Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

tirsdag 9. april 2013

mennesker som har gaver de ikke selv vet om

Å leve enklere er å leve jordnært og tillitsfullt: å tro at livet vil meg vel. At omgivelser, Gud og mennesker tenker godt om meg. Gi slipp på min mistenksomhet, mistro, fordommer, fordømmelser. Å gi seg hen, ja, hvile i tilliten til at jeg er elsket - som ufullkomment menneske. At det er nok. At jeg er nok og har nok. Øve seg i å innse og erkjenne det. En øvelse som aldri tar slutt, men som må gjentas hver dag - slik jeg drikker min te hver dag.
Det er alltid en fare for at mine egne forsøk kan få større fokus enn det jeg forsøker å sikte mot. En ødeleggende selvopptatthet kan ta meg. Beste medisin for å komme på rett spor er å oppsøke mine utviklingshemmede venner i Tro&Lys-fellesskapet. Helbredende øyeblikk sammen med mennesker som har gaver de ikke selv vet om. Gaver som bare oppdages gjennom samvær.
Som når vi sitter i en sirkel rundt et stort Kristuslys. Lyset står på gulvet, på et hvitt klede denne gangen - en nådeduk. På duken: rester av knuste skall, brutte relasjoner. Ved siden av det store lyset: et telys i et lite glass - godt å holde rundt og som vi kaller bønnelyset. Vi tegner kors med fingertuppene i hverandres håndflater. De samme håndflatene holder siden om bønnelyset når det sendes rundt. Fra Steinars store, stødige never til Victorias tynne, nesten gjennomsiktige anorektiske fingre. Einars fingre, rastløse og sigarettgule, for et kort øyeblikk i dyp fred. Den som holder bønnelyset kan si noe, eller la det være. Steinar ber lenge og fortrolig for dem han kjenner og elsker, med dyp, trygg røst. Victorias stemme er knapt hørbar, skjør som porselen og kirsebærblomster. Einar sier bare: "Kjære Jesus, takk. Amen", og sender lyset videre. Så enkelt.
Det handler om noe vi tror og håper bærer. "Vi byggde katedraler högt mot himlen, men du gick hela tiden längre ner", skriver Ylva Eggehorn i sin tusenårssalme til Benny Andersons melodi. "Du är ett barn som ligger på ett jordgolv, du fryser om vi inte griper in." Våre såkalte utviklingshemmede venner hjelper oss ned fra stillinger og posisjoner. Ned fra oss selv til hverandre. (s. 160 - 161)

Barbro Raen Thomassen: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar