Vi så at vi hadde et valg. Og vi var i ferd med å ta det.

Det er selvsagt mulig å bevare en innvendig og eksistensiell stillhet langs traffikerte veier, i bylarm, på travle gater, på kjøpesentrene, i fabrikker og industrianlegg. Heldigvis! For ingen slipper unna. De ting som forårsaker støy, gir samtidig nødvendige og ikke nødvendige goder. Noen tåler mer ytre støy enn andre. Noen som ikke tåler, vender seg til å tåle. Støy, om den er jevn, kan oppleves som en beskyttende kappe. Beskyttende mot stillheten? En kan utsettes for stillhet, og en kan utsettes for støy. Vi ønsket å utsettes for stillheten, vi trengte den. Jeg trengte den for å kunne konsentrere meg om mitt arbeid. Vi så at vi hadde et valg. Og vi var i ferd med å ta det. (s. 32 - 33)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken, OM Å LEVE ENKLERE, Avenir forlag 2011