Påskedag om våren

Det er slektskap mellom våren og påskedag. Når jeg nå legger ut det første diktet av Anbjørg Pauline Oldervik som møtte meg, i hennes forfatterskap, så er det ikke uten grunn at det ble på påskedag.

Jeg fikk diktet av gode venninne Randi-Ann, ved de tider jeg mistet min mor i 1988. Diktet ble med meg inn i den boka jeg skapte med dikt, collage, sitat, brokker og biter som jeg oppdaget og samlet som skatter i denne tiden, når livet selv var ubeskyttet og hudløst, og sansene åpne.

Min gode veileder på oppgaven jeg skrev, Marie ~ gav meg pågangsmot i arbeidet med boka. Hun anerkjente dette arbeidet som en del av det å mestre å skrive oppgaven som måtte bli skrevet mens jeg var i utdanning ved Videreutdanning for psykiatriske sykepleiere ved Bygdøy.

Så fikk da oppgaven navnet; Veien om sorga antyder veien til omsorg.... Å samle og sortere alt som levde i meg når jeg både skulle ferdigstille et produkt ~ og samtidig være den som kunne ivareta sorgen og sorgarbeidet i mitt eget liv, gav meg mer å håndtere enn jeg trodde jeg kunne klare.  Mang en gang har jeg sendt Marie veileder en stille takk, for hennes utholdenhet med meg i mitt kaos. I dette ble den til, boka som siden er blitt kjær for meg. Blant de første diktene i boka er dette.

Jeg har ikke klart å finne ut fra hvilken diktsamling diktet er hentet, men det finner jeg nok ut en dag.

Klima - endring

Som glør gjemt i aske til morgenen
 ~ vernes vi av vår ensomhet
Med tapet som innsats
    vinner vi alltid
Planter vi døden med myke hender
    vokser livet til et mektig tre
Vår smerte brister i et skrik av angst
 ~ fødselsveer, før en sang blir til

I slam og søle gror den fagre lotus
    av trengsel og mørke stiger stengelen HÅP

Stengt ute - tvinges vi inn i oss selv
    der vi er ventet ~
Opp står vår glede
    av sorgens grav
Som glør gjemt i aske til morgenen
som tap kommer ut med høy gevinst
som istider utfordrer ny energi
Slik skaper vår lengsel
    en klimaforandring

Anbjørg Pauline Oldervik