Det var min far som hadde bygd hytta på 35 kvadratmeter - ett rom og kjøkken - med egen hender. Utedo og en lekestue bygde han også. I mange år var hytta gulmalt med hvite vinduslister og grå papp på taket. Siden ble den rød. Den lå veiløs, uten innlagt vann og strøm. Alt tømmer og trevirke hadde han kjørt inn på vinteren med hest og slede. Dører og vinduer rodde han over vannet sommertid. Min mor stekte skjebbene vi fisket, sydde gardiner, malte og trakk om gamle møbler etter våre besteforeldre. Dette var vår hytte.
Nå solgte vi den. Med innbo. Bare noen få personlige ting, deriblant hytteboka, hentet vi ut. Jeg trengte noen års bearbeidelse for å bli klar. Nå hadde vi funnet vår perle på Røynås. Der ville vi bygge, der ville vi bo og arbeide. Det krevde et valg. Vi gjorde som mannen som fant perlen i åkeren: Han solgte alt han eide og kjøpte åkeren. Vi solgte hytte og hus og flyttet til Røynås.
Gamlenaboen på Steindal pleide si: "Den som øker sitt gods, øker sine bekymringer." Uten hytte var vi en bekymring mindre. Men ikke uten gode minner. Minnene finnes der fortsatt. Blant annet i denne lille kortteksten - som aldri ville blitt skrevet om ikke hytta var solgt. (s. 43)
Barbro Raen Thomassen: Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE, Avenir Forlag 2011
Om meg
- Else Jorunn
- Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar