Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

fredag 18. mars 2011

....heretter heiter det: vi....

I 1945 straks krigen var over, som våre foreldre og besteforeldre gjennomlevde ~ kom diktsamlinga fra Halldis Moren Vesaas, Tung tids tale. Samlinga rommer så mange ulike livsopplevelser om hvordan det var å leve her i landet i Telemark på gården Midtbø, mens krigen rammet så ulikt, og hadde så mange sider.
Titteldiktet legger jeg ut på bloggen nå, i medfølelse med våre medmennesker som bor i strøk av verden som er jorskjelvutsatte på en helt annen måte enn her hos oss, og i fare og lider av andre grunner. Nå er hjertene våre hos dem;

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

Halldis Moren Vesaas i diktsamlinga Tung tids tale (1945) i Dikt i samling, Aschehoug Lyrikk 2008.

2 kommentarer:

  1. Svar
    1. Takk ~ Halldis Moren Vesaas finner oss ofte heime, gjennom dikta hun har skrevet

      Slett