Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

søndag 23. juni 2013

det grafitti-dekorerte, delvis nedtaggede, men viljesterke og livsinnstilte huset som klorer seg fast øverst i Hausmannsgate.

Mennesker har gått til fots gjennom århundrer og årtusen. Pilegrimer av ulike slag har gått. Gjennom egyptiske ørkener og sibirske skoger, på kryss og tvers av Europa. På vei til Athos - fjellet, Konstantinopel, Kiev, Jerusalem, Roma, Santiago de Compostela, Iona, Lindisfarne, Vadstena, Nidaros. På 1850-tallet var en russisk pilegrim på vei til Jerusalem. Han gikk i flere år. Vi kjenner ikke navnet hans, og han kom aldri fram. Men beretningene fra vandringen er med årene blitt en klassiker, kjent som "En pilegrims vei".
Den finske eksperimentelle teatertruppen, Houkka Bros, gjestet Oslo noen kalde vinterkvelder i februar 2006, med forestillingen The Wanderer, "Vandreren". Den ble ikke spilt på Nasjonalteateret eller Det Norske Teater eller i noe annet etablert teaterhus. Ikke noe amfi, ikke noe sceneteppe, ingen scene. Tre skuespillere, eller rettere multikunstnere og performance-kunstnere, inklusive regissøren. 30 publikummere, tre kvelder. Eksklusive 90 mennesker fikk sett forestillingen, før truppen dro videre til Bergen.
Vi var bedt om å møte i resepsjonen på Anker Hotell, som ligger i nordenden av Storgata, der Nybru krysser Akerselva. Etter å ha blitt ønsket velkommen, ble vi geleidet ut av hotellet, over gata og ned til bredden av elva. Vi fulgte denne i nordlig retning, passerte en flokk ender i rolig flytende bevegelse på vannet, noen uteliggere på en benk og enkelte andre vandrere som oss, bare i motsatt retning. Vi gikk, ikke svært langt, men vi gikk. I stillhet, mener jeg å huske, sammen med mennesker vi ikke kjente. Til vi kom til Hausmania - det grafitti-dekorerte, delvis nedtaggede, men viljesterke og livsinnstilte huset som klorer seg fast øverst i Hausmannsgate. Et hus ingen glemmer som en gang har passert det.
Der gikk vi inn, gjennom noen labyrintaktige, slitne korridorer, til vi kom til rommet vi skulle være i. Et enkelt bord i midten. Stoler omkring. Vi setter oss sammen med de tre, og fortellingen begynner. Fortellingen om pilegrimen: om en gutt som tidlig mistet foreldrene sine og vokste opp i besteforeldrenes hus sammen med sin bror. "This is a house," sier fortelleren som også er vandringsmannen, idet han river av et lite stykke hvitt papir og bretter det. Han sier det på engelsk med tydelig finsk aksent og ser oss lenge inn i øynene, tett på. Vi tror ham. "This is a window," og "This is a door," insisterer han videre og snur papiret for hver gang. Han tar fram et kritt, brekker det i små og større biter, for bestemoren, bestefaren, broren og ham selv. Vi tror ham like fullt, og minnes da vi var barn og lekte at kongler var dyr, mennesker, biler, busser og det vi trengte dem til å være. Bare disse enkle så rekvisittene: papirbiten og noen krittstumper som også skrives med, rett på bordet, noen dyrefigurer i plast, en kortstokk, en pose med mynter og en fyrstikkeske. (s. 194 - 195)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir Forlag 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar