Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

søndag 28. april 2013

styrke blir åpenbart gjennom svakhet

Et av de mennesker som har berørt meg aller sterkest er Torstein Kjøstvedt, som var min nabo de fleste av sitt snaue 20 - årige liv. Torstein var multifunksjonshemmet. Han hadde en strevsom kropp. Svelg og luftveier tettet seg, det var tungt å puste, mye smerte, gråt, netter med lite søvn - for ham selv og for foreldrene. Et vidunderlig smil når alt var vel. Uten at han visste det, ble Torstein grunnleggeren av et Tro&Lys-fellesskap i Lillesand. Han lot oss forstå at vi trengte hverandre. Det ble klart for oss at det kanskje ikke var Torstein som først og fremst trengte oss, men at det var vi som trengte Torstein.
Ved å være med i Tro&Lys, har jeg lært mer om meg selv enn noe annet sted. Rollene byttes om. Mine såkalte utviklingshemmede venner blir mine læremestre. Deres totale ærlighet, uten forestillelse, viser meg at jeg ikke er like ærlig. Vi har alle våre utviklingshemninger, bare at noens utviklingshemninger er mindre synlige enn andres. Det kan være vår frykt for å være den vi er i ulike sosiale settinger. Det kan være våre bekymringer for framtiden, hvordan det skal gå med våre gamle foreldre eller barna, et lite stikk av sjalusi når andre lykkes der vi selv kanskje ikke gjør det, sinne når noe ikke går vår vei, irritasjon når ting gjøres på en annen måte enn den vi mener er best. Dette er alle tilstander som hemmer oss i å utvikles til hele og sanne mennesker. Så sant vi ikke vedkjenner oss disse reaksjonsmønstrene som vår fattigdom og lar dem bli våre veiledere til å kjenne oss selv - og dermed forvandler dem til ressurser og verktøy. Vår utvikling som mennesker avhenger av det. Vår fattigdom kan da bli vår rikdom. "I sentrum av det kristne evangelium står et paradoks," sier Jean Vanier, "nemlig at styrke blir åpenbart gjennom svakhet. Veien til total menneskelighet går gjennom en aksept av vår egen og alles svakhet."

Et av de aller vakreste minnene etter Torstein er knyttet til den siste sommeren han levde:
Den afro-amerikanske sangeren Ann Sinclair og hennes musikere gav sommeren 2004 en gospelkonsert i Lillesand kirke. Blant publikum var Torstein. Han satt i rullestolen sin nede i midtgangen av kirken. Torstein kunne ikke bruke armer eller bein. Han trengte hjelp til alle grunnleggende funksjoner som å spise, drikke, vaske seg og kle seg. Han hadde heller ikke språk. Torstein visste imidlertid å sette pris på musikk. Når det var musikk han likte ekstra godt, laget han noen karakteristiske lyder for å tilkjennegi at han var fornøyd. Torstein var svært fornøyd med Ann Sinclair. Men noen blant publikum fant lydene hans forstyrrende. De forsøkte å få ham til å tie stille. Om Ann Sinclair oppfattet dette vites ikke med sikkerhet. Et stykke uti konserten tok hun imidlertid mikrofonen med seg. Hun gikk ned langs midtgangen der Torstein satt, knelte ned foran ham, og sang neste sang - bare til ham. Etter dette var det ingen som hysjet på Torstein lenger. Og Torstein strålte som en sol.
Da konserten var over fikk Ann Sinclair solid applaus og blomster. Hun takket så mye og tilføyde: "Ettersom jeg er på reise, kan jeg ikke få buketten med meg hjem. Jeg vil derfor gi den videre til det mennesket her i kveld som har inspirert meg mest - gutten i rullestolen." For ikke å stenge midtgangen, var Torstein allerede på vei ut sammen med hjelperen sin. Nå ble de vinket inn igjen. Torstein fikk blomsterbuketten lagt i fanget. Og sammen med den Ann Sinclairs siste CD, His Child. (s. 171 - 174)

Barbro Raen Thomassen: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir Forlag 2011

torsdag 25. april 2013

Frøobjekt

Så kommer fire sider med skisser av frøobjekt i boka til Barbro Raen Thomassen.
Hvordan er sammenhengen mellom natten, døden og frø?

mandag 22. april 2013

Å forberede seg på natten er en liten øvelse i å dø

Enda en mandags kveld. Det betyr å samle sammen salmebok og liturgisk bønnebok og gjøre seg klar til kveldsbønn klokka ni - sammen med gamlenaboene. Når årstiden tillater det, møtes vi gjerne i det gamle stabburet på Steindal, omgjort til kapell, med et enkelt alter: en bred planke over to lave tverrstokker. Ellers hjemme hos hverandre, rundt kjøkkenbordet, eller foran en peis. En halvtimes tid eller litt mer, der vi forsøker å legge dagens gjøremål bak oss og forberede oss på natten. I nær på 26 år har vi gjort dette, så sant det har vært mulig. Det har holdt. Det holder fortsatt.
Før kveldsbønnen begynner: noen minutter løst og fast, om dagene som har gått siden sist. Så synges en salme. Det kan være Karin Boyes "Ingen stund är såsom denna, kvällens sista, tysta timma". Det kan være "Den dag du gav oss er til ende", eller "O, bli hos meg!" - eller noe annet. Deretter finnes liturgien fram. Siste året har vi brukt Pusterom - øvelsen fra Korsveis lille røde Veivisere. Tidligere har vi alternativt benyttet to av kveldsliturgiene fra Sandom retreatsenter. I alle tilfeller: skrevne bønner, som leses vekselvis , i tidebønntradisjon. Slippe å finne på noe selv. Hvile i bønner som har vært levd og bedt før oss tusenvis av ganger. Men også hvile i mellomrom av ordløs stillhet, meditere over kveldens utvalgte tekst, huske navngitte kjære, huske dem eller det som kommer til oss, huske oss selv - at vi er de vi er, i alt som er.
Å forberede seg på natten er en liten øvelse i å dø. Godt da å kunne si med en av verdens eldste kjente kveldsbønner: "I fred vil jeg legge med ned og sove. For du Herre, bare du lar meg hvile trygt." (Salmenes bok 4,9 - en av Davids salmer) Eller med Jesu siste ord på korset: "I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd." Tegne seg med korsets tegn og la natten kommer. (s. 162 - 163)

Barbro Raen Thomassen: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011


onsdag 17. april 2013

La hukommelsen settes fri til å eie øyeblikket.

Bekymringer angående fortid og fremtid er ikke bare en smerte; de er en tragedie, fordi de absorberer i noe mindre det som var ment for noe større." Det er Iain Matthew som skriver dette i sin bok om den spanske 1500-tallsmystikeren Johannes av Korset, i kapitlet om "Å helbrede hukommelsen med håp". Vi må øve oss i å koble vårt selv fra visse minner, fra foruroligende bilder av tidligere hendelser, fra urealistiske forventninger til fremtiden eller fra bekymringer for den. La hukommelsen settes fri til å eie øyeblikket. Nå. En slik avhekting er håpets verk.

Samtidig som jeg leser dette, smyger en mørk sorgtung og klagende altstemme inn i øregangene: Agnus Dei qui tollis peccata mundi, Guds lam som bærer verdens synder. Fra Bachs h-moll messe. Miserere nobis, miskunne deg over oss. Vi er avhengige av minner for å vite hvem vi er og kjenne vår plass i verden. Å miste hukommelsen er et smertefullt handikap. Hukommelsen er et slags fortidens billedarkiv, og den er vår evne til å gjenkalle og ta inn over oss hendelser og erfaringer. Den helbredede hukommelsen splitter ikke, den får oss ikke til å revne under vekten av hva vi vet, men holder oss sammen og lar oss være oss selv i tiden.

Fortidens minner kan tyrannisere følelsene, og angst for fremtiden kan gjøre oss handlingslammet. Johannes av Korset, også kalt Johannes av Smerten, visste dette. Han kjente natten og mørket. Han hadde vært der lenge. Lenge nok til å tilegne seg nattsyn; det finnes skatter skjult i mørket. Lenge nok til å erfare at natten kan sette oss fri fra å være slaver under det som var, og fra det som kan komme, og fra det som avgjort kommer. "Håp betyr å lette sinnet for det som infiserer eller skremmer det, og samle det i en retning av Gud, som alene kan fylle det." Håpet forener hukommelsen om gårsdagen og påminnelsen om morgendagen i et samlet nå. Det er dette som kalles "øyeblikkets sakrament". Når evigheten synker ned som en trekant med spissen rettet mot et punkt i tiden. Nå.
Dona nobis pacem, gi oss fred, setter koret inn. Først bassene, så tenorene, så altene og sopranene - i en fulltonende sluttsats som stiger langsomt, sammenbundet. Stiger og stiger. Forløses - og legger seg til ro. (s. 161 - 162)

Barbro Raen Thomassen: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011

tirsdag 9. april 2013

mennesker som har gaver de ikke selv vet om

Å leve enklere er å leve jordnært og tillitsfullt: å tro at livet vil meg vel. At omgivelser, Gud og mennesker tenker godt om meg. Gi slipp på min mistenksomhet, mistro, fordommer, fordømmelser. Å gi seg hen, ja, hvile i tilliten til at jeg er elsket - som ufullkomment menneske. At det er nok. At jeg er nok og har nok. Øve seg i å innse og erkjenne det. En øvelse som aldri tar slutt, men som må gjentas hver dag - slik jeg drikker min te hver dag.
Det er alltid en fare for at mine egne forsøk kan få større fokus enn det jeg forsøker å sikte mot. En ødeleggende selvopptatthet kan ta meg. Beste medisin for å komme på rett spor er å oppsøke mine utviklingshemmede venner i Tro&Lys-fellesskapet. Helbredende øyeblikk sammen med mennesker som har gaver de ikke selv vet om. Gaver som bare oppdages gjennom samvær.
Som når vi sitter i en sirkel rundt et stort Kristuslys. Lyset står på gulvet, på et hvitt klede denne gangen - en nådeduk. På duken: rester av knuste skall, brutte relasjoner. Ved siden av det store lyset: et telys i et lite glass - godt å holde rundt og som vi kaller bønnelyset. Vi tegner kors med fingertuppene i hverandres håndflater. De samme håndflatene holder siden om bønnelyset når det sendes rundt. Fra Steinars store, stødige never til Victorias tynne, nesten gjennomsiktige anorektiske fingre. Einars fingre, rastløse og sigarettgule, for et kort øyeblikk i dyp fred. Den som holder bønnelyset kan si noe, eller la det være. Steinar ber lenge og fortrolig for dem han kjenner og elsker, med dyp, trygg røst. Victorias stemme er knapt hørbar, skjør som porselen og kirsebærblomster. Einar sier bare: "Kjære Jesus, takk. Amen", og sender lyset videre. Så enkelt.
Det handler om noe vi tror og håper bærer. "Vi byggde katedraler högt mot himlen, men du gick hela tiden längre ner", skriver Ylva Eggehorn i sin tusenårssalme til Benny Andersons melodi. "Du är ett barn som ligger på ett jordgolv, du fryser om vi inte griper in." Våre såkalte utviklingshemmede venner hjelper oss ned fra stillinger og posisjoner. Ned fra oss selv til hverandre. (s. 160 - 161)

Barbro Raen Thomassen: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011

torsdag 4. april 2013

fornøgd med det ein har

"Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning", heter det i bokmåloversettelsen av Paulus´ første brev til Timoteus, der han advarer og veileder sin venn i forhold til penger og eiendeler. I den nynorske bibelutgaven er "gudsfrykt med nøysomhet" oversatt til "å frykta Gud og vera fornøgd med det ein har". Med nøysomhet forstår vi gjerne avholdenhet eller måtehold, som jo er en vesentlig dyd. "Å vera fornøgd" er imidlertid rikere, mer positivt. Det innebærer tilfredshet, at man faktisk er lykkelig når man avstår fra noe.

Å leve nøysomt og enkelt er ikke ensbetydende med å velge de billigste alternativene og bruke minst mulig penger, slik noen synes å tro.. Tvert imot bør jeg få dårlig samvittighet dersom jeg kjøper meg en bukse som er så billig at den umulig kan være produsert rettferdig! Heller enn å kjøpe fire bukser billig, tilvirket av hender som nesten ikke får lønn, skal jeg nøye meg med en eller to som har kvalitet og som koster det den koster; for arbeideren er sin lønn verd. Mesteren sa: "Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt." (s. 159)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011