Bare et par føtter, som tar et steg av gangen, mange nok ganger

Å GÅ. GÅ PÅ SINE EGNE BEIN. Det finnes ingen enklere, ingen mer naturlig, jordnær og primær form for forflytning enn denne. Å gå. Uavhengig av framkomstmidler og rutetider. Bare et par føtter, som tar et steg av gangen, mange nok ganger.
Å gå i fjellet, fra hytte til hytte, har vært vår nødvendige retrett en ukes tid hvert år, gjerne i overgangen mellom sensommer og høst. Jeg kaller det retrett framfor ferie. For kan skapende mennesker, freelansere, kunstnere uten noe ansettelsesforhold, ha ferie?Ferie er straff, mente Pasolini, den store italienske filmskaperen, det er arbeidet som gir livet mening. Å gå i fjellet er definitivt ingen straff, selv når regnet høljer ned som nå, føttene er såre og kroppen sliten. Ergo er dette ikke ferie.
Men retrett? Med retrett tenkes her å trekke seg tilbake fra hverdagens gitte rammer og gjøremål, fra samfunnsmessige krav og forventninger. Og fra egne forventninger. En slags nullstilling. Stille seg åpen for det dagen måtte bringe, i en forenklet tilværelse, under åpen himmel. Uten alle mulighetene og valgene. Bare dette ene nødvendige: å gå, og å komme under tak før det blir mørkt. (s. 191)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011