Om meg

Bildet mitt
Lyrikk er næring for meg og jeg lar meg uten videre inspirere til å bli i en dialog der poesien får komme til ~ Poesi ble tidlig næring for lengselen ~ den åpnet en dør til noe inni meg og som jeg gjennom lyrikken fant anerkjennelse for ~

torsdag 5. mai 2011

Vad är det för nytt, som tär och spränger?

Jeg vender om bladet og skriver mai 2011.

Med meg inn i denne måneden tar jeg Karin Boye, en av de første lyrikerne som traff meg hjemme da jeg i tjueårene begynte å spørre de spørsmålene det ikke fins enkle svar på. Det var kollega og venninne Anna Lise som først delte diktet med meg, tror jeg ~ og jeg var overveldet over å bli møtt i et annet menneskes språk. Det var aprilbrytning i livet mitt.

Jeg hadde erfart noe av den smerten livet byr på, når livet ikke blir som vi har tenkt oss ~ og noe åpnet seg fra en annen kant ~

Karin Boye (1900 - 1941) svensk lyriker kjent som markant modernist. Skrev også essays, romaner og skuespill og var en anerkjent litteraturkritiker og oversetter. Blant hennes mest kjente dikt er "Ja visst gör det ont" og "I rörelse". Som flere i sin samtid formidlet hun psykoanalytiske perspektiver og trorn på menneskets modning og frigjøring gjennom avdekkingen av det ubevisste. I  1920-årene aktivt medlem av den venstreorienterte litterære bevegelsen Clartè, men brøt ut av bevegelsen etter en reise til Sovjetunionen i 1930. Hun beholdt sitt samfunnsengasjement og engasjerte seg for kvinners rettigheter. I 1931 dannet hun sammen med kolleger tidskriftet Spektrum.
I 1940 utgav Karin Boye framtidsromanen Kallocain, rystet over utviklingen av nasjonalsosialismen som hun hadde vært vitne til under flere opphold i berlin i løpet av 30-årene. Hun avsluttet livet for egen hånd bare 41 år gammel. ( Fra Vårt Land, 5. mai 2011, ved Arne Guttormsen)

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit som skapar världen.

Karin Boye i diktsamlingen För trädets skull (1935), i samlingen Till dig, dikt i utvalg ved Sven Lindner, BOKKLUBBENS LYRIKKVENNER  1984
Jeg vil komme tilbake med diktet Halldis Moren Vesaas skrev da Karin Boye ble funnet død i mai 1941.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar