Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

tirsdag 30. november 2010

...det kjem ei merkeleg ro yver deg...

Skeiserenn

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du kan ikkje fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg, glid ifrå deg -
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!

Og du fell inn i di eigi takt
og kappskrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

Olav H. Hauge i samlinga Dropar i austavind (1966)

Slik tar vi avskjed med Olav H. Hauge ~ idet han finner sin egen takt ~
Jeg har satt pris på å være i følge med ham og diktene hans, og det er med vemod jeg nå sier takk ~
og jeg har fått del i en rikdom som lever sitt eget liv i meg!

Fra imorra slipper jeg til Svein Ellingsen for alvor ~

mandag 29. november 2010

...eg vil sjå det levande myrkret.....

Eg dreg ifrå glaset

Eg dreg ifrå glaset fyrr eg legg meg,
eg vil sjå det levande myrkret når eg vaknar,
og skogen og himmelen. Eg veit ei grav
som ikkje har glugg mot stjernone.
No er orion komen i vest, alltid jagande -
han er ikkje komen lenger enn eg.
Kirsebærtreet utanfor er nake og svart.
I den svimlande blå himmelklokka
ritar morgonmånen med hard nagl.

Olav H. Hauge i den samlinga På ørnetuva (1961)

Jeg liker så godt at Olav H. Hauge er tilstede i det som er, i diktene sine. Han tar imot natta, nakent og bart. Han ser og han setter det han ser i en sammenheng som gjør tilværelsen vår sannferdig, når han vet om ei grav uten vindu... han glatter ikke over det som er... Gjennom språket hans, får jeg øve meg på å se det som er, uten å flykte fra...

For meg er det, når det er sagt, et nærvær som er skjult.... gjennom tekstene til Svein Ellingsen, og tekstene hans underkjenner ikke mørket, eller lar mørket blekne.... men fra en annen kant kommer det inn noe annet ~ noe som ikke er meg ~

Mørket er ikke for mørkt for Guds øye.
Han som er Kjærlighet, er ved vår side.
Uskadd av mørket er Mennesket blant oss!
           Ingen er lenger alene på jorden.

Slik skriver Svein Ellingsen i ett av versene i salmen Mørket omkring oss er mørket før daggry,
i samlingen Vårt øye ser mot Betlehem, Aschehoug 1987

søndag 28. november 2010

...et nytt kirkeår gryr....og vi skal få møte Svein Ellingsen sine salmer og tekster

Første søndag i advent kommer til oss med lys, først og fremst lys. Og det syns så tydelig fordi det kommer i årstiden hvor mørket rår mer enn ellers i året...

Det jeg skriver her på bloggen, er slikt som jeg må stå for selv. At jeg tillater meg å presentere andre sine tekster, dikt og salmer, innebærer at jeg er nøye med kildehenvisning. Men måten jeg presenterer andres verk, er mitt ansvar. Det innebærer at konteksten jeg presenterer ting i, og kommentarene jeg knytter til, er mine valg, og gir kulør til presentasjonen. Jeg vil ikke finne på å si at det ikke er tolket. Men når det er sagt, er det en spennende overgang å bevege seg fra Olav H. Hauge og til Svein Ellingsen.

Vi er enda i november, og jeg vil gi plass til Olav H. Hauge enda to - tre dager. Idag presenterer jeg likevel en tekst fra Svein Ellingsen, fordi den starter det nye kirkeåret idag med ord som åpner....

Mens frost og vintermørke rår

Mens frost og vintermørke rår,
begynner kirkens nye år,
og våre sinn skal være vendt
mot lyset som på jord er tent.

I mørket ved vår side står
han som steg inn i våre kår.
Hvert adventslys skal minne om
at Jesus, lysets Herre, kom.

Han kommer stadig til oss inn
og lar oss se Guds milde sinn.
Vårt ønske ved den tente krans
er at vårt liv må være hans.

Når verden og dens tid forgår,
gryr evighetens kirkeår.
O Herre, la oss finne vei
til lys og evig liv hos deg.

Svein Ellingsen (1957) etter en salme av Edvard Evers fra 1914.
Fra samlinga Det skjulte nærvær, Salmer og dikt av Svein Ellingsen,
Aschehoug  - Oslo 1985 - 4. opplag

lørdag 27. november 2010

....di einsemd sette vegger høgre enn.....

Når lengselen har gått i hi, drømmen et fjernt minne og ensomheten har vokst og vokst....
Da er det ikke lett å ta imot det lengselen har rettet seg mot....
Å beskytte seg mot det en lengter etter,
er også en måte å verne om sin dypeste lengsel...

Bodstikka

Du visste ho kom.
At ho laut koma.
Og no var ho her.

Du skalv,
og gleda song i deg.
Men di einsemd sette
vegger
høgre enn himmelen.

Du tenkjer so ofte på
den bodstikka.
Ho hadde so gylte venger.

Olav H. Hauge i samlinga, På ørnetuva, (1961)

Når vi får glimt inn i det strevet som Olav H. Hauge gjennomlevde, i og omkring seg ~ er det kanskje mulig å se diktet, Kom ikkje med heile sanningi....  i et annet lys....

