Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

lørdag 18. mai 2013

skumlere enn vi kan forstå

Adam Imago Dei, det er bare meg

Det er bare meg
Lenge gråt jeg ved din side
Hørte du meg ikke mitt bilde?
ARNOLD EIDSLOTT

En bror skriver om sin søster: Jeg hadde en gang en søster. Hun tilhørte solfolket. Hun hadde et glimt i øynene og smilte og lo ofte. Hun ble aldri lei av å dele ut klemmer til alle og enhver. Lyset som utgikk fra henne, skapte rom som var lette å være i. Til og med en sur og temmelig streng onkel måtte slippe fra seg et bredt og varmt smil under hennes solregime.

(sider med biter av broderiet med fortellingen om Torstein)

Hun døde like før hun fylte 40. Da broren bøyde seg over henne på dødsleiet, åpnet hun plutselig øynene smilende og ropte navnet hans gledesfylt. I et tidløst nå smeltet trekkene hennes bort, og hun var ingenting annet enn et menneske, forvandlet til sol. Så forsvant hun inn i bevisstløsheten og døde dagen etter.

En søster skriver om sin bror: Om tindrende øyne. Og om butte fingre som strøk henne over søsterhåret. Om en liten storebror med sinne som en kruttønne. Og med ømhet stor som et hus. Med en kjærlighet som kunne få henne til å renne over av lykke. En bror med usedvanlig evne til å glede seg, som lo av fryd over de små, enkle tingene. Som et Donald-blad på en tirsdag.

I Danmark fødes det snart ikke barn med Downs syndrom. De aborteres. Norge ser ut til å bevege seg i samme retning. 

Broren trekker linjer til nazistenes eutanasiprogram. Til Cristoph Probst i motstandsgruppa Hvite Rose. Han ble henrettet i 1943, 23 år gammel, fordi han protesterte og spredte tanker om at "hvert eneste menneske er dyrebart". Solfolket er ureduserbare, skriver broren. "De vandrer rundt på jorden med et overskudd av kjærlighetskraft og er levende bevis på at det finnes en himmel over oss, som en åndsfornektende tid forsøker å psykologisere, ironisere og bortforklare i hjel. Men når menneskene "avhimles", blir det mørkt og kaldt i verden." (Klassekampen 6.12.2010. Frode Barkved: "Jeg hadde en gang en søster...")

Søsteren skriver at solens folk har vært del av menneskeheten, av våre liv så lenge vi vet om. Hun vet at de gjør noe med oss. "De berører oss og utfordrer oss til å være noe vi ellers ikke kunne vært. De gir oss noe vi ikke ellers hadde fått. Å klippe dette bort, klippe vekk denne biten av livet, ved å betegne Downsbarn som en aborteringsmulighet, tror jeg er skumlere enn vi kan forstå. Noen ønsker en medisinsk orientert debatt, eller en debatt om retten til å velge selv. Jeg er trett av det," sier hun. "Trett av fornuften som formidler belastninger, kostnader, utfordringer og byrder som er for tunge å bære. At det må kunne slippes. Nei, vi skal ikke slippe. Kanskje har ikke fornuften rett til en plass her. Noen ting kan bare fattes med hjertet. Kjærlighet kan bare fattes med hjertet. Livet likeså. Jeg har noe å fortelle dere. Det er tid for å bruke hjertet nå." (Aftenposten 13.03.2011. Trude Tønnes-Christensen: "En søsters stemme".) (s. 177 - 185)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE
Avenir Forlag 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar