Hva er din sorg, hvem har forlatt deg søster?

Da jeg mista mor mi i 1988, uten forvarsel og mens jeg enda ikke hadde tanke for at foreldre kunne dø, fant jeg stor trøst i diktet til Åse-Marie Nesse, som jeg vil presentere her. Jeg oppdaga at jeg ikke var alene.

I samband med Vinterhuset, i 1981, gav Åse-Marie Nesse uttrykk for at orda skal vera levande og skapande, dei skal formidla tanke, kjensle, varme. Gjennom ordet gjev ein seg sjølv, og gjennom ordet tek ein inn medmennesket. Ein kan vera open utan å vera indiskré, ein kan stiga nær innåt eit anna menneske utan å vera påtrengjande.
No, fire år seinare, seier ho, har ho røynt at di lenger inn i det personlege ein vågar å gå når ein skriv, di meir allment og gjenkjenneleg blir det for andre.
Det er modig litteratur, skriv Sverre Mørkhagen, fordi ho vågar å nærma seg seg dei sidene ved tilværet som vi oftast vernar oss mot. I lysande og klåre setningar grip ho tak i dei løynde dimensjonane som rommar svara vi brukar eit heilt liv på å finna. Boka opnar med sonetten Danaide: (s.332 - 333)

Rodin: Danaide

Så ett med denne jord og enda ånd,
mer utsatt enn ett laurbærblad i lunden,
så ene, uten trøst i smertestunden.
Den smale ryggen bærer tusen tonn.

Hun banker seg til blods med høyre hånd
på verdensberget, som er hardt på bunnen,
en dråpe grunnvann lesker knapt nok munnen
og hjertet brister med de brutte bånd.

Hun hører bare ôm av fjerne røster
og kryper sammen som en såret hind
mens pannen stanger mot en lukket grind.

Hva er din sorg, hvem har forlatt deg, søster?
Du er en ordløs i et klagekor.
Er også du en datter uten mor?

Åse-Marie Nesse i samlinga Lysår, Cappelen, 1985
og gjenngitt i boka Åse-Marie Nesse, Eit poetisk liv, av Elisabet Vallevik Engelstad