Dytt ikke på meg mere enn jeg er i stand til å ta imot,
vent,
gi meg tid,
se hvor jeg er og la mitt tempo få gjelde,
hvis du virkelig bryr deg........

Kom ikkje med heile sanningi

Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for min torste,
kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit korn av salt.

Olav H. Hauge i samlinga, På ørnetuva (1961)

fredag 26. november 2010

...debutant...

Olav H. Hauge debuterte med samlinga Glør i oska, i 1946. Men i egne øyne så han seg ikke som forfatter.
Han leverte manuskriptet til diktsamling seinsommeren 1945, og det tok et helt år før samlinga kom ut. I mellomtiden ble Olav H. Hauge på nytt innlagt Valen med psykotisk gjennombrudd.

Den 1. oktober 1946 er eit særs hardt år på Valen over. Lunde erklærer Hauge for ikke  sinnsyk, eller "ikke s.s.", som det heiter i den knappe skriftlege sjargongen. Det inneber at han forstår sin eigen situasjon, er i god form og ved stabil helse og har ingen psykotiske symptom. (s. 127)

Det diktet som blir framhevet av flere anmeldere, i debutsamlinga, er diktet Svarte krossar

Svarte krossar

Svarte krossar
i kvite snjo
luter i regnet gruve
Hit kom dei døde
yver klungermo
med krossar på herd
og sette dei frå seg
og gjekk til ro
under si klaka tuve.

Olav H. Hauge i diktsamlinga Glør i oska (1946)

Sitat er henta fra boka Mitt liv var draum, Ein biografi om Olav H Hauge, av Knut Olav Åmås (2004)

torsdag 25. november 2010

Noen av dere har prøvd å kommentere....

Oppskrift:

Klikk først lengst til høyre oppe på ; Logg på

Da får du opp spørsmålet om å logge inn med gmail-konto.

Hvis du ikke har det, så opprett en, mens du er der inne....

Den kan brukes til å kommentere på de fleste blogger!!

Jeg bruker den ikke til andre ting, selv.
Det er min online-adresse jeg bruker til alle meldinger...

Håper det lykkes, for deg som vil..

Vennlig hilsen Else Jorunn

...plukk ikkje kvar ein blom...

Fylg tanken

Fylg tanken - men ikkje
til ytste egg,
og plukk ikkje kvar ein blom
på nysprotten hegg.

Lat tankane koma
og blåna or augneleite,
og blomar på draumtreet hanga,
kva dei so heiter.

Olav H. Hauge i samlinga Seint rodnar skog i djuvet (1956)

onsdag 24. november 2010

...eit objekt utsett for tvang......

Frå våren 1934 og i tre og eit halvt år framover eksisterer ikkje Olav H. Hauge lenger som kjelde for sitt eige livs historie. Han er ikkje eit fritt subjekt, men eit objekt utsett for tvang, Vi er overlatne til å sjå han utanfrå, med andres ord. For ettertida blir han språklaus desse åra. Det skjer ei vending i livet hans som kjem til å prega resten av det. (s. 85)

Det var ved Valen asyl i Sunnhordaland at Olav H. Hauge ble innlagt. Han oppdaga onkelen Edmund som en av de innlagte der, uten at Edmund gjenkjente ham. For Olav H. Hauge var Edmund en av de personene som han opplevde å kunne prate med og som også hadde åpnet noen veier for ham inn i en verden av engelske bøker da han var helt ung. Edmund ble nemlig innlagt ved samme asyl, og han kom ikke ut igjen. Den samme historia fortelles om de fleste som ble innlagt ved asyl i mellomkrigstiden. De endte dagene sine der...

Noko tyder på at dei to har møtt kvarandre på Valen dette siste året. Olav skal brått ha fått auga på han der. Men Edmund kjenner han ikkje igjen, han gjev ingen som helst teikn til å vita kven han er. Dette gjer eit djupt inntrykk på Olav. Han har ikkje eigentlig skjøna kva institusjon Valen er før han oppdagar at viktigaste vaksne mannen i livet hans er sinnsjuk og djupt, djupt deprimert. No skjønar han at dei er i same situasjon, men at det nettopp på grunn av dette ikkje lenger kan finnast noko band mellom dei. Kan han oppleva noko verre i livet? (s. 92)

Utover våren og sommaren 1937 blir den psykiske tilstanden hans steg for steg betre. Olav H. Hauge blir flytta frå den urolege vaktsalen til avdeling B og kan liggja heilt utan reimer. Snart byrjar han med utearbeid. (s.92)

Etter  tre og eit halvt år utan innføring i dagboka, tek Olav H. Hauge til å skriva igjen den 20. oktober 1937. Igjen er det mogleg å sjå hans livs historie gjennom hans eigne auge. (s. 93)

I mellomtiden ble han utskrevet  fra Valen, som nå het Valen sykehus. Det skjedde i september 1937.

Alle sitat er fra boka Mitt liv var draum, Ein biografi om Olav H Hauge, av Knut Olav Åmås, (2004)


Kor lenge har du sove?

Dette vågar du,
slå augo upp
og sjå deg ikring?
Jau, du er her,
her i denne verdi,
du drøymer ikkje,
ho er slik du
ser henne, tingi her
er slik.
Slik?
Ja, nett slik,
ikkje onnorleis.
Kor lenge har du sove?

Olav H. Hauge i samlinga Janglestrå (1980)

tirsdag 23. november 2010

...ny layout...

.....har gitt ordene mine en ny bakgrunn idag ....

Biografien om Olav H. Hauge tar meg så sterkt, og denne bakgrunnen syns jeg passa ut månden!
I desember har jeg bestemt meg for å dele av Svein Ellingsen sine salmer, dikt og tekster. Svein Ellingsen tar ikke lettvint på de erfaringene vi gjør oss i livets vanskelige faser. Har snakker ikke lettvint om de eksistensielle spørsmålene, men han løfter også erfaringene våre inn i et lys, fra en annen kant ... Gled dere...

Da blir det en annen bakgrunn også. Velkommen til å være med fortsatt.... Det er veldig hyggelig å ha lag langs veien...

..når skal han få vera fri....

I kapittelet som forteller om årene 1934 - 1937 for Olav H Hauge, går Åmås inn på både ytre hendelser, samspill med mennesker og dilemma i ham selv, som kan gi mening, i forsøk på å forstå utviklingen av sykdommen hans.

Å lesa er det han aller helst vil. Samtidig er det akkurat det som mest alvorleg trugar helsa hans, fordi lesinga gjer så sterkt inntrykk på han og krev alle krefter... (s. 78)

Olav H. Hauge har tillit til Per Stedje, han som er leder ved Statens Forskingsstasjon på Njøs, Hermansverk i Sogn. Det er et sted det går an å få praksis som ung gartnerlærling, og Olav H. Hauge søker seg tilbake dit, 4 sesonger.

Når Olav H. Hauge søker seg dit for 4. sesongen, like over nyttår i 1934, er Per Stedje imøtekommende, men undrende til dette.

"De veit eg gjerne vil ha Dykk her, meir enn gjerne. Men når eg tenkjer på Dykkar vidare utdanning, so hev eg sandeleg ikkje hjarta til å lokka Dykk hit. De vil sikkert nok ha betre av å koma i ei onnor `bedrift`, slik at De fekk meir allsidug praksis." (s. 84)

Men snart er han tilbake i fruktgardane i dei vinterlege sogneliene. Det blir eit kort, men dramatisk opphald.Han byrjar å bli verkeleg dårlig, klagar over magen, tek til å stilla uforståelige spørsmål til omgjevnadene sine. Ein dag i midten av april 1934 må Per Stedje kontakta faren Håkon Hauge i Ulvik. Han må koma til Njøs straks. For folk rundt Olav H. Hauge merkar at han tøvar og snakkar usamanhengande. Han blir meir og meir uroleg, han skrik og syng. Dét er det andre ser. Det han ser sjølv, er fantastiske syner frå ein annan røyndom. Galskapens opptakt. (s. 85)

Sonen er så sjuk at han må til Bergen til lege. Faren reiser opp til Sogn. Olav H. Hauge vil ikkje bli med, han nektar. Først då Per Stedje tilbyr seg å følgja dei, gjev han etter og blir rolegare. Han stoler på Stedje, endå han veit at ferda går til asylet i Bergen. (s. 85)

Han seier det er ei kjærleikshistorie som er årsaka til at han blir sjuk. Det som utløyser samanbrotet - eller får eit byrjande samanbrot til å koma til synes - er at han sluttar å eta, drikka og ikkje minst at han heilt misser nattesvevnen. I familien meiner dei at han bryt saman fordi han les for mykje og søv for lite. "Han skulle lesa all verda!" seier søstera Anna. ( s. 85)

Fra boka Mitt liv var draum, Ein biografi om Olav H. Hauge, av Knut Olav Åmås (2004)

Eit ord

Eit ord
 - ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til -
Eg lyt ha fleire steinar
skal eg koma yver.

Olav H. Hauge i samlinga Dropar i austavind (1966)

søndag 21. november 2010

...han greier ikkje finna nokon balanse mellom orddyrkinga og jorddyrkinga...

Vil gi glimt fra bakgrunnen til Olav H Hauge. Før helga fant jeg bøker, og deriblant Mitt liv var draum, Ein biografi om Olav H Hauge, av Knut Olav Åmås, Det Norske Samlaget, Oslo 2004.

Det er Åmås som skriver disse ordene

..han greier ikkje finna nokon balanse mellom orddyrkinga og jorddyrkinga..

Olav H Hauge starta på ei retning innen for gartneryrket, og det var mye mor hans sitt ønske, i mangel på noe annet. Han gikk ved Hagebrukskulen i Ulvik ~ og han gikk videre til Ås Landbrukhøgskole som lærling i veksthusene ~ men hele tiden med uro i seg. Var det dette han ville? Han sleit med et syn på seg selv som hadde sterke skiftninger i seg, og mismot.

Knut Olav Åmås gir oss glimt inn i dagbøkene til Olav H Hauge, dette er fra perioden ved Hagebrukskulen.

"Mismot fyller han, han veit ikkje lenger noko om kva han skal bli eller kven han skal bli. Problemet slik han ser det, er at han ikkje finn noko essensielt eller sentralt som verkeleg kan bera livet hans. Han er ikkje eingong ein tenkjar, berre ein drøymar, klagar han. "Eg hev ikkje noko centralt, som alt det andre rettar seg etter. Difor denne tom-leik, og dette mismod i einsemdi. Fyrr var eg nøgd, når eg fekk ro og fred til å lesa og tenkja ( tenkja skulde eg vel ikkje segja, drøyma er vel mykje nærare sanningi.)" "Stakkarsleg" kallar han seg sjølv. Og han skjønar sjølv, seier han, "kor duglaus eg er for livet".
Han manglar livsmot". (s. 47)

Din veg

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Olav H Hauge i samlinga Under bergfallet (1951)
Det var den andre samlinga han gav ut.
Den første kom i 1946.

Dette diktet gjengav jeg også 7. November på denne bloggen.
Men det tåler å stå her to ganger!

lørdag 20. november 2010

..vev meg et teppe...

I boka Tid å haust inn, der 31 forfattarar skriv om Olav H Hauge, der skriv hun som ble kona hans, Bodil Cappelen, til slutt i boka om hvordan det gikk til, da det ble de to. Hun skriver at da hun fikk dette diktet fra ham i posten ~ ble det merkedagen  ~

Teppet

Vev meg eit teppe, Bodil,
vev det av syner og draumar,
vev det av vind ~
Slik at eg, som beduinen, kan
breida det ut når eg bed,
sveipa det um meg
når eg søv,
og kvar morgon ropa:
Bord duka er!
Vev det til
ei kappe
i kulden,
til eit segl
på min båt!
~ Ein dag skel eg setja meg på teppet
og sigla burt på det
til ei onnor verd.

Olav H Hauge, sitt dikt, presentert i artikkelen Lagnaden, skrevet av Bodil Cappelen, i boka Tid å hausta inn (2008).

Dette diktet går til deg, Anna Lise, som fyller år i dag ~ med glede og takk for stundene ; ) vi som har delt så mange dikt og tanker med  hverandre ~ gjennom årene : ) ej

fredag 19. november 2010

..idag gikk jeg til biblioteket...

Jeg husker biblioteket heime i Lyngdal. Da jeg vokste opp, lå biblioteket i Grønndokka. Et stort, kvitt trehus med ei brei steintrapp opp til den tunge døra, og trappa hadde smijernsrekkverk med store kuler ved nedre enden av trappa. Husker at de var kalde i håndflata, året rundt. Husker fru Farbrot, med kvitt hår i stolen bak det gedigne bordet midt imot inngangsdøra, våken med enkle ord til velkomst, når jeg banket på døra og beveget meg forsiktig inn de store dørene fra ganga og inn i selve biblioteket ~ et stort, åpent rom med høye vinduer som lot lyset slippe rikelig til på bøker og det godt brukte tregolvet, som knirket mere foran enkelte bokhyller enn andre..

Idag vandret jeg inn i biblioteket på Sølvberget i Stavanger - jeg har alltid trivdes i bibliotek. Ett av de jeg har oppholdt meg mye i, er biblioteket på Bekkestua i Bærum, da jeg skrev hovedoppgaven i psykiatrisk sykepleie ~ "Veien om sorga antyder veien til omsorg" ~ og jeg elsket lørdagene på lesesalen med bøker omkring meg på alle kanter ~ uten å kjenne et menneske, og likevel være som heime, med egen skrive-celle!

Ett annet bibliotek var Nordens Hus i Reykjavik ~ bibliotek med bøker på alle skandinaviske språk, og kaffistova med norske aviser ~ i utlendighet. Jo, et bibliotek er en heim i bøkenes verden.

Idag var det Sølvberget ~ og jeg fikk hjelp og fant biografien om Olav H Hauge  ~ Mitt liv var draum, Ein biografi om Olav H Hauge, av Knut Olav Åmås fra 2004, på Det Norske Samlaget, dedikert Til mor mi, Ingrid Frivold Åmås.

Jeg fant ei bok til idag, Tid å hausta inn, 33 forfattarar om Olav H Hauge, redigert av Bodil Cappelen og Ronny Spaans, Det Norske Samlaget 2008. I den boka skriver Gro Dahle dikt om Olav H Hauges dikt - og jeg blir betatt...

11

For dette lille diktet mitt peker
at der skjedde det noe, der, der og der,
da ble det åpnet dører og vinduer,
da ble det åpnet porter og kjellernedganger,
da ble det åpnet øyne og ører
og der sto jeg vidåpen og tok i mot
disse diktene hans,
for jeg leste Olav H Hauge
og så verden på nytt,
våknet til gresset og vannet,
til treet og skogen og elva bortom fjellet.
Og alt sang i meg.
Alt løftet og bar.

Gro Dahle i artikkelsamlinga Tid å hausta inn, 31 forfattarar om Olav H Hauge, Det Norske Samlaget, Oslo 2008

torsdag 18. november 2010

...kjem du sjølv i myrkret ein gong....

Du som er ung

Du som er ung vil ikkje skyna meg
når eg talar um myrker og kvide.
Din dag er so klår,
og din vilje heil.

