Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

søndag 23. juni 2013

det grafitti-dekorerte, delvis nedtaggede, men viljesterke og livsinnstilte huset som klorer seg fast øverst i Hausmannsgate.

Mennesker har gått til fots gjennom århundrer og årtusen. Pilegrimer av ulike slag har gått. Gjennom egyptiske ørkener og sibirske skoger, på kryss og tvers av Europa. På vei til Athos - fjellet, Konstantinopel, Kiev, Jerusalem, Roma, Santiago de Compostela, Iona, Lindisfarne, Vadstena, Nidaros. På 1850-tallet var en russisk pilegrim på vei til Jerusalem. Han gikk i flere år. Vi kjenner ikke navnet hans, og han kom aldri fram. Men beretningene fra vandringen er med årene blitt en klassiker, kjent som "En pilegrims vei".
Den finske eksperimentelle teatertruppen, Houkka Bros, gjestet Oslo noen kalde vinterkvelder i februar 2006, med forestillingen The Wanderer, "Vandreren". Den ble ikke spilt på Nasjonalteateret eller Det Norske Teater eller i noe annet etablert teaterhus. Ikke noe amfi, ikke noe sceneteppe, ingen scene. Tre skuespillere, eller rettere multikunstnere og performance-kunstnere, inklusive regissøren. 30 publikummere, tre kvelder. Eksklusive 90 mennesker fikk sett forestillingen, før truppen dro videre til Bergen.
Vi var bedt om å møte i resepsjonen på Anker Hotell, som ligger i nordenden av Storgata, der Nybru krysser Akerselva. Etter å ha blitt ønsket velkommen, ble vi geleidet ut av hotellet, over gata og ned til bredden av elva. Vi fulgte denne i nordlig retning, passerte en flokk ender i rolig flytende bevegelse på vannet, noen uteliggere på en benk og enkelte andre vandrere som oss, bare i motsatt retning. Vi gikk, ikke svært langt, men vi gikk. I stillhet, mener jeg å huske, sammen med mennesker vi ikke kjente. Til vi kom til Hausmania - det grafitti-dekorerte, delvis nedtaggede, men viljesterke og livsinnstilte huset som klorer seg fast øverst i Hausmannsgate. Et hus ingen glemmer som en gang har passert det.
Der gikk vi inn, gjennom noen labyrintaktige, slitne korridorer, til vi kom til rommet vi skulle være i. Et enkelt bord i midten. Stoler omkring. Vi setter oss sammen med de tre, og fortellingen begynner. Fortellingen om pilegrimen: om en gutt som tidlig mistet foreldrene sine og vokste opp i besteforeldrenes hus sammen med sin bror. "This is a house," sier fortelleren som også er vandringsmannen, idet han river av et lite stykke hvitt papir og bretter det. Han sier det på engelsk med tydelig finsk aksent og ser oss lenge inn i øynene, tett på. Vi tror ham. "This is a window," og "This is a door," insisterer han videre og snur papiret for hver gang. Han tar fram et kritt, brekker det i små og større biter, for bestemoren, bestefaren, broren og ham selv. Vi tror ham like fullt, og minnes da vi var barn og lekte at kongler var dyr, mennesker, biler, busser og det vi trengte dem til å være. Bare disse enkle så rekvisittene: papirbiten og noen krittstumper som også skrives med, rett på bordet, noen dyrefigurer i plast, en kortstokk, en pose med mynter og en fyrstikkeske. (s. 194 - 195)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir Forlag 2011

søndag 16. juni 2013

søndag 9. juni 2013

"Tap for all del ikke lysten til å gå," skrev Søren Kierkegaard.

Det er noe med det å gå - gå over tid og over større strekninger - som virker forløsende for sinnet, følelsene, hodet, tankene. Det er ikke få skapende idéer som er blitt til, eller som har kommet til større modning og klarhet, gjennom denne årlige vandringen i fjellet. I det store åpne, med vidder, vind, vann, himmel. Så langt øyet kan se, bare dette.  Dette og deg selv. Deg selv og din trofaste livsledsager, to skritt foran eller to skritt bak. I jevn gange. 
Oppakning på ryggen. Det som trengs. Hverken mer eller mindre. Sekkene er blitt lettere. Erfaringen har lært oss å pakke enklere, mer nøysomt nå, enn for femten år siden. Årets planlagte rute går fra vest mot øst, fra Sirdal til Setesdal. Fra Dunsen over Kvinen, Josephsbu, Gaukhei, Tjønnedalen og ned til Langeid. På denne tiden av året er det få andre to-beinte i fjellet. Foreløpig har vi ikke truffet på noen. Vi bestemmer oss for å bli et døgn ekstra på Josephsbu, for å lade opp og for å lese og skrive. Skrive dette.
"Tap for all del ikke lysten til å gå," skrev Søren Kierkegaard. "Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og jeg går fra hver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ikke en tanke så tung at man ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok."
Kierkegaard gikk. Nietzsche gikk. Tomas Espedal gikk; han går enda. Hvem er vel vi at vi skulle klare oss uten å gå? (s. 191 - 192)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011

fredag 7. juni 2013

Bare et par føtter, som tar et steg av gangen, mange nok ganger

Å GÅ. GÅ PÅ SINE EGNE BEIN. Det finnes ingen enklere, ingen mer naturlig, jordnær og primær form for forflytning enn denne. Å gå. Uavhengig av framkomstmidler og rutetider. Bare et par føtter, som tar et steg av gangen, mange nok ganger.
Å gå i fjellet, fra hytte til hytte, har vært vår nødvendige retrett en ukes tid hvert år, gjerne i overgangen mellom sensommer og høst. Jeg kaller det retrett framfor ferie. For kan skapende mennesker, freelansere, kunstnere uten noe ansettelsesforhold, ha ferie?Ferie er straff, mente Pasolini, den store italienske filmskaperen, det er arbeidet som gir livet mening. Å gå i fjellet er definitivt ingen straff, selv når regnet høljer ned som nå, føttene er såre og kroppen sliten. Ergo er dette ikke ferie.
Men retrett? Med retrett tenkes her å trekke seg tilbake fra hverdagens gitte rammer og gjøremål, fra samfunnsmessige krav og forventninger. Og fra egne forventninger. En slags nullstilling. Stille seg åpen for det dagen måtte bringe, i en forenklet tilværelse, under åpen himmel. Uten alle mulighetene og valgene. Bare dette ene nødvendige: å gå, og å komme under tak før det blir mørkt. (s. 191)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011

lørdag 1. juni 2013

og åndet inn

Som om du gikk
inn i trærne
og husene
og åndet inn
plommetreets blomstring
med barnets og 
universets tillit (....)

GUNVOR HOFMO

Fra boka til Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011