å gripe noe annet og større enn oss selv..

"Vi trenger naiviteten for å fatte skjønnheten, påpekte biologen. Vi trenger den for å strekke oss utover grensene for vår viten, sier poeten. Å være naiv er altså en tilstand eller en holdning som gjør det mulig for oss å gripe noe annet og større enn oss selv, bortenfor våre begrensninger. Et verktøy til å komme ut av de trange rom, ut i det store åpne." (s. 24)

Slik skriver Barbro Raen Thomassen, i boka si Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011

og fortsetter med å sitere Jan Erik Vold sin omtale av hva Ernst Orvil har beriket oss med:

"reisedikt, landskapsdikt, årstidsdikt, generasjonsdikt, vuggeviser, barnevers, fragmentdikt, samtaledikt, novelledikt, metadikt, forfattet løpende tidskommentarer, gav leksjoner i filosofi, biologi, lingvistikk, historie, plederte sin hedonisme med utholdenhet, iakttok sin hjembys tildragelser gjennom et halvsekel, skrev kjærlighetsdikt, distanserte og mindre distanserte, la inn et ord for elgen, bergsildren, reinmosen, samt den lykkelige frosk i solnedgang". Han overså dessuten ikke sommerfuglen:

Når kanonene drønner
ute i Rakke,
flytter sommerfuglen
til en ny blomst.
Eller fra sommerfuglens side
sett: Når sommerfuglen flytter
til en ny blomst,
drønner kanonene i Rakke.
(Rakke var Luftforsvarets øvingsfelt utenfor Stavern)

ERNST ORVIL

Fra boka til Barbro Raen Thomassen, Som liljene på marken OM Å LEVE ENKLERE,
Avenir forlag 2011