være en hjelp for oss til å se inn i Guds svakhet. Vi trenger å gjøre vår personlige reise, fra å være handlekraftige, ressurssterke og mektige til å bli forsvarsløse, uten kontroll. Det er et mysterium her. Kan min svakhet være et vindu mot Gud? (s. 176)

Barbro Raen Thomassen; Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011

onsdag 1. mai 2013

Å brodere tar lang tid

Torstein så Ann Sinclair. Ann Sinclair så Torstein. Og gjennom Ann Sinclairs blikk fikk vi alle hjelp til å se. Ann Sinclair forløste oss og situasjonen.
Som visuell kunstner arbeider jeg med ulike materialer som papir, tre, jord, leire, aske, gras, betong og stein. Da jeg skulle finne et uttrykk for hvordan Torstein har berørt mitt liv, måtte det imidlertid et helt annet materiale til. Jeg måtte gi fortellingen om Torstein og Ann Sinclair et språk, og jeg måtte finne fram nål og tråd og brodere teksten ord for ord, på det tynneste stykke stoff som var å oppdrive. Tynt, gjennomsiktig, skjørt som livet selv.
Broderiet fyller to brede tekstkolonner fra gulv til tak. Hvorfor brodere fortellingen? Hvorfor ikke velge en raskere vei? Å brodere tar lang tid. Og likevel er månedene det tok ikke lang nok tid for å bli ferdig med fortellingen mentalt. Først broderte jeg den på engelsk, til en utstilling i New York i 2007. Deretter broderte jeg en norsk versjon til en utstilling i Rundetaarn i København 2008. Og så den engelske versjonen om igjen - ettersom den første forsvant i en flyfrakt. Gjenglemt. Oversett. Etterlatt. Som et bilde på altfor mange utviklingshemmedes situasjon.
Torstein har latt meg forstå - og jeg må hele tiden øve meg i å huske det - at jeg ikke er fordi jeg tenker eller fordi jeg handler. Jeg er i den grad jeg er i stand til å ta imot. Ikke så å forstå at å tenke og å handle er å forakte. All evne og kompetanse er i utgangspunktet gaver vi har fått, og skal forvaltes. Men tanker og gjøremål kan fort føre oss på et hektisk villspor og forlede oss til å tro at det er der vi har vår identitet. Som kristen ligger min dypeste identitet ikke i min tanke eller i mitt språk, ikke i min nasjonalitet eller mine familiebånd, ikke i mitt yrke, ikke i det jeg gjør eller presterer. Men i Gud. I Guds avbilde i meg.
Den tyske teologen Karl Rahner skriver: "Dette er den store gjerning i vårt liv: å godta oss selv som en gave av Guds uendelige godhet." Torstein, som aldri kunne lese en bok, og Karl Rahner, som skrev mange, hadde begge del i det samme mysterium, en dyp innsikt som det ikke går an å lese seg til, men som gis av nåde til den som aksepterer gaven. "Livet er en gave. Det som holder oss i gang er simpelthen at vi mottar," skrev mystikeren Katarina av Siena på 1300-tallet. Å leve enklere handler om å ta imot. Ta imot oss selv som en gave av Guds uendelige godhet. Og godta at det er den store gjerning i vårt liv. (s. 174 - 75)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir forlag 2011