La hukommelsen settes fri til å eie øyeblikket.

Bekymringer angående fortid og fremtid er ikke bare en smerte; de er en tragedie, fordi de absorberer i noe mindre det som var ment for noe større." Det er Iain Matthew som skriver dette i sin bok om den spanske 1500-tallsmystikeren Johannes av Korset, i kapitlet om "Å helbrede hukommelsen med håp". Vi må øve oss i å koble vårt selv fra visse minner, fra foruroligende bilder av tidligere hendelser, fra urealistiske forventninger til fremtiden eller fra bekymringer for den. La hukommelsen settes fri til å eie øyeblikket. Nå. En slik avhekting er håpets verk.

Samtidig som jeg leser dette, smyger en mørk sorgtung og klagende altstemme inn i øregangene: Agnus Dei qui tollis peccata mundi, Guds lam som bærer verdens synder. Fra Bachs h-moll messe. Miserere nobis, miskunne deg over oss. Vi er avhengige av minner for å vite hvem vi er og kjenne vår plass i verden. Å miste hukommelsen er et smertefullt handikap. Hukommelsen er et slags fortidens billedarkiv, og den er vår evne til å gjenkalle og ta inn over oss hendelser og erfaringer. Den helbredede hukommelsen splitter ikke, den får oss ikke til å revne under vekten av hva vi vet, men holder oss sammen og lar oss være oss selv i tiden.

Fortidens minner kan tyrannisere følelsene, og angst for fremtiden kan gjøre oss handlingslammet. Johannes av Korset, også kalt Johannes av Smerten, visste dette. Han kjente natten og mørket. Han hadde vært der lenge. Lenge nok til å tilegne seg nattsyn; det finnes skatter skjult i mørket. Lenge nok til å erfare at natten kan sette oss fri fra å være slaver under det som var, og fra det som kan komme, og fra det som avgjort kommer. "Håp betyr å lette sinnet for det som infiserer eller skremmer det, og samle det i en retning av Gud, som alene kan fylle det." Håpet forener hukommelsen om gårsdagen og påminnelsen om morgendagen i et samlet nå. Det er dette som kalles "øyeblikkets sakrament". Når evigheten synker ned som en trekant med spissen rettet mot et punkt i tiden. Nå.
Dona nobis pacem, gi oss fred, setter koret inn. Først bassene, så tenorene, så altene og sopranene - i en fulltonende sluttsats som stiger langsomt, sammenbundet. Stiger og stiger. Forløses - og legger seg til ro. (s. 161 - 162)

Barbro Raen Thomassen: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011