Å stå der i sitt eget livs veikryss og ikke ane hvilken retning livet tar

Høsten 2009 fikk jeg muligheten til tre ukers Artist in Residence-opphold i Kumming i Kina. Jeg visste lite om byen, den var ukjent for meg inntil spørsmålet om å reise dit dukket opp. En mindre by, trodde jeg, og hadde forsåvidt rett i kinesisk målestokk. Byen viste seg å huse omkring åtte millioner mennesker. For en som er vant til skogens stillhet på Røynås, var åtte millioner noe i overkant. Folk overalt. Tutende biler. Sykler og mopeder fullastet av varer, grønnsaker, levende kyllinger, møbler og bygningsmaterialer. El-mopeder uten lyd, bak deg, foran deg, på siden - overalt dukket de opp. Som troll av eske. Hvordan orientere seg i et slikt mylder? Hvordan finne fram? Og tilbake? 
Jeg hadde mitt tildelte TCG Nordica gjesteatelier å søke tilflukt i. Atelieret lå i tredje etasje av en nedlagt fabrikk, i et forholdsvis sentralt område av byen. En måtte klatre opp en jerntrapp på utsiden av bygningen for å komme dit. Hva skulle jeg gjøre under mitt Kina-opphold? Jeg visste det ikke og måtte derfor begynne der.
I en forretning som solgte kalligrafiutstyr, fant jeg store ark med håndlaget tynt rispapir. I sjappa hos en skredder fikk jeg tak i nål og tråd. På kinesisk, norsk og engelsk broderte jeg følgende eksistensielle spørsmål: "Hvor er du?" og: "Hvor går du?" Spørsmål som har vært stilt til alle tider og som aldri må opphøre å stilles. Det kan handle om å bevisstgjøre, bekrefte og stadfeste et allerede utstaket løp. Eller det kan handle om å se i en ny retning, re-orientere seg, vende seg om, om-vende seg.

Det kan være svært frustrerende, og skremmende, å ikke vite - verken hvor en er eller hvor en skal. Å stå der i sitt eget livs veikryss og ikke ane hvilken retning livet tar. Men det er en dypt menneskelig og nødvendig tilstand. Den må ikke forseres. Det er nå nye muligheter kan åpne seg. Eller det er nå jeg må lære utholdenhet, og fortsatt vente.

Vær tålmodig med alt som er uløst i ditt hjerte
Forsøk å elske selve spørsmålene
Let ikke etter svar som ikke kan gis
For du vil ikke være i stand til å leve dem
Og det gjelder å leve alt
Leve spørsmålene nå
Kanskje vil du en dag
uten at du merker det
leve langsomt inn i svaret
RAINER MARIA RILKE

(s. 138 - 139)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE
Avenir forlag 2011