....den veike lukt som varslar.....

Det er et dikt av Halldis Moren Vesaas som har fulgt meg i svært mange år, siden jeg skrev fordypningsoppgaven ved Videreutdanningen for psykiatriske sykepleiere 1989 ~ jeg møtte diktet og diktet møtte meg ~

Vi møter påkjenninger eller hjelpesløshet, og taper krefter vi har hatt til rådighet, ~ hva er det som gjør at vi likevel ikke gir oss ende over? Hva skjuler seg i oss, som er av en slik slag at det kan vekke livsmotet, når utveiene tilsynelatene ikke fins lenger?

Hva får oss til å kjempe for livet ~ under vilkår der utenforstående trodde alt håp var ute?

Av hvilken grunn skal vi være svært tilbakeholdne med å tro vi vet alt som er å vite om et menneske som ser ut til å ha gitt opp?

Hva er grunnen til at vi ikke skal slutte å vente noe av den andre ~ noe som den andre er i stand til fortsatt å mestre?

Det er en svært alvorlig ting å overta for andre det de er i stand til å gjøre selv!

Jeg simpelthen elsker diktet som utrykker urkrefter, livsmot og uante sanser som er skjult for det menneskelige øye ~

Verdighet skapes i relasjon ~ gjennom tiltro til den andres mulighet ~ livstrang ~

Det handler om hva vi ser etter hos hverandre ~ når vi ser hverandre ~

Sjukt dyr

Sjukt dyr
gøymde bak lauvet si vanmakt.
Ligg som livlaust,
lemmene stivt strekte
 - da kroppen, dauv alt og blind
brått rykker til:
Eit bod kom,
ein sans heldt enno vakt.

Sjukt dyr
tvinga or dvalen,
drar seg seint gjennom graset,
jamrar sårt av pine,
men slepper ikkje den veike lukt
som varslar at lenger inn -
litt lenger inn i lauvskuggen gror
lækande urter.

Halldis Moren Vesaas i diktsamlinga I ein annan skog (1955)