men ingen ting blir arkivert

Å skildre det som skjer med og mellom mennesker når språket ikke lenger duger som før, når demenslidelsen er langt kommet. Det gjør Åse-Marie Nesse, i mange av diktene i samlingen Vinterhuset,  fra 1981. Det første verset i diktet her, har noen for meg litt fremmede, men klassiske begrep i seg. Så dette diktet om språket, er mere tilgjengelig hvis jeg holder ut motstanden i første vers. Antakelig vil det åpne seg for meg, seinere ~ om jeg bare holder ut ~ slik jeg opplever at det er med så mange slags kunst-uttrykk. Det åpner seg for den som fortsetter å tygge, og fundere og holde nysgjerrigheten levende... Vi er som regel klokere enn vi tror, alle sammen ~ om vi bare gir oss tid, og ikke lar oss lure til å tro at vi har så dårlig tid ....


Språket

Språket
viser fram ein feilfri fasade
i ulike stilarter
aggressiv Jugend og art nouveau
rokokko er stadig på moten
er språket eit lysthus
eller ein festning

men nokon når inn
der språket er nesten ordlaust
vegen er ein lang labyrint
det blir stillare og stillare innover
underlege ekkolydar minner
om ord
tankestreka er gode å lytte til
alle små teikn er som takdrypp
innskotne setningar duvar sakte
mot øyremuslingen, i lange dønningar
skyl i land vrakgods
frå språkets forlis

på innsida av språket
spør ingen om form og funksjon
berre om fargane er ekte
og om orda har kroppstemperatur
måleapparatet er finjustert
med innebygt løgndetektor
det minste avvik frå det maksimale
blir registrert

men ingen ting blir arkivert
ingen ting å snakke om, i alle fall
ingen ting anna enn litt varme

Fra diktsamlingen Vinterhuset, 1981, av Åse-Marie Nesse, i boka  Dikt i samling, 1999, på Samlaget forlag.