Me med vår kvide kan ikkje lata vera
å leika med henne,
lik ein som spelar på brjosknase.
For det er meini som gjer
at me er noko.

Og kjem du sjølv i myrkret ein gong,
skal du óg lita på draumen,
at han leider deg,
som eit barn den blinde.

Olav H Hauge i samlinga Under bergfallet (1951)

Må innrømme at bildet med brjosknase, ikke er åpenbart ~ men etter drøfting i familien, tror jeg ordet brjosknase kan bety brusk-nase. Ikke alle utvikler ben i nesa og barn har brusk i nasen inntil det utvikler seg ben i nesa. Brusknase kan kanskje være eksempel på en svakhet ~ vi kan tøyse med ~

Det som rører meg i diktet, er sammenhengen han peker på mellom mellom mørket og drømmen.
Å lene seg til en drøm i nattemørket, kan berge oss. En drøm er en spire, skrev Anna Lise til meg i 1984, da vi skilte lag etter å ha levd i Kråkeslåttet vi 4 - 5 kvinnene, det året i Åmot.

Naturen bærer sine frø gjennom vinteren, i mørket, i forvissning om at de har spirekraft ~ i sin tid ~

Olav H Hauge levde omkring 3 år med sin alvorlige psykiatriske diagnose ved Valen asyl. Det var ved de tider da pasientene ikke badet eller dusjet ~ de ble spylt ~
Nå skal vi ikke se bort fra at alle steder hvor der er mennesker, er det godhet ~ selv om maktbruk og uverdige forhold gjorde seg gjeldene ~

Han bruker barnet som bildet på drømmen, og lar forestillingen om barnet som leder den blinde ~ antyde  hvordan drømmen kan skape retning i dypt mørke ~

Kanskje vår erfaring med mørket, gjør oss oppmerksomme på hvor sammensatte vi er og várere for at menneskene vi møter har livserfaringer ~ og drømmer ~

onsdag 17. november 2010

...det gjeng an å leva i kvardagen óg.....

Kvardag

Dei store stormane
har du attum deg.
Då spurde du ikkje
kvi du var til,
kvar du kom ifrå eller kvar du gjekk,
du berre var i stormen,
var i elden.
Men det gjeng an å leva
i kvardagen óg,
den grå stille dagen,
setja potetor, raka lauv
og bera ris,
det er so mangt å tenkja på her i verdi,
eit manneliv strekk ikkje til.
Etter strævet kan du steikja flesk
og lesa kinesiske vers.
Gamle Laertes skal klunger
og grov um fiketrei,
og let heltane slåst ved Troja.

Olav H Hauge i samlinga Dropar i austavind (1966)

Flere ganger har jeg opplevd å være så sliten i livet mitt, at jeg har hatt en opplevelse av å være 60 år, flere tiår før så er. Ulike grunner til den opplevelsen, men diktet til Olav H Hauge nådde meg allerede i januar 1985. Da skrev jeg det ned ~ fordi det traff noe i meg.

Diktet gir meg lindring og mot til å slippe taket når mye står på, og våge å gi meg over til det enkle og nære. Jeg var så heldig å bo 6 - 7 år i usiviliserte strøk av Bærum, i en gammel arbeiderbolig på Dalbo gård ved Dælivannet og under Bygdeborgen!

Varm takk går til Eirik og Gjertrud som de gode husfolka de var - og til mine gode naboer, Thomas, Eva, Cissy, Yngvar og Sveinung ~ som bodde der, og som jeg delte liv med, den gang!

Men det som var, og som jeg tenker på med diktet, er muligheten til det enkle livet. Ganske enkelt fordi å bo der krevde et arbeid for å holde varmen i den kalde årstiden ~ som å hogge ved, lø opp veden, hente ved og fyre i ovenen daglig. Å gå på do krevde yttertøy for vandringa gikk over svaberg med helleristninger til to-seteren lengst borte, i tilbygget på vedskjulet. Mange gleder var enkle og rike ~

Ytre aktivitet er ikke tegn på indre liv ~ enkelt liv kan gi rom for et rikt indre liv ~ hva vet vi?

Å bli eldre er kan hende å våge å gi seg til ved "basecamp", av og til, slik at de som har klatret en heftig etappe, kan finne mennesker som sikrer fyr i ildstedet og kan hende et måltid omkring et dekket bord ~

tirsdag 16. november 2010

....han var raust og baud betal....

Gjer ein annan mann ei beine

Han kom or fjellet, skulde heim,
fekk føring ifrå Osa
ut til Øydvinstó.
Og han var raust
og baud betal.

Men Osamannen
var ikkje fal.
Eg vil betala;
eg kan ikkje nå deg
med ei beine att.
So gjer ein annan mann
ei beine då,
sa Osamannen,
og skauv ifrå.

