Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

tirsdag 21. mai 2013

Av henne lærte jeg å fryde meg over råvarenes estetikk.

En dag bare stod hun der, i okerfarget kjole, halvlangt svart hår og med ryggsekk. Jeg tror hun var barbeint. Det banket på døra, vi åpnet opp, der stod hun. Like foran oss. Som om året som var gått nesten ikke eksisterte. Som om vi nylig hadde sett hverandre og hun bare var kommet tilbake for å levere noe. "Jeg lovet jo å komme når dere fikk deres førstefødte barn," sier hun. Hun kom med interrailbilett fra Frankrike til Bergen. Vi var studenter og bodde på Søreide. Hun kom med epler og honning i sekken.

Etter jødisk tradisjon kommer venner med epler og honning til foreldrene når et nytt barn er født. Eplene skjæres i båter, dyppes i honningen og spises i fellesskap. Det betyr lykke og er en symbolsk festhandling. Florence er fransk jøde, med polske aner på morssiden. Hun vokste opp i en protestantisk, kristen familie uten å vite noe om sitt opphav. Da hun var 17-18 år gammel - omkring det tidspunktet jeg første gang traff henne, hun elev på gymnaset i Angers, jeg student ved Ecole des Beaux Arts - begynte hun å interessere seg for hebraisk. Hun lærte seg språket ved egenstudier på kveldstid. Med språkstudiene vokste interessen for alt av jødisk kultur, tradisjon og historie. Hun ble trukket mot jødedommen av tilsynelatende uforklarlige grunner - inntil hun begynte å undersøke sin egen slektshistorie.
Moren hennes var, viste det seg, av jødisk opprinnelse. Moren visste det ikke selv - før datteren oppdaget det. Mormoren levde fortsatt. Hun visste. Men hadde gjort alt for å skjule det. Av frykt for nye forfølgelser, nye pogromer, nye utrydningsleire. For å skåne sine etterkommere og redde dem fra ovnene.

Nå stod Florence der. Det var sommer. Hun ble boende hos oss så lenge interrailbilletten tillot det. Vasket bleier, ryddet, hjalp til med allslags forefallende arbeid. Et par somre senere, etter at vårt barn nummer to var født, kom hun tilbake sammen med tre av sine fire søsken og med moren deres, Jacqueline, som sjåfør. De hadde sittet tett i varmen, i en tettpakket bil og kjørt lenger enn langt. Men ikke uten å ta med gaver, blant annet en tettpakket kurv med barnetøy, omsorgsfullt brettet sammen.

Under mine studieår i Frankrike hadde denne familien åpnet huset sitt for meg. Jeg bodde der ikke, men hadde stående invitasjon til hver eneste søndagsmiddag og tilbrakte mange weekender hos dem. Deres hjem ble mitt andre hjem. Søndagsmiddagene var tilberedt av de beste råvarer, innkjøpt på markedet i Angers, der bøndene omkring kam inn hver lørdag med årstidens bugnende ferske grønnsaker, frukt, bær urter, kjøtt, fisk, kastanjenøtter, oster, oliven og bakverk. Jacqueline lærte meg mye om tilfredsstillelsen ved å tilberede maten fra bunnen av. Hun lærte meg å lage fransk løksuppe, quiche lorraine og ratatouille nicoise. Foruten clafoutis limousin - denne sommerlige desserten av kirsebær, bakt i ovnen med en blanding av eggedosis, litt mel og vaniljesukker helt over seg, servert lunken. Av henne lærte jeg å fryde meg  over råvarenes estetikk. På Jacquelines kjøkken hang sjalottløk, kepaløk og hvitløk i lange fletter ned fra taket. På kjøkkenbenken stod store fat med frukt og grønt.

Fra Florence sitt første besøk hos oss har jeg bevart et lite kors. Fra henne som er jøde. Hun laget det en dag vi gikk tur. Det vokste gress langs veien der vi gikk. Hun tok to strå, la dem over hverandre og bandt dem sammen med et tredje. Korset ligger fortsatt inni bryllupsbibelen vår, mer enn 30 år senere. Skjørt, mellom tynne ark. Det enkleste - og vakreste - jeg vet. (s. 185 - 187)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar