Den måtte derfor arbeide enda hardere og passe enda bedre på

Skogsduen ble så travet opptatt med dette at den ofte glemte å spise. Etterhvert ble den mager, fjærene mistet sin fargeprakt og flukten sin letthet. Og når den så til sine matlagre, oppdaget den at det gjerne var andre som hadde forsynt seg. Den måtte derfor arbeide enda hardere og passe enda bedre på. Skogsduen var nå fanget i et nett av engstelse og bekymring. Til sist kom den på at den kanskje kunne unnslippe ved å flytte inn til tamduene og leve av bondens forråd, den også. Som tenkt så gjort. Da kvelden kom, menget den seg med tamduene som best den kunne og forsynte seg av samme matfat som dem. Men bonden oppdaget den  straks og avlivet den neste morgen.

Kierkegaards lignelse ender altså riktig ille. Så lenge skogsduen var fornøyd med sin situasjon og sine naturlige betingelser, hadde den det godt. Problemene oppstod idet den gikk utover sin bestemmelse. Den bekymrede skogsduen er ifølge Kierkegaard et bilde på det syndefalne mennesket som har glemt Gud og istedenfor forsøker å betrygge seg selv. (s. 147)

Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011