Olav H Hauge i samlinga, Seint rodnar skog i djuvet (1956)

Å ta imot en tjeneste, uten å få gjøre opp ~ kan være vanskelig.
Kanskje det å stå i takknemlighetsgjeld er noe av det vi virkelig er engstelige for ~

Her åpner Olav H Hauge for en tenkemåte som løser opp problemet og løfter det ut av hendene på de to som sto fast ~

Regnestykkene går igrunnen ikke opp ~ hvis målet er at vi alltid skal være likeverdige i hva vi gir og hva vi får, fra hverandre ~

Stiligere er det at det jeg får fra deg ~ gir jeg videre til en annen som plutselig er trengende ~ og slik vandrer den gode surdeigen videre ~ den som trenger, får og den som har, kan gi...

Regnestykket er større ~ og vi er del av en sammenheng, der ingen regnestykker går opp ~ men vi kan dele av det vi har ~ og ta imot når vi trenger  ~

Jeg har lyst til å være en del av en slik matematikk : )

...so gjer ein annan mann
ei beine då.....

mandag 15. november 2010

..du er van med skrymt...

Fylgje

Best likar du
å snakka med vinden,
ha han
til fylgje.

Eller tre, heimslege,
trygge,
vise tre.

Men å fylgjast
med meg?
Godt
du er van
med skrymt.

Olav H Hauge i samlinga, Janglestrå (1980)

Dette diktet er til ære for deg, Arild, som tar følge langs veien....
Du er ikke skuggeredd... velkommen... stas...Else Jorunn

søndag 14. november 2010

..og eg veit eg rekk ikkje mitt...

Kveld i november

Han sperrar loftet. Natti kjem med frost.
Eg fer med augo yver hagen, veit
det heng att eple i ein topp. Eg leit
på mildver enno; veden skal i kost,

og kålen takast upp og kulast, tre
skal plantast; og det burde vor tid
til nybrot óg. No ser eg hausten lid
og marki frys og snøen kastar ned

midtlides, og eg veit eg rekk ikkje mitt.
Den epleslumpen fær eg berga, kor
som er, som er i minsto ei sut kvitt.

I vest er månesigden ute, stor
og haustkvass, gjerug med å berga sitt,
ei saknads solbunde åt ei myrk jord.

Olav H Hauge i samlinga, Mange års røynsle med pil og boge,
Det Norske Samlaget 1988 ~ fått av Turid, til så stor og langvarig glede!

Idag går diktet til deg Ingunn, niesa mi, som fyller 36 - og som har mer enn mange jern i ilden : )
Gratulerer med dagen og lev så vel, klem Else Jorunn

lørdag 13. november 2010

..sløkkja kan du, men ikkje kveikja....

Elden

Heilag var elden
som i ditt hjarta brann.
Dåre, som ikkje forsto,
men prøva å sløkkja han.
Vatn bar du på bålet,
vatn og sand.

Audmjuk skulle du bede
Og dine hender nest:
Herre, lat elden brenna,
den heilage gjest.
Lat meg til oske gløda
til siste rest.

Dåre var du som ikkje
stundi forstod.
No kan du eta og drikka
og sova i ro.
Sløkkja kan du, men ikkje kveikja
den heilage glo.

Olav H Hauge i samlinga Glør i oska (1946)

fredag 12. november 2010

...er du i ætt med fura....

Ætt

Er du i ætt med bjørki,
greier du deg lenge,
du toler både vind og regn
og at marki bit ditt hår.
Men du vert ikkje like ljos

og rak alltid;
skredebjørk
er knuldrut og krøkt
og svart i riset.

Er du i ætt med fura,
greider du deg óg,
og di lenger di skrinnare
du har det;
men du er skøyr i malmen
og tung i storm
og stur under snø.

Er du i ætt med finntoppen,
greider du deg lengst:
Flisgul og grøn i skjegget,
sint og seig som fan;
ingen ting bit på deg
- og ingen vil ha deg!

Olav H Hauge i samlinga Mange års røynsle med pil og boge,
Det Norske Samlaget, Oslo 1988

torsdag 11. november 2010

...det er trygt under den vide kruna...

Eg stoggar under den gamle eiki ein regnvérsdag

Det er ikkje berre regnet
som gjer at eg stoggar
under den gamle eiki
attmed vegen. Det er
trygt under den vide
kruna, det må vera
gamalt frendskap som gjer
at eiki og eg kan stå der
og tegja, lyda til regnet
tipla i lauvet, skoda ut
i den gråe dagen,
venta, forstå.
Verdi er gamal, tenkjer me,
og me eldest båe.
I dag stend eg ikkje turt,
lauvet har teke til å detta,
det luktar syrleg i den
råe lufti, eg kjenner
dropane gjenom håret.

Olav H Hauge i samlinga Mange års røynsle med pil og boge,
Det Norske Samlaget, Oslo 1988

Diktet ikveld er til deg, Else, mi svigerinne, som våger så mye ~ og bryr deg om, ute i all slags vær  ; )
Gratulerer ~ og god klem fra meg

Det er så stas....

Og det er det ikke Olav H Hauge som har sagt .
Det er meg, Else Jorunn som tar til orde...

Det er så stas å oppdage at det er mennesker der ute som stikker innom og hilser på bloggen min...
Den lille tallrekka nede til høyre forteller en statistikk ~ som gjør inntrykk ~
Dessuten stas å sjå deg der, Hege Therese, som følgesvenn..

Da er det på en måte vits i å dele desse diktene som jo fins i bøkene - men kanskje et hakk mere tilgjengelig når jeg sitter her og skriver dem inn, med tastetrykk, ord for ord og slik prenter dem inn i fingre og minne hos meg selv ~ nok en gang.

Må fortelle at jeg fikk denne CDen med Finn Coren, Oktober 2008, av Kjersti og Joar, da jeg feira at jeg var blitt femti for ei tid tilbake ~ og CDen er sjelden.
Finn Coren tolker Olav H Hauges dikt, så de åpner seg på nye måter.

Han har kalt CDen:

I draumar fær du

Finn Coren skriver i coveret, i tilknytning til utgivelsen:

Jeg føler en takknemlighet og en ærbødighet i å ha fått lov til å ha gått inn i dette omfattende materialet, blitt kjent med denne unike poeten og hans verden. Den positive dialogen og støtten fra Olav Hauges enke, Bodil Cappelen har vært til uvurderlig hjelp. Jeg har også hatt tre inspirerende  "pilegrimsturer" til Ulvik underveis, vandret i Hauges landskap, sittet under Kirsebærtreet og drukket sider og sett utover den vakre Ulvikfjorden. Prosessen med platen føles også på et vis som en personlig reise tilbake til mine egne vestlandske røtter.

Platen er dedikert til mine kjære foreldre, Rigmor og Finn, som alltid har støttet meg i mine livsvalg.

Finn Coren
- September 2008

....at du ikkje strakk til...

Dette lyt du bera

Dette lyt du bera:
at du ikkje strakk til,
at du var venglande fjør,
ikkje oddtung pil
i den sterke vinden.

Du kleiv ikkje bergi,
rodde ikkje vatnet,
drap ikkje draken, -
du kom ikkje då ho,
den einaste, ropa.

Um du var snøa med snø,
driven med dogg,
slegen med regn,
skulde du kome.
Valund med hogde
hælsenar sat,
men gjorde seg venger;
du sat og smidde
leikor åt born.

I draumar fær du,
ender og gong,
kliva bergi,
ro vatnet,
drepa dragen,
koma til henne.
Soleis vert ditt liv
fullbyrda.

Olav H Hauge i samlinga Mange års røynsle med pil og boge,
Det Norske Samlaget, Oslo 1988

onsdag 10. november 2010

Eg lyt finna på noko gale

Eg lyt finna på noko gale

Gleda vart for stor
kjelen held på og syd yver,
eine vektarmen peikar til himmels!
Eg lyt finna på noko gale,
slå kaldt vatn på kjelen,
hengja ein stein på vekti,
hogga den største fura eg har.

Olav H Hauge i samlinga Mange års røynsle med pil og boge
Det Norske Samlaget, Oslo 1988

tirsdag 9. november 2010

.....galskap og kreativitet...

"Olav H Hauge (1908 - 1994) frå Ulvik debuterte i 1946 og vert rekna som vår fremste lyrikar i etterkrigstida. Forfattaren og gjendiktaren Olav H Hauge gav i alt ut sju eigne diktsamlingar."

Slik presenterer nettsiden www.forfattarnett.no/olavhhauge Olav H Hauge.

Jeg anbefale siden varmt. Der finnes mengder av hans dikt, sammen med artikler, bilder, bakgrunn og tegneserie!!

Olav H Hauge ble alvorlig psykisk syk, og innlagt på Valen, i en lengre periode. Valen er et av de gamle asylene som fantes på 1900 tallet. Det har vært undret i mange hoder, og i mange nettverk, over om det er, eller hva slags sammenheng det kan være mellom psykisk sykdom og skapende evner. Dette fordi Olav H Hauge er én av mange anerkjente kunstnere, som var igjennom perioder av alvorlig psykisk lidelse.

Ida Habbestad skriver en artikkel kalt Galskap og kreativitet, og hun spør seg om nettopp sammenhengen. Artiklen fins på den nevnte nettsiden.

"Frå gamalt av har ein hevda at der er større førekomst av sinnslidingar hjå kunstnarar enn hjå andre menneske. Olav H Hauge si sjukdomshistorie føyer seg dermed inn i ei lang historie av kunstnarpersonlegdomar med tilsvarande lidingar. Men er dei føresetnader for kvarandre galskapen og kreativiteten?

Litteraturuka i Stavanger i September 2010 viste dokumentaren som gir et portrett av Olav H Hauge.
Filmskaperen Vigdis Nielsen har laget filmen Den andre mannen, som gir plass for å se nærmere på Hauges liv, på bakgrunn av dagbøkene hans, og intervju med mennesker som sto ham nær. Klipp av filmen Den andre mannen, fins på nevnte nettside. Filmen vises på filmfestival våren 2011 i Montreal i Canada.

Av Olav H Hauge sine egne ord, tar jeg med et lite kutt;

Lett stig eg på steinane
frisk elvegufs imot meg,
og eg syng.
Sorg er krafts uppkome,
jøklane græt i soli
kvi gjeng eg lettare mot enn med?

Ordene er hentet fra diktet Upp gjennom elvedalen, i diktsamlinga
Janglestrå Det Norske Samlaget 1980 

mandag 8. november 2010

...Sjå, blenkjer havet, eg har óg stjernor og blåe djup...

Havet PDF Skriv ut
Dette var havet.
Sjølve ålvoret,
veldigt og grått.
Men liksom hugen
i einslege stunder
brått opnar
glidande spegelsyn
mot gåtefulle djup –
soleis kan óg havet
ein blå morgontime
opna seg
mot himmel og einsemd.
Sjå, blenkjer havet,
eg har óg stjernor
og blåe djup.

(Under bergfallet, 1951)
Diktet er til Elisabeth som fyller 28 idag, Gratulerer fra tante Else Jorunn

....kom med ein glimt....

Kom ikkje med heile sanningi

Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for min torste,
kom ikkje med himlen når eg bed om ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå
lauget
og vinden eit korn av salt.

Olav H Hauge i samlinga På ørnetuva, 1961


For meg er dette et dikt om å bli tatt alvorlig ~ når en trenger å be om hjelp ~
den som ber om hjelp, ber om akkurat det som trengs ~
og ferdig med det!

Behovet for å gi hjelp ~ kan gjøre oss blinde for hva vi faktisk blir spurt om ~
Den som ber om hjelp, er fortsatt hovedpersonen i samspillet eller subjektet i samspillet.
Å be om hjelp, trenger ikke bety å bli et objekt for den andres hjelpetrang :)

søndag 7. november 2010

...uråd å snu...

Din veg

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjente,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.
Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

CD med FINN COREN I draumar fær du, dikt av Olav H Hauge
2008

torsdag 4. november 2010

...nye kvite ark....

Ny duk

Ny duk på bordet.
Og nye kvite ark!
Her må då ordi koma,
her som er so fin duk
og so fint papir!
Isen la seg på fjorden,
so kom fuglane og sette seg.

Olav H. Hauge i diktsamlinga Mange års røynsle med pil og boge, 1988

tirsdag 2. november 2010

...SOM HOGGE I STEIN...

I 2008 gav Kirkelig Kulturverksted ut en CD, hvor Sondre Bratland har tonesatt og synger tekster av Olav H Hauge. I coveret har Sondre Bratland skrevet en tekst til innledning...

SOM HOGGE I STEIN
Når våre forfedre hogg inn sine runer i stein, så kunne dei ikkje ha med overflødige ord. Kvart teikn var meiningsberande. Ein brukte ikkje krefter på anna enn det som gav meining. I stevtradisjonen og den gode replikken var idealet - "å seia ei god meining med få ord". I denne tradisjonen finn ein mange av våre beste lyrikarar, og for meg er Olav H Hauge den fremste. Det er som hogge i stein.... Sondre Bratland


Du var vinden

Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør etter leidi
når ein har slik vind.

Olav H Hauge i samlinga Dropar i austavind, 1966.

Teksten nådde meg med kraft i mai 1984. Jeg skrev diktet ned i den blå boka, med kommentaren, "sånn var det, ja". Det fikk meg til å tenke på  "I love when a song describes exactly how you feel" : )
Måten å få det sagt, varierer mellom generasjonen ~ opplevelsen av at noe uttrykkes gjennom et dikt, en sang eller et sitat på en måte som gjør at vi opplever oss gjenkjent eller bekreftet i vår følelse ~ et øyeblikk av gjenklang ~ kan skape tillit til egne følelser og tilhørighet blant menneskene ~

Katten

Katten

Katten
sit i tunet
når du kjem.
Snakk litt med katten.
Det er han som er varast i garden.

Olav H Hauge i samlinga Mange års røynsle med pil og boge 1988

mandag 1. november 2010

.......nokre ord røysa saman på slump.......

I September 1984 noterte jeg to dikt av Olav H Hauge, på besøk hos Anna Lise S i Villa Martha.....
Det er den draumen, var det eine, som er på manges lepper nå. Det andre diktet vil jeg presentere her, på terskelen inn i November 2010.

Diktene traff meg i min lengsel, som da var vekket. Det aller første diktet av Olav H Hauge som jeg har notert, er datert i mai 1984; Du var vinden, og det kommer jeg nok tilbake til.

Lauvhyttor og snøhus

Det er ikkje mykje med
desse versi, berre
nokre ord, røysa saman
på slump.
Eg synest
likevel
det er gildt
å laga dei, då
har eg som eit hus
ei liti stund.
Eg kjem i hug lauvhyttone
me bygde
då me var små:
krjupa inn i dei, sitja
og lyda etter regnet,
vita seg einsam i villmarki,
kjenna dropane på nasen
og i håret -
Eller snøhusi i joli,
krjupa inn og
stengja etter seg med ein sekk,
kveikja ljos, vera der
i kalde kveldar.

Fra samlinga
Mange års røynsle med pil og boge, 99 DIKT AV OLAV H  HAUGE.
Det Norske Samlaget Oslo 1988

Denne utgivelsen besto av to kassetter og ei lita snerten bok, på størrelse med en kassett.
Forfatteren leser selv diktene på lydkassettene i denne eska!
Jeg fikk den i gave av Turid K, ei nistepakke som siden har fulgt meg.