...eg vil sjå det levande myrkret.....

Eg dreg ifrå glaset

Eg dreg ifrå glaset fyrr eg legg meg,
eg vil sjå det levande myrkret når eg vaknar,
og skogen og himmelen. Eg veit ei grav
som ikkje har glugg mot stjernone.
No er orion komen i vest, alltid jagande -
han er ikkje komen lenger enn eg.
Kirsebærtreet utanfor er nake og svart.
I den svimlande blå himmelklokka
ritar morgonmånen med hard nagl.

Olav H. Hauge i den samlinga På ørnetuva (1961)

Jeg liker så godt at Olav H. Hauge er tilstede i det som er, i diktene sine. Han tar imot natta, nakent og bart. Han ser og han setter det han ser i en sammenheng som gjør tilværelsen vår sannferdig, når han vet om ei grav uten vindu... han glatter ikke over det som er... Gjennom språket hans, får jeg øve meg på å se det som er, uten å flykte fra...

For meg er det, når det er sagt, et nærvær som er skjult.... gjennom tekstene til Svein Ellingsen, og tekstene hans underkjenner ikke mørket, eller lar mørket blekne.... men fra en annen kant kommer det inn noe annet ~ noe som ikke er meg ~

Mørket er ikke for mørkt for Guds øye.
Han som er Kjærlighet, er ved vår side.
Uskadd av mørket er Mennesket blant oss!
           Ingen er lenger alene på jorden.

Slik skriver Svein Ellingsen i ett av versene i salmen Mørket omkring oss er mørket før daggry,
i samlingen Vårt øye ser mot Betlehem, Aschehoug 1987