styrke blir åpenbart gjennom svakhet

Et av de mennesker som har berørt meg aller sterkest er Torstein Kjøstvedt, som var min nabo de fleste av sitt snaue 20 - årige liv. Torstein var multifunksjonshemmet. Han hadde en strevsom kropp. Svelg og luftveier tettet seg, det var tungt å puste, mye smerte, gråt, netter med lite søvn - for ham selv og for foreldrene. Et vidunderlig smil når alt var vel. Uten at han visste det, ble Torstein grunnleggeren av et Tro&Lys-fellesskap i Lillesand. Han lot oss forstå at vi trengte hverandre. Det ble klart for oss at det kanskje ikke var Torstein som først og fremst trengte oss, men at det var vi som trengte Torstein.
Ved å være med i Tro&Lys, har jeg lært mer om meg selv enn noe annet sted. Rollene byttes om. Mine såkalte utviklingshemmede venner blir mine læremestre. Deres totale ærlighet, uten forestillelse, viser meg at jeg ikke er like ærlig. Vi har alle våre utviklingshemninger, bare at noens utviklingshemninger er mindre synlige enn andres. Det kan være vår frykt for å være den vi er i ulike sosiale settinger. Det kan være våre bekymringer for framtiden, hvordan det skal gå med våre gamle foreldre eller barna, et lite stikk av sjalusi når andre lykkes der vi selv kanskje ikke gjør det, sinne når noe ikke går vår vei, irritasjon når ting gjøres på en annen måte enn den vi mener er best. Dette er alle tilstander som hemmer oss i å utvikles til hele og sanne mennesker. Så sant vi ikke vedkjenner oss disse reaksjonsmønstrene som vår fattigdom og lar dem bli våre veiledere til å kjenne oss selv - og dermed forvandler dem til ressurser og verktøy. Vår utvikling som mennesker avhenger av det. Vår fattigdom kan da bli vår rikdom. "I sentrum av det kristne evangelium står et paradoks," sier Jean Vanier, "nemlig at styrke blir åpenbart gjennom svakhet. Veien til total menneskelighet går gjennom en aksept av vår egen og alles svakhet."

Et av de aller vakreste minnene etter Torstein er knyttet til den siste sommeren han levde:
Den afro-amerikanske sangeren Ann Sinclair og hennes musikere gav sommeren 2004 en gospelkonsert i Lillesand kirke. Blant publikum var Torstein. Han satt i rullestolen sin nede i midtgangen av kirken. Torstein kunne ikke bruke armer eller bein. Han trengte hjelp til alle grunnleggende funksjoner som å spise, drikke, vaske seg og kle seg. Han hadde heller ikke språk. Torstein visste imidlertid å sette pris på musikk. Når det var musikk han likte ekstra godt, laget han noen karakteristiske lyder for å tilkjennegi at han var fornøyd. Torstein var svært fornøyd med Ann Sinclair. Men noen blant publikum fant lydene hans forstyrrende. De forsøkte å få ham til å tie stille. Om Ann Sinclair oppfattet dette vites ikke med sikkerhet. Et stykke uti konserten tok hun imidlertid mikrofonen med seg. Hun gikk ned langs midtgangen der Torstein satt, knelte ned foran ham, og sang neste sang - bare til ham. Etter dette var det ingen som hysjet på Torstein lenger. Og Torstein strålte som en sol.
Da konserten var over fikk Ann Sinclair solid applaus og blomster. Hun takket så mye og tilføyde: "Ettersom jeg er på reise, kan jeg ikke få buketten med meg hjem. Jeg vil derfor gi den videre til det mennesket her i kveld som har inspirert meg mest - gutten i rullestolen." For ikke å stenge midtgangen, var Torstein allerede på vei ut sammen med hjelperen sin. Nå ble de vinket inn igjen. Torstein fikk blomsterbuketten lagt i fanget. Og sammen med den Ann Sinclairs siste CD, His Child. (s. 171 - 174)

Barbro Raen Thomassen: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir Forlag 2011