slike tilstander er ikke alltid så synlige

Kjærlighet kan inkludere å gi penger og ting. Men mye større er det å kunne gi tillit, gi seg selv. Vanier forteller om en av sine venner, Antonio, som var multihandikappet, avhengig av andres hjelp til absolutt alt, for å spise, drikke, gå på do, vaske seg. Antonio kunne ikke gi ting eller tjenester til menneskene rundt seg. Men han gav dem tillit. Å få lov til å holde Antonio og vaske ham når han badet, var en skjellsettende opplevelse for Jean Vanier. Antonio er en lærer for oss alle. Gud utvalgte de svake og foraktede for å gjøre de vise til skamme (1. Kor 1, 26-31). Vår vei til andre mennesker, til fellesskap, er svært smertefull, fordi den utfordrer mitt behov for å ha innflytelse, være den sterke, kloke og innsiktsfulle.

Carl Gustav Jung skrev engang et brev til en ung, kristen kvinne i Strasburg. Han skrev: Jeg beundrer dere kristne for at dere gir til de fattige og besøker de innsatte i fengslene. Dere tar dere av de svake. Men jeg har aldri forstått hvorfor dere ikke aksepterer svakheten og fattigdommen i dere selv.

Hva kan det være at vi så ofte ikke ønsker å ha noe å gjøre med funksjonshemmede mennesker? Vi blir gjerne ubehjelpelige og usikre når vi treffer dem, vet ikke hva vi skal si, snur oss en annen vei, unnviker, går utenom. Kanhende er det fordi disse menneskene minner oss på egne sår og svakheter? Vi har nemlig alle våre funksjonshemminger, bare at noen funksjonshemminger ikke er så synlige som andre. Det kan være manglende måtehold, misunnelse, hovmod, frykt, angst. Slike tilstander er ikke alltid så synlige utenpå, men de hemmer oss i å utvikle oss til frie og hele mennesker - så sant vi ikke vedkjenner oss dem. Men hvis vi vedkjenner og aksepterer vår egen svakhet og fattigdom, kan noe skje med oss. (s. 176 - 177)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir Forlag 2011