Elden
Heilag var elden
som i ditt hjarta brann.
Dåre, som ikkje forsto,
men prøva å sløkkja han.
Vatn bar du på bålet,
vatn og sand.
Audmjuk skulle du bede
Og dine hender nest:
Herre, lat elden brenna,
den heilage gjest.
Lat meg til oske gløda
til siste rest.
Dåre var du som ikkje
stundi forstod.
No kan du eta og drikka
og sova i ro.
Sløkkja kan du, men ikkje kveikja
den heilage glo.
Olav H Hauge i samlinga Glør i oska (1946)
Om meg
- Else Jorunn
- Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~
Hei, kjekt å oppdaga bloggen din. Gleder meg til fortsettelsen. Karen Marie
SvarSlettStas at du er med Karen Marie ~ det gjør det mye hyggeligere å dele dikt når jeg vet om at det er lesere til dem!
SvarSlett~ og dette diktet om elden går jeg og funderer på ~ hva er det Olav H Hauge berører av tema, som har med våre liv å gjøre, når han skriver om elden som vi kan slokke med ikke tenne...?